Redelighet og originalitet

Fotnoter - referanser - handler om redelighet og etterprøvbarhet. Dette er sammen med utvikling av ny kunnskap - originalitet, sentrale mål i historiefaget.

«Hvordan kan vi vite dette?» er kanskje det viktigste spørsmålet en historiker kan stille. I en annen form: «Hvor har vi dette fra?» Noen steds fra kommer jo våre opplysninger og vurderinger, og vi skylder leserne å opplyse om dette.

Svaret på spørsmålet er «kildene», men kilder er jo så mangt, og skal knapt omtales her. Her handler det om, på en prinsipiell måte, å si noe om hvor kunnskapen kommer fra og om hvordan vi gjør rede for dette på en forståelig, ærlig og tillitvekkende måte. Det handler om redelighet, som er et forskningsideal. Et annet ideal er originalitet, som skal omtales etter hvert.

Kunnskap «innenfra» og «utenfra»

Vi bruker oftest betegnelsen «kilder» om hvor vi har kunnskapen fra. De kan være ubearbeidet av historikere (for eksempel en dagbok eller et møtereferat), men mye stoff er bearbeidet av historikere eller andre. Dette betegnes ofte, litt upresist, som «sekundærlitteratur». I alle tilfeller bør vi, i prinsippet, vise til opphavet.

Å vise hvor vi har opplysninger – kunnskap – og synsmåter fra, er å referere eller henvise. Men det er ikke uten videre lett å vite når man skal referere. Alt vi kan, har vi jo lært, men det sier seg selv at vi ikke kan gi kilder til enhver påstand. Et nyttig grep kan være å skille mellom kunnskap «innenfra» og den «utenfra».

Kunnskap innenfra kan sies å være den kunnskap vi har i hodet, uten å måtte slå opp noe sted. Men også denne innenfra-kunnskapen må jo komme fra et sted, fra foreldre, venner, bøker, skolen, TV, nettet, for historikere gjerne fra universitetet. Ofte vet vi ikke nøyaktig hvorfra denne kunnskapen kommer, den er internalisert eller erobret. Dette vil selvsagt være forskjellig fra person til person, ulik fra en kultur til en annen men likere innen en kultur enn mellom kulturer. Om kunnskapen er felles, trenger vi ikke referere til den. Oss nordmenn i mellom behøver vi ikke fortelle hvem Einar Gerhardsen var, men overfor et internasjonalt publikum er vi nødt til å forklare med en fotnote: Einar Gerhardsen (1897-1987), norsk statsminister fra Arbeiderpartiet 1945-51, 1955-63 og 1963-65.

Det er imidlertid ikke enkelt å si hvor vår erobrete kunnskap slutter, og hvilken kunnskap vi historikere har felles med våre lesere eller lyttere. Hva kan vi forutsette kjent? Og hva er egentlig vårt eget når alt i én forstand stammer utenfra? Hvis vi har tilegnet oss og bearbeidet andres kunnskap og tanker og gitt det vår egen form, kan den sies å være vår. Hvis vi derimot sitter inne med, og benytter, opplysninger, innsikter, ideer, som vi klart har hentet fra et sted vi kjenner, og spesielt hvis vi benytter dem i ubearbeidet form, ja da skal vi referere. Da dreier det seg om kunnskap utenfra.

Denne utenfra-kunnskapen kan jo også i en forstand være erobret og tilegnet, og en god historiker vil vite hvor denne kunnskapen hører hjemme i en framstilling. Men fordi den er hentet utenfra, må vi referere. Noen kjøreregler finnes: Ved sitater skal det alltid oppgis kilde. Ved parafraser, å gjengi en annens tekst i egne ord, skal det alltid refereres. Har man hentet stoff fra andre, skal det refereres, selv om man har organisert det selv. Det er også redelig å henvise til forfatteren av et kapittel i en artikkelsamling og av en bok i et større verk, og ikke bare til redaktøren av samlingen eller verket. Disse reglene må følges og er påkrevet for at et arbeid skal kunne sies å være vitenskapelig.

Lesemåter

Det finnes mange typer tekster, som kan leses på forskjellige måter. En lærebok er en tekst som skal gi oversiktlig kunnskap om et emne. Vanskeligheten med denne type tekst er at det ikke er lett for en uerfaren leser (ofte en bachelorstudent) å skille mellom det viktige og det mindre viktige. Lærebøker mangler også referanser. I en vitenskapelig tekst (bøker eller artikler) eller i ubearbeidete kilder, som masterstudenter leser, vet man derimot hva man skal lete etter.

