Sosial-og samfunnshistorie

Den sosialhistoriske bølgen møtte allment lite motstand i Norge, til forskjell fra for eksempel i USA, England og Tyskland. Hvorfor?

Sosialhistoriens historie

«Sosialhistorie» er blitt et veletablert felt blant historikere, uten at det er stor enighet om nøyaktig hva ordet innebærer. «Samfunnshistorie» er et enda vagere begrep, og det ligger i ordet at det favner bredere enn sosialhistorie. Begge begrepene har sin historie.

«From social history to the history of society» het en berømt artikkel av Eric Hobsbawm fra 1971. «From the history of society to social history» lød en artikkel om norsk historieforskning noen år senere, i 1996. Utviklingen var ikke så ulik som titlene tyder på. Da Hobsbawn skrev, var sosialhistorien i ferd med å bli etablert i den vestlige verden, men den var delt opp i en rekke mindre disipliner. Målet måtte være å samle dem i én samfunnshistorie, mente han. Den norske artikkelen konstaterte at en bred samfunnshistorie i Norge var nokså vanlig allerede tidlig på 1900-tallet, men at moderne spesialisert sosialhistorie først begynte omtrent samtidig som Hobsbawn skrev. Denne nyere sosialhistorien, som først etter krigen for alvor fikk sitt navn, var en bred bevegelse i alle vestlige land, om enn ikke helt samtidig.

At Norge hadde en tradisjon for bred samfunnshistorie, skyldes at landet i lange perioder hadde vært underordnet andre stater. Det var uten egen kongefamilie som landets historie kunne knyttes til, slik som i Sverige eller England. Kontinuiteten i Norges historie fant historikerne i folkets – særlig bøndenes – historie. Dette gjaldt historikere som Halvdan Koht, Edvard Bull d.e. og Sverre Steen. Men deres historie var lite faglig spesialisert, lite teoretisk (med unntak av noe marxisme hos Koht og Bull) og lite påvirket av de framvoksende samfunnsvitenskapene. I den forstand var den lite profesjonalisert.

Etter 2. verdenskrig ble dette annerledes. Historikere som Ingrid Semmingsen, Knut Mykland og Edvard Bull d. y. tok opp spesielle temaer som utvandring, lokalhistorie og arbeidermiljø, dog uten særlig teoretisk forankring. Ottar Dahl skrev i 1955 en artikkel som het «Noen teoretiske problemer i sosialhistorien», inspirert av Dagfinn Mannsåkers bok om rekrutteringen til den norske prestestanden. De to lanserte begrepet «sosialhistorie».

Noen år senere, rundt 1970, tok Edvard Bull d. y. og Sivert Langholm opp tråden. Deres mål var å frigjøre historiefaget fra ensidigheten i den politiske historien, slik de opplevde den. Det innebar ikke bare å skrive historie om andre fenomener enn politikken, og om andre aktører enn politikerne. Det medførte også, med et uttrykk lånt fra fransk, å skrive «historie nedenfra», og med Bulls ord, å gi alle mennesker – mennesker uten makt – i fortiden «retten til en fortid».

Mange sosialhistoriske synspunkter fant veien til lokalhistorien, som i økende grad ble skrevet av tidligere studenter utdannet i 1970- og 80-årene. Mange tok utgangspunkt i sine hjemsteder eller i familiens yrkeserfaring, inspirert av Svend Lindqvists bok «Gräv där du står» fra 1978, i norsk bearbeiding fra 1982.

Inspirasjon

Mye av tankegodset til den nye sosialhistorien fra rundt 1970 og framover ble importert. Det meste kom fra litteratur på engelsk, som i noen tilfeller var oversatt fra fransk og tysk, i en tid da beherskelsen av de siste var i nedgang. Det nordiske samarbeidet har alltid vært sterkt, og utvekslingen med særlig svenskene var viktig. Fra England var inspirasjonen fra Hobsbawm og E. P. Thompson (The Making of the English Working Class, 1963) viktig. Oslomiljøet var opptatt av Harold Perkin, den første professor i «social history» i England. Fra ham henter de unge historikerne begrepene «standssamfunn» og «klassesamfunn». Overgangen fra det første til det andre ble en formel for moderniseringen av Norge på 1800-tallet og beskrev overgangen fra vertikale til horisontale relasjoner mellom folk.

