Narrasjon

Ordet «narrasjon» har kommet til å spille en viktig rolle i mange kulturfag. På norsk svarer det om lag til «fortelling» eller «beretning».

Ordet narsjon dekker fire ulike, men relaterte begrepsinnhold:

  • En framstilling har en berettende, episk form, det motsatte av analytisk form.
  • Fortelling er en type forklaring.
  • Fortellingens form, forløp, bestemmer dens innhold / mening.
  • Fortelling, forløp er en grunnleggende menneskelig erkjennelsesmåte. Vi tenker i fortellinger.

Narrasjon som episk stil

Denne måten å framstille noe på, er trolig en menneskelig urform. Å berette hva som hendte over tid, å fortelle en historie, er svært ofte den måten vi for oss sjøl og andre redegjør for ulike saker. I antikken var Clio historiefagets muse, gjerne utstyrt med en bokrull som sitt kjennemerke. Den episk diktingens muse var Calliope, kjent igjen på sin skrivetavle og griffel. Så her så grekerne et slektskap. Og en rekke framstående historikere har villet og kunnet skrive godt og medrivende, i Norge for eksempel Sverre Steen og Knut Mykland.

En narrativ form innebærer for det første at framstillingen følger personene; de ses som handlende subjekter. En skriver i «historisk nåtid» og trekker ikke inn det vi i ettertid veit om et fenomen. Vi stiller oss så å si ved sida av personer som ikke kjenner sin framtid, og prøver å se hvilke valgmuligheter de har.

Videre er framstillingen kronologisk, vi følger forløpet fra ett tidspunkt til et annet. Dessuten er spørsmål og svar ofte innbakt i framstillingen; det blir sjelden reist uttrykkelige problemstillinger. Framstillingen referer ikke så mye til kilder, og forskningsproblemer diskuteres ikke. Historikerens innsats synliggjøres ikke; det er nesten som om framstillingen har kommet av seg sjøl og er den ene naturlige. Den franske forfatteren Honoré de Balzac skal ha sagt at det franske samfunn skreiv historien; «jeg ville bare være dets sekretær».

For denne narrative formen taler at den er populær. Den gleder mange og kommuniserer godt med det lesende publikum; det er et betydelig marked for denne litteraturen. Dessuten kan den sies å være humanistisk i den forstand at den legger vekta på handlende personer, den ser mennesker som subjekter.

Mot denne formen taler at den ikke er så egnet til å framstille samfunnsmessige sammenhenger, særlig de som er mer komplekse. Det kan bli en heltehistorie, en beretning om «de store menn», historiens Napoleoner. Dessuten kamufleres det forholdet at en tekst er skapt, konstruert. Den realistiske formen får en til å tenke at «slik var det».

Den narrative formen er søkt utviklet – med «vanlige folk» som helter, ved eksplisitte spørsmål, og en klarere konsentrasjon om overordnete problemstillinger. Da nærmer den seg sitt motstykke, analytisk form. Der skriver vi for det første i «ettertankens tid»; vi veit hvordan det gikk; spørsmålet er mer hvorfor det gikk slik. Problemstillingen er eksplisitt. Det er argumentasjonen som driver framstillingen. Teksten kommenterer sitt eget underlag, og forfatterens synes.

Narrasjon som forklaring

Å fortelle om et forløp, er en måte å forklare fenomener på. Å forklare er da å gi en brei skildring av hva som hendte. Den franske historikeren Paul Veyne har sagt det fyndig: ”Expliquer plus, c’est reconter mieux”  - å forklare mer, er å berette bedre. Mye godt historiehåndverk er gjort på denne måten.

Narrasjon som forklaring er også diskutert i det som er kalt analytisk filosofi, framstilt av blant andre den amerikanske filosofen Arthur Danto og den tyske historikeren Jörn Rüsen. Tankegangen er her mer stringent. Strategien kan sammenfattes i fem punkter;

  • Fenomenet følges fra ett tidspunkt til et annet, fra en begynnelse til en slutt . Framstillingen rommer et avsluttet løp i tid . En ser på hvilke forandringer som skjer i løpet av dette tidsrommet.
  • Framstillingen omfatter først indre regelmessigheter i fenomen. For det andre tar den inn det som er kalt ytre, «kontingente» fenomener. Vi har ikke et norsk ord for kontingent, men det viser til hendinger som ikke var gitt på forhånd, ikke «lå i kortene» i utgangspunktet: Disse hendingene ”treffer” fenomenet på ett eller annet tidspunkt etter starten og kan sende utviklingen i en ny retning.
  • Disse kontingente størrelsene er ikke tilfeldige; de har også sine årsaker, men de er altså ikke gitt i utgangspunktet.
  • Både hensikts- og årsaks-delforklaringer, både intensjonale og kausale momenter, kan inngå som momenter innafor en narrativ forklaring.
  • Fortellingen kan ikke handle om «alt». Den må avgrenses og samles slik at det er klart hva fenomenet en vil forklare, er. Den må ha et «plot», en «rød tråd».

For narrasjon som forklaring, teller at en slik unngår de vanskene som oppstår når en vil forklare ut fra en generell lov – blant annet at det knapt finnes noen slike lover, ut over nokså banale påstander som at «en taper overfor en overmakt». Ved narrasjon kan en ta inn både det som gjentar seg og det uventete nye, både binding og frihet.

Et mer pragmatisk synspunkt er at narrasjon godt dekker hvordan svært mange historikere forklarer endringer. Teorien om narrasjon ligger nær faktisk praksis.