Historiestudenter og historikere møter ofte på en overflod av litteratur om emner de vil studere, og kan sjelden lese alt. Hvordan skal man velge? En løsning er først å gå til historiografiske oversikter, til litteratur som har oversikt over litteraturen. Så kan man gå videre til den forskningslitteraturen som ser mest relevant ut. Det er ikke alltid lurt å vise til denne litteraturen via snarveien om historiografien. Man kan risikere at historiografen har sitert feil eller misforstått.

Originalitet

Det originale er et ideal i forskning (og for den saks skyld i all slags faglitteratur og skjønnlitteratur). Det originale kan bety flere ting. Det kan vise til kildene, at vi bør oppsøke primære og førstehånds kilder. Men det originale kan også bety at vår behandling av et historisk stoff er vår egen og at våre tanker er nye, og at vi dermed bidrar til ny kunnskap.

Vår vekt på originalitet er nokså ny, historisk sett, og kom først og fremst med romantikken for omtrent 200 år siden. Tidligere var idealet i Vesten å gjengi autoritetene på en korrekt måte. Siden har autoritetene (slike som Aristoteles) bleknet, og vi har få virkelig klassikere – noen kanon – i historiefaget.

I de allmenne retningslinjene for eksamensarbeidet ved de norske universitetene dukker ordet «selvstendighet» ofte opp som et kvalitetskriterium. I betydning ligger det nær ordet originalitet. Ser man på de fagspesifikke beskrivelsene for eksamensarbeid i historie dukker ordene «originale bidrag» opp som krav til beste karakter. Studenten bør også forstå hva som er originalt eller ikke, i egne eller andres arbeider.

Vitenskapssosiologen Robert Merton formulerte i 1942 de berømte CUDOS-reglene som ideal for forskning. C stod for commun(al)ism (forskningen er allemansseie), U for universalism (det spiller ingen rolle hvem som frambrakte kunnskapen), D for disinterestedness (bare vitenskapelige hensyn teller) og OS for organized scepticism (systematisk kritisk holdning). Som en ettertanke framsatte han tanken om at O også kunne stå for originality, kanskje fordi kravet synes overdrevet, i alle fall hvis det betyr noe mer enn å være selvstendig.

Minimumskrav og optimumsnormer

Historiefaget kalles i blant et håndverk. Med det mener vi at det finnes grunnleggende ferdigheter som må læres før man kan finne på noe selvstendig. Slik sett står alle historikere på skuldrene av dem som etablerte kildekritikken. Rolf Torstendahl har kalt de grunnleggende ferdighetene for «minimumskrav». Det gjaldt slike krav som logisk konsistens, empirisk pålitelighet, indre sammenheng (konsistens), objektivitet og ny informasjon. Kravene er sterkt empirisk orientert og legger vekt på nøyaktighet i omgang med fakta. Spørsmål om originalitet er fraværende. De minimumskravene til det vi allment kan kalle empirisk skikkelighet er viktige den dag i dag.

De normer som Torstendahl kaller «optimumsnormer» kommer i tillegg hvis man skal snakke om riktig god historieforskning, selv om det knapt finnes noen allmenn enighet om hva som er god forskning. Det er det opp til forskersamfunnet å avgjøre, skjønt opinionen blander seg ofte inn, for eksempel når det kreves at forskningen skal ha politisk og sosial relevans. I beskrivelsen av optimumsnormene kommer originalitet eksplisitt med, og ligger under også mange av de andre elementene: det gjelder at arbeidet er viktig, fruktbart, lovende, fantasirikt, teoretisk sofistikert, relevant, perspektivrikt, gjerne et pionerarbeid.

Minimumskravene og optimumsnormene står ikke prinsipielt i motsetning til hverandre, snarere er de siste ment å supplere de første. Det ligger jo også i forskjellen på benevnelsene –krav og –normer. I praksis kan kanskje fantasi og teori i historieskrivningen få noen til å slakke på det empiriske, og opptattheten av korrekt empirisk arbeid kan lede til å mangle perspektiver.

