Muntlige kilder og livsfortellinger

Hvilke metodiske utfordringer støter historikeren på ved bruk av muntlige kilder?

I etterkrigstida var det å gå til sjøs, enten som sjømann eller fisker, vanlig for unge gutter. Dette fortalte Torbjørn (f. 1945) om det å arbeide som fisker:

Det var beintøft arbeid. Og det er klart, at så ung som eg var når eg bynt, så ha du antagelig ikkje skulla vært der. Ferr du slit meir enn du har godt ut av. (…) Der låg du jo i havet heile tia. Ifrå du starta på første nyårsdag og te du kom heim på jula. (…)

Du søv i notdungen om sommar’n når veret var fint og det var en fem-minutts pause. Så søv du i notdungen, med oljeklean på. Og var det middag, så var det mang gång du måtte spreng ifrå matbordet, ferr du skulle ut te fangst. Når det vart ropa beskjeda at det var sild eller makrell eller... det var jo det stort sett på sommar’n då, så var det berre å spreng. Og der sto matfatet. En ha en knekkebrødpose med seg. For det kunne jo gå tima før du kom ombord igjen. Så det var eit beintøft arbeid. Og når eg kom hit [til Koksverket i Mo i Rana], og bynt å gå syv te fire, så syns eg jo at eg hadde det som en greve. (…)

Så når eg bynt her på Mo å arbeid, så fekk eg jo sjå og sett pris på åttetimersdagen og kor fint du kunne ha det. Selv om det var en dritåt plass. Så sa jo eg mange gång at «dåkk vet ikke ka arbeid e ferr nåkke. Her går du i fra syv te fire, og det som eg har heldt på med har vorre i fra tolv te tolv. Fireogtyve tima i døgnet, og den femogtyvende så kvila du.»

Torbjørn begynte senere å arbeide på Norsk Koksverk AS, en av etterkrigstidas statlige tungindustribedrifter i Mo i Rana. Mange år senere fortalte han om overgangen fra å være sjømann til å bli industriarbeider i et intervju jeg gjorde med ham. Hans fortelling er en liten del av det kildematerialet jeg brukte da jeg skrev min doktoravhandling Fabrikkarbeider, far og forsørger. Mann og mannlighet ved koksverket i Mo i Rana 1950-1980.

La meg bruke dette sitatet som utgangspunkt for å si noe om en viktig type kildemateriale for historikere, nemlig muntlige kilder og folks minner. Med Torbjørns ord som eksempel vil jeg drøfte de mulighetene og utfordringene som er knyttet til bruk av slike kilder.

Livsfortellinger

Hukommelse og menneskers minner er et flerfaglig forskningsfelt som interesserer både biologer, psykologer, samfunnsvitere og humanister. Også innenfor historiefaget har minner vært et viktig tema. Det har vært ført mange og lange debatter om hva vi egentlig kan huske, hvordan vi husker og hvordan minnene får betydning for oss i ettertid.

Begrepene «minner» og «muntlige kilder» er vide og upresise. De dekker for eksempel intervjuer, folks egne fortellinger om sine liv og hele samfunns kollektive minner. Det kan være materiale som er nedskrevet eller muntlig overlevert, og det kan være formet alene eller i samtale med andre. Noen historikere er opptatt av å skille mellom de ulike formene for minnemateriale, andre er det ikke. Det som er felles, er at det er folks egne minner det dreier seg om, uavhengig av hvordan de er samlet og bevart. Det skiller dem fra for eksempel saksintervjuer, der det ikke er folks egne livsfortellinger som er det viktige, men en hendelse, handling eller saksforhold som belyses i intervjuform.

Muntlig kildemateriale gir en god mulighet til å komme tett på mennesker og til å få et innblikk i enkeltpersoners hverdag og livsverden. Gjennom folks egne fortellinger – skriftlig eller muntlig – kan vi få et innblikk i hvordan de opplevde og forsto sine egne liv. Vi kan få høre om arbeidsliv, vennskap, hverdagsrutiner, ekteskap og familie – stort og smått av handlinger og hendelser et menneske erfarer gjennom noen år. Dette er kunnskap som det er vanskelig å finne i andre kildetyper.

Hverdagsmennesker i fokus

I historiefaget har bruken av minnemateriale røtter tilbake til 1950-tallet og historikeren Edvard Bulls samling av arbeiderminner. Fram til da hadde det vært skriftlige kilder som var viktige for historikernes arbeid. Bull var opptatt av å løfte fram hverdagsmenneskers liv og erfaringer. Til det kunne folks egne fortellinger være viktig, mente han. Bull var en foregangsmann når det gjaldt bruk av muntlige kilder og gjorde et viktig nybrottsarbeid på dette feltet.