Fra «The Cambridge Group for the history of population and social structure» kom inpirasjon til befolkningshistorien, som også hentet mye fra franske pionérer på feltet. Den franske Annales-skolen fikk innflytelse først med mentalitetshistorien i 1980-årene. Den tyske samfunnsvitenskapelig tradisjonen betydde mye, særlig dens analyse av overgangen fra førindustrielle samfunn til industrisamfunn: Marx (i en relativt løs versjon), Weber og Tönnies. Det er interessante likheter, og i noen grad inspirasjon, mellom 1970- og 80-årenes tyske sosialhistoriske retninger og de norske. Langholm og hans elever hadde affinitet til Gesellschaftsgechichte-retningen (samfunnshistorie, representert ved Jürgen Kocka og Hans-Ulrich Wehler), men Bull og hans gruppe hellet mer mot Alltagsgechichte (hverdagshistorie, representert ved blant andre Hans Medick).

Men hva er sosialhistorie og samfunnshistorie?

Sosialhistorie ble i 1970- og 80-årene et slagord for mange historikere, og ikke minst hovedfagsstudenter over hele landet. Sosialhistorien dekket åpenbart mange hull i vår historiske viten – det var en viktig begrunnelse for den – selv med den samfunnshistoriske tradisjonen som faktisk fantes.

Sosialhistorien i videste forstand omfattet underdisipliner (eller sidedisipliner) som befolkningshistorie, familiehistorie, urbaniseringshistorie, kvinne-(kjønns-) historie og historien til dagliglivet og til kollektiv organisering. Den blandet seg med økonomisk historie, som var et eldre fagfelt og den første utfordreren til den politiske historien. I flere land, som Sverige og Storbritannia, ble sosial og økonomisk historie slått sammen til egne fagfelt med egne institusjoner.

Både sosialhistorie og samfunnshistorie kan oppfattes som åpne og vage begreper, men særlig det første har vært gjenstand for mange forsøk på en definisjon. Den mest gjengitte, men minst brukbare, er den til den britiske historikeren George Trevelyan: «social history may be defined negatively as the history of a people with the politics left out» (1944). Den er minst brukbar fordi den setter opp et motsetningsforhold mellom politisk og annen historie og isolerer de ulike feltene innen historiefaget. Når Sivert Langholm kritiserte den politiske historiens ensidighet gjaldt det nettopp dens hang til isolasjon. Mange norske sosialhistoriske arbeider står politikken nær, ikke minst når det gjelder sosiale forklaringer på politisk atferd (Langholm skrev om velgerne i 1868 og Tore Pryser om thranebevegelsen). Mange sosialhistorikeres ambisjon om å skrive en bred samfunnshistorie må rimeligvis omfatte også politikken. I forordet til Cappelens store norgeshistorie (15 bind, 1976-79) skriver Knut Mykland at verkets ambisjon har vært «å skrive historien som en samfunnshistorie i ordets videste mening». Han og medforfatterne kunne da bygge på flere års intens forskning innen sosialhistorien og nærliggende disipliner.

Hvilken forskning snakker vi da om? Ottar Dahl skrev, i en artikkel som ble en klassiker, at sosialhistorien «vil forsøke å behandle alle relevante aspekter av menneskelig sosialt liv i sammenheng, og særlig slik det manifesterer seg i større sosiale enheter eller ‘sosiale grupper’ og deres innbyrdes forhold». Det siste leddet ble et kjernepunkt i Langholms prosjekt ved Universitetet i Oslo i syttiårene, der utallige «sosiale grupper» på 1800-tallet ble studert; medlemmenes rekruttering, atferd og ulike egenskaper ellers. Det gjaldt fra industriarbeidere, tjenestefolk, husmenn og prostituerte til håndverkere, telegrafister, industrigründere og medlemmene av thranebevegelsen, blant mange andre. Ikke alle grupper var blant samfunnets navnløse, studert «nedenfra». Om sosialhistorien i praksis for en stor del var historien til de mange ukjente, kunne det ikke inngå i definisjonen. Gruppenes sammensetning og atferd var det viktige; og de inngikk i det sosialhistorikerne likte å kalle samfunnets struktur. Helhetsperspektivet er altså inne. Metoden til Langholm og medarbeidere var å konstruere kollektive biografier, den såkalte «prosopografi», et uttrykk lånt av Lawrence Stone. Langholm kalte det «mikrohistorie». Det betydde at historiens fotfolk ikke lenger var navnløse. Tilnærmingen tilsa også at forskningen la til rette for kvantitative studier, og at samfunnsvitenskapelige teorier og metoder var høyst relevante. En kjent artikkel av Langholm het «The historian, the sociologist and the third man». Den siste var idealet.