Hører vekten på henholdsvis minimumskrav og optimumsnormer til hver sin epoke i historieforskningen? Torstendahl gjør ikke noe slikt poeng. Men det er lett å tenke seg at minimumskrav knyttes til kildekritikkens klassiske tid i Norden og Europa omkring forrige århundreskiftet (Gustav Storm, Kristian Erslev, Weibull-brødrene Eduard Bernstein, Langlois & Seignobos og mange andre, helt fram til Ottar Dahl i etterkrigstiden). Optimumsnormer kan forbindes med oppkomsten av en bredere orientert historieforskning, ikke minst da faget ble inspirert av nabodisipliner blant samfunnsfagene og i humaniora (sosiologi, økonomi, filosofi, sosialantroplogi, litteratur og flere). Dette ville være en forenkling og en overdrivelse. Optimumsnormer kan åpenbart spores langt tilbake, ikke minst i form av litterære elementer i historiefaget. Og visse former for bruk av samfunnsfag har et sterkt empirisk og kvantitativt innslag, gjerne inspirert av naturvitenskapene, beslektet med den positivismen som hadde en storhetstid for over hundre år siden. Den politiske og sosiale relevans har alltid vært til stede, bare i ulike versjoner. For eksempel har nasjonal relevans blitt overtatt av sosial relevans.

Derimot kan vi si at innslaget av sofistikert teori er et nyere trekk ved historieforskningen. Det gjelder kanskje også normer om fruktbarhet og perspektivrikdom. Og vekten som legges på originalitet og teori og skrivemåte kan – kanskje – bevege historiefaget i retning av kunst like mye som håndverk. Men faget blir ikke mindre vitenskap. Også realfagene legger vekt på slike elementer, og historisk sett er kunst og vitenskap nær forbundet.

Juks og plagiat

Det motsatte av redelighet og originalitet er juks og dens underkategori plagiat. Plagiat er kanskje den mest aktuelle form for juks i historieforskningen. Andre former for juks kan riktignok forekomme. Man kan trikse med tallstørrelser, man kan bevisst gjengi kilder feil. Og ikke minst, og kanskje vanligst, man kan utelate eller underspille opplysninger som ikke understøtter ens egne synspunkter. Det siste trenger ikke være bevisst handling, men er like fullt uredelig.

Mens det kan være vanskelig å trekke grensen mellom det som er originalt og det som ikke er, er grensen mellom en faglig selvstendig tekst og et plagiat lettere å trekke. Hva er plagiat? Det er blant annet å unnlate å referere til stoff vi har hentet utenfra, som nevnt ovenfor. En mer teoretisk definisjon er at plagiat er tyveri av intellektuelt eller kunstnerisk arbeid, en annens arbeid presentert som sitt eget. Det er skjult tyveri fordi opphavspersonen ikke er til stede; en annen (tyven) har tatt plassen. Plagiat er problematisk fordi noen blir lurt eller snytt. Tyven kan oppnå akademisk eller økonomisk eller sågar politisk vinning på en annens bekostning.

Å bruke andres stoff er høyst vanlig, ikke minst historisk sett, og særlig før romantikken da vekten på originalitet ble vanlig. Shakespeare gjorde det gjerne, men da bearbeidet i egen form og sammenheng. Det er, som nevnt, ikke alltid lett å skille mellom egen, original, bruk av andres stoff og det som nærmer seg ren avskrift. Det er ikke uvanlig, også i nyere tid, å gi implisitte referanser, hentydninger eller allusjoner, til andre tekster. Det gjelder særlig i skjønnlitteraturen, men finnes også i faglitterære tekster. Poenget er at leseren skal gjenkjenne allusjonen, og at man derfor ikke kan tale om plagiat. Men denne implisitte referansen kan også ha som formål å skille klinten fra hveten blant leserne og dermed framheve seg selv som intellektuell overdommer.

Plagiering behøver ikke å skyldes vond vilje. Saken om Karsten Alnæs’ verk Norges historie viser til både tidspress og press fra den som skal publisere. Hos masterstudenter og andre kan notater være mangelfulle fordi de er gjort i hui og hast, og kilder glemmes. Men for at sjusk ikke skal bli til juks, bør normene for redelighet i historisk arbeid være strenge.

Emneord: Metode Av Jan Eivind Myhre
Publisert 30. mai 2018 11:09 - Sist endret 12. feb. 2019 10:14