Det var likevel først på 1970-tallet minner ble vanlig å bruke som kilder for historikere. Det skjedde i forbindelse med ei sterk sosialhistorisk dreining i faget, der slagordet var «historie nedenfra». Det gjorde at det ble viktig å finne kilder til «vanlige» folks historie: arbeidere, kvinner, barn, fattige. I dag vil de fleste historikere se på intervjuer og muntlig minnemateriale som rike og verdifulle kilder.

I den første fasen på 1970- og 1980-tallet var oppmerksomheten rettet mot innsamlinga av slike kilder. Det ble skrevet en rekke intervjuguider, håndbøker og artikler om hvordan en skulle gjøre intervjuer; om spørreteknikker, intervjulister, tips om opptaksutstyr osv. I tillegg ble det beskrevet en rekke fallgruver en kunne gå i; feller man kunne gå i som kunne ødelegge et kildemateriale, for eksempel feil spørsmål, avbrytelser eller korrigeringer av informanten.

I den neste fasen ble historikerne mer opptatt av kildekritiske utfordringer ved bruken av materialet, og det ble ført metodiske og teoretiske diskusjoner om når minnenes mening ble skapt og hva de kunne brukes til.

Metodiske diskusjoner

Et sentralt spørsmål i historiefaget, har vært hva folks fortellinger om sine liv kan brukes til å si noe om. Svarene på det har vært mange, og de har variert over tid. La meg bruke Torbjørns fortelling som eksempel. Hans beretning kan brukes på flere måter.

For det første kan den gi innsikt og kunnskap om hvordan livet om bord på ei norsk fiskeskøyte på slutten av 1960-tallet kunne arte seg. Den gir for eksempel kunnskap om den periodevise travelheten, der fiskerne kunne risikere å måtte springe fra matbordet eller sove i fiskegarnet i de mest hektiske stundene. Da brukes Torbjørns fortelling til å si noe om fortidas hendelser, praksiser eller handlinger, i dette tilfellet altså om arbeidsdagen ombord på den båten hvor han hadde hyre.

Slik er kildematerialet verdifullt, for det er få skriftlige kilder som kan si noe om Torbjørns og hans kollegaers erfaringer og om hvordan det var å arbeide som fisker eller sjømann på denne tida.

Den andre tolkningsmåten er å bruke minnefortellinga som en kilde til Torbjørns fortidige opplevelser, holdninger og følelser. Vi ser at Torbjørn bruker ord som «beintøft» og «slit» om fiskerjobben, og han formidler stress og travelhet knyttet til jobben. Er det et uttrykk for hans tanker og følelser den gangen? En sånn lesemåte har vært omdiskutert i historieforskningen. Kan vi egentlig huske hva vi følte og tenkte da, mange år etterpå?

En tredje tolkningsmulighet er å lese utsagnet som et uttrykk for selvforståelse og identitet. Vi ser for eksempel hvordan Torbjørn bruker sin erfaring til sjøs når han sammenligner seg med de andre mennene. Her framstiller han seg selv som tøffere enn de andre industriarbeiderne. Ved å uttale seg om de andre mennene, får han sammenlignet og indirekte skapt en presentasjon av seg selv som i ettertid kan fortolkes av historikeren. Fortellinga om det tøffe og tunge arbeidet, tilsynelatende uten ferie og fritid, kan da leses som en presentasjon av egen styrke, utholdenhet og mestring. Det reiser viktige og interessante spørsmål om når minnenes mening skapes.

Minnefortellingenes tidsaspekt

En viktig faglig diskusjon når det gjelder minnemateriale, er spørsmålet om når minnenes betydningsinnhold skapes. Hvilken tidsperiode forteller et minnemateriale om? Skapes minnenes mening i fortida i seg selv, i det øyeblikket en forteller om sine minner til andre eller i tidsspennet mellom fortid og fortellertid?

Posisjon én er at minnematerialet er kilder til fortida i seg selv, altså til den tida det fortelles om, i vårt tilfelle perioden på slutten av 1960-tallet. Det betyr at den opplevelsen som formidles i ettertid, er formet i fortida. Ettertidige fortellinger kan da forstås som kilder til hvordan ting ble opplevd og forstått da, for så å bli gjenfortalt senere, til dels upåvirket av selve intervjusituasjonen og av den tidsperioden som ligger mellom. I den grad det som fortelles om er blitt preget og påvirket av den tida som er gått, så er det forstått som et problem og noe en må eliminere, skrelle bort eller fjerne. Tidsdimensjonen blir en feilkilde som må overvinnes ved hjelp av bestemte metodiske grep. Særlig viktig er det når det gjelder folks fortidige identitet, opplevelser og holdninger, mens det har vært mindre kontroversielt at minner kan brukes som kilder til faktiske hendelser og situasjoner. Metodisk sett, er det altså mindre problematisk å brukes Torbjørns fortelling til å si noe om hvordan livet om bord i fiskebåten artet seg enn å bruke det som kilde til hans følelser, opplevelser og selvforståelse på 1960-tallet.