Edvard Bull og hans medarbeidere og studenter i Trondheim fulgte en litt annen vei i 1970- og 80-årene. De var mindre opptatt av det kvantitative og strukturelle og mer opptatt av dagliglivets erfaringer, man kunne kalle det en antropologisk tilnærming. I Trondheim anvendte de i høy grad arbeiderminner og husmannsminner, innsamlet av Bull og Ingrid Semmingsen i 1950-årene. Man kan kanskje si at Bulls medarbeidere og elever skrev nærmere «mikrohistorie» i den kontinentale betydningen av ordet, et historisk nærstudium. Langholms la derimot noe annet i begrepet, nemlig det metodologiske i at aktørenes egenskaper ble knyttet sammen i samme person, for blant annet å unngå såkalte økologiske feilslutninger.

Andre universiteter og høyskoler tok raskt opp utfordringen fra sosialhistorien, ikke minst fordi de ble befolket av unge historikere som var blitt opplært under den sosialhistoriske bølgen.

Sosialhistoriens kritikere

Den sosialhistoriske bølgen møtte allment lite motstand i Norge, til forskjell fra for eksempel i USA, England og Tyskland. Det skyldes nok den samfunnshistoriske tradisjonen i Norge. Men kritikk ble framført. Per Maurseth hevdet at sosialhistorien isolerte seg fra annen historie, at det «sosiale» i historien dannet en ensidig forklaringsramme. Francis Sejersted mente at sosialhistorien mislykkes i å gi historien mening fordi den konsentrerte seg for mye om ikke-planlagte konsekvenser og ukoordinert masseatferd og behandlet folk i fortiden for mye som ofre. Han anbefalte en tilbakevending til studiet av institusjoner, særlig de politiske. May-Brith Ohman Nielsen kritiserte sosialhistorien for å dreie seg for mye om å dekke historiekartets hvite flekker – fengslene, fabrikkene, fjøsene, fiskebåtene etc. – og at forskningen manglet forbindelse med historiens større temaer og problemstillinger. Andre mente at sosialhistorien forsømte borgerskapet og andre eliter i samfunnet. Andre igjen hevdet at sosialhistorien ble for politisert, noe som hemmet dens vitenskapelighet.

En del av kritkken hadde åpenbart noe for seg, spesielt i sosialhistoriens tidligste fase i Norge. Institusjonene var riktignok med i bildet fra starten, fra fagforeninger til politiske bevegelser, som Marcus Thranes arbeiderforeninger. Også sosiale kollektiver er en form for institusjoner. Ganske snart ble sosialhistorie og den videre samfunnshistorie nær forbundet. Sosialhistorien ble utgangspunkt for større samfunnshistoriske synteser i form av norgeshistorier og lokalhistorier. Selv med de navnløses historie som et av utgangspunktene, fant sosialhistorien veien til samfunnets mer artikulerte grupper. Selv om utgangspunktene et stykke på vei var verdibasert, ble metodologisk skikkelighet høyt verdsatt, og sosialhistorien ble aldri så politisert, i form av identitetshistorie – som for eksempel i USA. Unntaket her er kanskje kjønnshistorien, som raskt fant sin egen vei, og minoritetshistorie som samenes historie.

Arven fra sosialhistorien

Selv om sosialhistorien i dens snevrere syttitallsversjon etter hvert kom i bakgrunnen, har den sosiale tilnærming (konsentrasjon om grupper, historie nedenfra, vekt på sosiale relasjoner) vist seg å bli varig. Sosialhistorien har utviklet seg i to retninger. Dels har den gått i retning av kulturhistorie, ikke minst blant Bulls etterfølgere, som Ingar Kaldal. Den legger mer vekt på mentalitetshistorie, dagliglivshistorie og det fortellende i historien, ikke minst påvirket av den såkalte kulturelle eller språklige vending i historiefaget, med fag som lingvistikk og sosialantropologi (der den tidlige sosialhistorien var mer opptatt av sosiologi).

Dels har sosialhistorien gått inn som del av hva vi kan kalle mainstream historie, noe som ikke minst er synlig i de historiske syntesene som jevnlig produseres. Det gjelder totalhistoriske oversikter over hele nasjoner, regioner eller lokalsamfunn eller større temaer som innvandring, urbanisering, politisk utvikling, kjønnshistorie eller økonomisk historie. Sosialhistoriens sammenbindende ambisjoner, med vekt på betydningen av sosiale strukturer og sosiale relasjoner, har vist seg slitesterk. «Sosial orden er den mest omfattende kategorien», skriver Knut Kjeldstadli. Men her har sosialhistorien konkurrenter i ambisjonene til befolkningshistorie, økonomisk historie, kjønnshistorie, politisk historie og ikke minst kulturhistorie.

Emneord: Disipliner, Historiografi Av Jan Eivind Myhre
Publisert 8. mars 2019 15:29 - Sist endret 8. mars 2019 15:29