Men også narrasjon byr på vansker; det skal visst ikke finnes noen enkel og helt uproblematisk måte å forklare på. For: Hva skal inkluderes i en fortelling? Finnes det kriterier for om noe har en rød tråd, om det er viktig nok til å tas med? Og ikke minst – når får «det kontingente» betydning? Ikke alle impulser utenfra får jo betydning. Ikke sjelden er det som å skvette vann på gåsa.

Narrasjon som form som bestemmer innhold

Dette synspunktet er særlig forbundet med den amerikanske historikeren Hayden White. Utgangspunktet er det synet at verden i bunn og  grunn er et kaos. Det finnes ikke mønstre i verden, slik at ett syn på forholdene derfor ikke kan sies å være riktigere enn andre.

Når det er slik, må data ordnes for å gis mening; denne ligger altså ikke i verden sjøl. Data kan isolert være sanne, men de er ”atomære”, enkeltstående. Orden, mening, tilføres utenfra, av historikerens tolking.

Ordenen etableres ved å innføre en tidsakse, ved å berette om forløp. Beretningen følger forløpet fra én orden til en annen. Det blir indre enhet i det vi studerer, men denne enheten er altså vilkårlig, som nevnt, tilført utenfra av forsker.

Narrasjon krever tre dimensjoner:

  • En krønike, som vi får ved å ordne data etter hverandre, kronologisk.
  • En prosess, der det er en start, midt og slutt.
  • En ”emplotment”, et plot, en sammenbindende fortelling: Hva skjedde så? Og: Hvorfor?

Emplotment har ifølge Hayden White struktur som et skuespill, et drama. Det finnes bare et begrenset antall narrative strukturer, måter å fortelle på. Det er de fire arketyper, som svarer til 1800-tallets klassiske dramaer.

  • Tragedie. «Helten” taper for overmakt, og går til grunne, mens verden består.
  •  Romanse. Her vinner ”helten”, en helt som kan være mennesket, et menneske som seirer over syndefallet eller et kollektiv som en nasjon eller et prinsipp, som «friheten».
  • Komedie – «helten» har midlertidige seire. Men mennesket vinner ikke på sikt, det blir verdens fange og forsoner seg med denne tilstanden.
  • Satire – mennesket taper og er andres fange. Men samtidig gjennomskuer og røper aktøren spillet.

Hayden White insisterer på enhver historiker velge en av disse dramatypene. Og i valget av type ligger det en mening som bringes inn; valget av et annet narrativ ville ha gitt en annen mening. Hver dramatype bærer på og tilfører en mening som ikke ligger i dataene. Formen styrer med andre ord innholdet, meningen. Tragedie og satire betyr permanens, at det skjer gjenkomst av det som har vært. Romanse og komedie sier at noe er nyskapt.

Hayden White er også blitt kritisert på flere punkter:

  • Hvordan kan han påstå vite at verden grunnleggende er et kaos av løse, atomære data og ikke et ordnet kosmos der det er visse regelmessigheter?
  • Finnes bare de fire dramaformene som måte å fortelle om forløp? Hva med litterære sjangrer som  essayet, fabelen, pikaresken (der helten møter den ene hendingen etter den andre, som Miguel Cervantes’ Don Quixote. Og hva blir meningen i en narrasjon som har en blandet form?
  • Kan enhver form brukes til ethvert innhold? Spissformulert: Kan historien om Holocaust fortelles som en «romanse», en beretning om noe som gikk bra? Nei, vil de fleste mene. Kildene gjør motstand. Det gikk ikke godt i Holocaust.
  • Motsatt kan en mene noe var tragisk, ikke på grunn av en vilkårlig valgt type narrasjon, et valg av form, men fordi det dreier seg om en tragisk hending i virkeligheten.
  • Hvis enkeltdata kan være sanne, hvor går da grensa for et ”datum”?

Narrasjon som urform

Den franske filosofen Paul Ricoeur mener at fortellingen er en menneskelig urform. Vi tenker rett og slett i forløp, fra noe til noe.

Han hevder at dette samsvarer med at verden  også består av prosesser fra – til. Og fordi verden er bygd opp slik, er narrasjonen også metoden for å forstå og gripe verden.

Ricoeur nevner den franske historiker Fernand Braudel, som hadde som program å skrive en strukturorientert historie. Men, sier Ricoeur, sjøl Braudel skriver en fra-til fortelling, en narrasjon. Han skriver om 1500- og 1600- tallet. «Storyen» hos ham er Middelhavets tilbakegang i betydning og Atlanterhavets oppgang. Braudel hadde som program å skrive om strukturer, om fenomener i det riktig lange tidsspenn, la longue duree. Men sjøl han fortalte altså om et forløp over tid - skiftet av betydning mellom havene.

Oppsummering

De fire begrepene dekker altså ulike dimensjonert. De er ulike, men beslektete. De kan sies å trenge hverandre.

Narrasjon som stil når fram til leser, men kan bli naiv med hensyn hvor lett en kan speile virkeligheten i tekst.

Narrasjon som forklaring er nærmere det historikere gjør enn dersom en forklarer bare ut fra hensikt eller fra årsak. Men det er ikke alltid klart hva som skal tas med i fortellingen.

Narrasjon som form minner oss om at måten noe skrives på formidler en mening. Men vi kan ikke bruke hvilken som helst form og være tro mot det som skjedde.

Narrasjon som urform for erkjennelse er forståelig, men at verden generelt har prosess-karakter (til – fra) må vi kanskje fundere videre på.

Emneord: Metode, Historiografi Av Knut Kjeldstadli
Publisert 14. feb. 2019 10:43 - Sist endret 21. feb. 2019 15:09