Den andre posisjonen er at minnene skapes i ettertida, i selve intervju- eller fortellersituasjonen. Da blir spørsmålet hvordan fortellertida får betydning for minnenes meningsinnhold. For eksempel vil samspillet mellom en intervjuer og en informant kunne ha innvirkning på den fortellinga som skapes: hva som huskes og hvordan det huskes. Dermed blir intervjueren også medprodusent av den meninga som skapes.

I eksemplet med Torbjørn må jeg som intervjuer stille meg spørsmål ved om jeg på noen måte påvirket eller preget innholdet i hans fortelling? Justerte han det han sa overfor meg? Ville han fortalt det samme også til andre? Det er for eksempel interessant å se hvordan Torbjørn og de andre mennene jeg intervjuet fortalte få konkrete og detaljerte fortellinger om arbeidet til sjøs. Bare på oppfordring sa de noe om hva slags fiske de hadde deltatt i eller hvilke båttyper de hadde jobbet om bord på. Handlet det om at det var jeg – ei den gang ung kvinne fra Inntrøndelag – som gjorde intervjuet med dem, at de ikke forventet at jeg hadde bakgrunnskunnskap nok til å interessere meg for eller forstå dette arbeidet? Var det årsaken til at opplysninger om fartøy, fangstmetoder og fiskesesonger bevisst eller ubevisst ble filtrert bort og forsvant helt eller delvis fra disse intervjuene, eller skyldtes det heller at de ikke opplevde dette som viktig selv heller? Det overbærende svaret fra en av Torbjørns kollegaer da jeg spurte om hvorfor han sluttet på sjøen, kan tyde på det. «Nei (ler litt), det syns e va’ et dumt spørsmål. Ka veit du om sjølivet?» Med latter og oppgitthet over mitt spørsmål, demonstrerte han at han mente at jeg ikke tilhørte de innviddes rekker.

Å forstå livet baklengs

Mange historikere vil i dag oppfatte minnet som aktivt og dynamisk. Å minnes noe er ikke bare en naken, nøktern og nøytral prosess der vi plukker ut og rekonstruerer deler av livet vårt. Den levde fortida kan framstå og fortelles på uendelig mange måter. Vi velger ut og skaper et fortalt liv ut fra et mangfold av hendelser og handlinger, ut fra alt vi har tenkt, sagt og opplevd, ut fra alle menneskene vi har møtt, ut fra det enorme registret livene våre faktisk er. Minnet er ikke bare en mer eller mindre nøyaktig gjengivelse av en bestemt fortid, men er formet av senere opplevelser – vi skaper livene våre baklengs. Gjennom kontinuerlige prosesser forsøker vi å finne begreper og perspektiver for å ordne, rydde og gi mening til det livet vi har levd. Det kaotiske, mangfoldige og mangetydige blir ordnet til fortellinger der det levde livet framstår noenlunde enhetlig, ordnet og forståelig. Det er altså en aktiv skapelsesprosess der vi – bevisst eller ubevisst – setter sammen brokker fra et fortidig mangfold til ei meningsfull fortelling som betyr noe for oss selv eller andre. Slik blir minnefortellingene konstruksjoner av et levd liv ved at vi velger ut og setter utvalgte brokker sammen til nye, meningsfulle helheter.

Dette åpner for en tredje posisjon i de metodiske diskusjonene. Den går ut på at minnenes betydningsinnhold formes i tidsspennet mellom fortid og fortellertid. Minnemateriale blir dermed kilder til mening under endring. Fokuset flyttes mot minnene som fortellinger og de historiske prosessene som former dem. Dette er komplisert, så la meg konkretisere ved å bruke Torbjørns minner enda en gang.

I sin fortelling skaper Torbjørn en effektfull kontrast mellom arbeidet på sjøen og i tungindustrien. Det første hadde lange, hektiske, slitsomme og uregulerte dager med mye og langvarig fravær fra hjemmet. Industriarbeidet var derimot regulert og med faste arbeidstider – en jobb en greve verdig! Slik får Torbjørn skapt ei fortelling om før og nå, med ei innebygd utvikling fra dårlig til bra. Dette var et viktig tema i hans historie, noe han vendte tilbake til flere ganger. Særlig snakket han om hvor fint det var å få fast ansettelse, med alt hva det innebar av fast lønn, fast arbeidstid og regulerte arbeidsforhold. Slike fortellinger hadde også flere av de andre mennene jeg snakket med. Gjennom å beskrive jobbskiftet til industrien som en viktig overgang, fikk mennene fortalt om seg selv som voksne og ansvarlige. Jobben på Koksverket kan tolkes som deres inngangsbillett inn i moderniteten, med normalarbeidsdag og tarifflønn som symbol på det. Det å kunne stemple inn og ut etter et fastsatt antall timer, det å få fast lønn regelmessig utbetalt, og det å ha rett til et bestemt antall fridager hvert år, ble presentert som et gode knyttet til det industrialiserte bysamfunnet. For Torbjørn ble det fortalt som viktig å få «eget hjem og eget hus og få leve et normalt familieliv».

I Torbjørn og de andre mennenes livsfortellinger kom livet til sjøs til å representere én livsfase, mens industriarbeid på Koksverket ble kjennetegnet på en annen. Sjøen ble forbundet med ungdommelig frihet og ungkarsliv, travelhet og mangel på faste og ordnete forhold. «skulle en ha nåkke familieliv i framtida, så va’ det ikkje nåkka å sats på», uttalte Torbjørn. Som voksne, etablerte industriarbeidere ble bofasthet, stabilitet, faste forhold, forpliktelser og ansvarlighet fortalt som viktige idealer. Slik skapte mennene ei dannelsesfortelling om sine liv, ei utvikling til å det å bli en moden mann. Den handlet om den frie ungkaren til sjøs som utviklet seg til en etablert industriarbeider som jobbet skift på land for å kunne ha omsorg for en familie.

Men det var først i ettertid, når de kunne se tilbake og sammenligne med livet etterpå, at det var mulig å se og sette ord på disse forskjellene. Torbjørns vektlegging av det faste, stabile og langvarige var noe som ble tydelig først i ettertid, flere år etter at han begynte på Koksverket. I begynnelsen var han ikke fast ansatt, men gikk på midlertidige kontrakter. I et tilbakeskuende perspektiv var det likevel mulig å peke på året 1972 som starten på noe nytt. Og nettopp fordi han sluttet som fisker ble det mulig å se det negative ved sjølivet og bruke det som kontrast til «det nye»: industrien, fastlandsjobben og familielivet. Det var i møtet med industriarbeidet og familieforpliktelsene at fortellingene om livet på sjøen fikk sitt ettertidige meningsinnhold. Det var da arbeidet om bord på fiskeskøyta eller fraktebåten framsto som «uregulert», «ikke-fast» og uten ferie og fritid.

Slik var dette eksempler på betydninger i historisk bevegelse. I sine fortellinger formidler mennene en kulturell prosess om tidsspennet mellom fortid og intervjutid. Kildene kan dermed leses som betydningsskapende fortellinger om den historiske endringa mennene har tatt del i.

Å tolke minner som tekst

Når vi leser livsfortellinger som tekster, kan vi også studere de språklige virkemidlene tekstene består av. Måten ei livsfortelling er komponert og presentert, kan sees på som en inngang til å studere fortida. Struktur og sammensetning av tema, tankesprang, tidshopp og digresjoner blir kilder til hvordan folk tenker og mener. I stedet for å se det som feilkilder, kan det sees som en inngang til å forstå normer, opplevelser og verdier i endring. Da rettes oppmerksomheten ikke bare mot hva informantene sa, men også hvordan de sa det.

Det er tre tydelige eksempler i intervjuutdraget med Torbjørn. La oss se på denne setningen:

Så sa jo eg mange gång at «dåkk vet ikke ka arbeid e ferr nåkke. Her går du i fra syv te fire, og det som eg har heldt på med har vorre i fra tolv te tolv. Fireogtyve tima i døgnet, og den femogtyvende så kvila du.»

Her bruker Torbjørn direkte tale, som i en tenkt samtale med sine tidligere kollegaer. Det er et språklig virkemiddel som gir et sterkt inntrykk av autentisitet, som om vi plutselig settes flere tiår bakover i tid. Den direkte talen kan også tyde på at dette er noe Torbjørn har gjenfortalt mange ganger i løpet av livet sitt, at det er blitt formuleringer som er noenlunde fasttømrete. Det andre eksemplet er den språklige overdrivelsen, der døgnet gis 25 timer og det kun er denne siste timen det er anledning til å hvile. Ei sånn spissformulering understreker og tydeliggjør Torbjørns viktigste poeng: at det var et travelt og slitsomt arbeid. Det tredje er konkretiseringa av at knekkebrød ofte måtte fungere som nødmat. Også den fungerer som et bilde som skaper troverdighet og gir en forståelse av at travelheten var «sann».

Individuell og kollektiv erindring

Viktige hendelser og opplevelser blir altså formet til fortellinger som gjenfortelles mange ganger i løpet av livet. Slik blir fortellingene vi omgir oss med produktive og skapende. Det gjelder både individuelle og kollektive minner. Også samfunnets felles minner inngår i lignende prosesser, der det foregår gjentagende diskusjoner om hvordan historiske hendelser skal fortolkes og forstås.

Grensene mellom individuelle og kollektive minner er komplisert. På den ene sida kan man forstå minnet som individuelt: Det er enkeltmennesker som minnes og som lagrer erindringer. På den andre sida kan man være opptatt av det kollektive: det at minnet skapes i et fellesskap der det foregår forhandlinger om hvordan hendelser og handlinger skal forstås og gis betydninger, og dermed hva som blir gjort vesentlig – og slik skal huskes eller glemmes. At minnet forstås som kollektivt betyr at det er basert på et fellesskap der ting blir forstått og gitt mening og der denne meningen vedlikeholdes eller endres over tid.

Språket som speilende vs. språket som skapende

Under disse ulike debattene ligger det noen større og mer allmenne spørsmål, knyttet til ulike teoretiske posisjoner i faget. De handler om hvorvidt menneskers minner og opplevelser kan sees som avspeilinger av sosiale, økonomiske og materielle erfaringer som finnes før språket. Da forståes språket hovedsakelig som refererende, deskriptivt, beskrivende og speilende. Det er et redskap eller verktøy som informantene bruker til å gjenfortelle fortida sånn som den ble opplevd da, et middel til å speile handlinger og holdninger i fortida.

En alternativ forståelse er å se minnenes mening som basert på ei språklig fortolkning og forming av omgivelsene. Da er ikke menneskenes minner og opplevelser bare avspeilinger av en virkelighet som finnes før språket. I denne forståelsen blir språket sett på som virkende, produserende og skapende, ikke bare, eller først og fremst, reflekterende og speilende.

Mellomposisjon, der kanskje de fleste historikere er, mener at språklige uttrykk både får sin mening i kraft av å vise til andre deler av et språksystem og ved å vise til noe som er i verden. Når Torbjørn snakker om travelheten om bord på fiskeskøyta, kan det både fortelle om en praksis og en erfaring fra fortida, men også om talemåter som har befestet seg og fått mening i en relasjon til andre typer arbeid.

Hvor finner vi minnemateriale og livsfortellinger?

At det er blitt samlet intervjuer og minnemateriale fra folk de siste tiårene har gjort at vi har fått mye viktig kunnskap om arbeid og dagligliv i Norge i denne perioden. Men det er ei utfordring for framtida. Det er at mye av dette materialet er spredt ut over hele landet, og at det mangler en oversikt eller database over det materialet som finnes. En rekke museer, arkiver, biblioteker, universiteter og høgskoler sitter med intervjuer eller egenberetninger, enten som lydopptak eller i utskrevne versjoner. I tillegg sitter en rekke enkeltpersoner på intervjuer de har gjennomført. At materialet er lagret på så mange ulike steder, uten noen form for register eller oversikt, gjør det vanskelig tilgjengelig og lite kjent. Det er dermed krevende å bruke i studier og i forskningen, og det er også sårbart for skader, forsvinninger og ødeleggelser.

Det er derfor behov for ei nasjonal samordning på dette feltet, slik at det blir utarbeidet en oversikt over de ressursene som finnes. I tillegg bør det fortsatt samles fortellinger fra privatpersoners erfaringer, kunnskaper og minner, sånn at vi sikrer at vi også i framtida har kilder til disse aspektene ved liv og samfunn.

Norsk etnologisk gransking har av den grunn tatt initiativet til å opprette nettstedet minner.no. Det er en nettside der museer og arkiv samler på privatpersoners erfaringer, kunnskaper og minner. Alle skal kunne delta her, med fortellinger, fotografier og filmer. De lagres for fremtida i en felles minnebank. Slik demokratiseres muligheten for å sette varige spor i samfunnsminnet.

Emneord: Metode Av Hilde Gunn Slottemo
Publisert 25. mai 2018 11:57 - Sist endret 14. mars 2019 16:17