Kan historikere finne sannheten om fortiden?

Nei, men ja. Hva skal til for at historikere kan komme med utsagn som alle regner for å være sanne?

For at noe skal være sant, må det stemme med virkeligheten. Det finnes andre definisjoner på sannhet, men de kan vi overlate til filosofene å diskutere. For historiefaget er den såkalte korrespondanseteorien – overensstemmelse med virkeligheten – krevende nok. Fortiden er jo borte: tapt for alltid. Kan vi likevel være sikre på at det vi finner ut om fortiden, stemmer med slik det virkelig var: at det historikerne skriver, er sant?

Det enkle svaret er at vi kan aldri være helt sikre. Siden vi ikke kan kjøre tiden i revers eller fortiden i reprise, er det umulig å dobbeltsjekke historiske påstander. Likevel er det en mengde utsagn om fortiden som ingen som er ved sine fulle fem og forstår hva som sies, noen gang ville finne på å tvile på. Noen få eksempler – de kan sjekkes på norgeshistorie.no –: Det er funnet olje i Nordsjøen. Einar Gerhardsen ble statsminister i 1945. Norge var folkerettrettslig nøytralt under første verdenskrig. Andre utsagn er mer usikre, som at Svartedauen i hovedsak ble spredt i Norge via rotter, eller at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Hvorfor er vi sikrere på at de første eksemplene er sanne, enn at de siste er det? Mer generelt: Hva skal til for at historikere kan komme med utsagn som alle regner som sanne?

Gode kilder

Svaret er ikke nærhet til vår tid. Det er mange ting i vår nære fortid som vi ikke kan vite sikkert om er sant. Ble Sylvi Listhaug tvunget til å gå av som justisminister i 2018 av statsminister Erna Solberg og finansminister og partileder Siv Jensen? Leverte Arne Treholt store mengder hemmeligstemplede dokumenter til sovjetiske agenter mot betaling? Vi kan være mye sikrere på at det er sant at Norge fikk sin første grunnlov i 1814, eller at hanseatene dominerte langdistansehandelen med fisk i høymiddelalderen.

Et første svar tar utgangspunkt i det som er historiefagets sentrale metode: kildekritikken. Jo bedre kilder vi har, jo sikrere kan vi være på at utsagn som bygger på disse kildene, er sanne. De beste beretningene er de som er nær – i tid og rom – til begivenhetene de forteller om, og som ikke skjemmes av opphavspersonens egeninteresse i saken. Har vi flere nære, forholdsvis desinteresserte, uavhengige kilder som sier det samme om en hendelse, aksepterer vi gjerne kildenes beretning som sann. Også kilder som brukes som levninger, kan være så gode at ingen tviler på det vi kan trekke ut av dem. Det avgjørende er kvaliteten på sporene fra fortiden, ikke hvilken type spor det er.

Det vi ellers vet

Selv om kildene er gode nok i seg selv til at vi vanligvis ville godtatt deres beretning som sann, hender det likevel at historikerne avviser dem. Utsagn om fortiden må nemlig også oppfylle et annet kriterium for å få status som sannhet: De må kunne forlikes med våre øvrige, fastlagte forestillinger om verden: «det vi ellers vet», eller strengt tatt det vi ellers mener å vite, altså det vi er overbevist om. Det er grunnen til at historikerne avviser kilder – selv om de er nære, desinteresserte og uavhengige – som sier at folk var hekser eller besatt av djevelen eller onde ånder, eller at Gud eller andre overnaturlige makter grep inn og sørget for et bestemt utfall. Vi kan gjerne tro at kildene var sikre på at beretningene om slike ting var sanne, men vi tror ikke at det stemmer med virkeligheten, fordi våre overbevisninger om verden eller virkeligheten skiller seg fra oppfatningene til våre kilder fra fortiden. Og vi kan ikke la være å feste lit til våre egne overbevisninger, for da er de ikke lenger våre overbevisninger.

Hvilke overbevisninger om virkeligheten som historikere legger til grunn for å godta eller forkaste utsagn som i og for seg har solid kildegrunnlag, er ikke historikerens personlige overbevisninger. Historikere som tror på en Gud som er aktiv i verden eller på åndenes makt, trekker aldri slike forhold inn i sine beskrivelser av fortiden. Moderne historikere virker innenfor et vitenskapelig, avmystifisert eller sekulært verdensbilde, og kan ikke gå utenfor dette. Innerst inne kan man gjerne mene at det er sant at Gud førte jødene ut av Egypt eller britene ut av EU, eller at Vårherre stille lempet så nordmennene vant sin rett til nasjonal selvbestemmelse. Men slike sannheter er det ikke plass til i en historiefaglig fremstilling av fortiden.

Historisk sannhet er viktig

Sanne utsagn om fortiden – eller rettere sagt utsagn alle godkjente historikere regner som sanne – må altså ha støtte i gode kilder og kunne forlikes med det vi ellers vet innenfor et vitenskapelig verdensbilde. Å etablere slike historiske sannheter er ingen liten bedrift. De kan ha stor rekkevidde og slagkraft.

At det var det sovjetiske hemmelige politiske NKVD som i begynnelsen av andre verdenskrig drepte over tjue tusen medlemmer av den polske eliten i det som har fått navnet Katyn-massakren, og ikke de tyske nazistene slik sovjeterne hevdet under og etter krigen, er en sannhet med stor betydning for vurderingen av det sovjetiske regimet. (Spør polakkene.) Da sannheten om doktoravhandlingen til den tyske kunnskapsministeren Annette Schavan ble slått fast i 2013 – nemlig at deler av den var plagiat – måtte hun gå av. Da det ble etablert som sannhet at FNs tidligere generalsekretær Kurt Waldheim hadde en fortid som offiser i de østerrikske nazi-styrkene under andre verdenskrig – som han hadde løyet for å skjule fordi han var redd for at det ville ødelegge hans politiske karriere – ble han i 1987 erklært uønsket i USA og ble dermed nektet innreisetillatelse i landet, selv om han på det tidspunkt var president i Østerrike. Det er viktig at historikere finner sannheten om fortiden.

Mangfoldig sannhet

Forrige setning – så vel som tittelen på denne artikkelen – er ikke uproblematisk. Formuleringen kan nemlig forstås dithen at det finnes en og bare én sannhet om fortiden. Men fortiden kan beskrives sant på mange forskjellige måter. Sannheten er ofte mangfoldig, og hvilke deler av den som trekkes fram, kan avgjøre hvilket inntrykk leserne får av fortiden.

Det er sant at Kurt Waldheim var offiser i de østerrikske nazi-styrkene på Balkan. Det ser også ut til å være sant at han i all hovedsak hadde underordnede kontoroppgaver, ikke hadde kommando over egne tropper, aldri begikk noen krigsforbrytelser, at det er usikkert hvilken kjennskap han hadde til nazistenes krigsforbrytelser der han var stasjonert, og at selv om han hadde kjent til dem, ikke hadde hatt mulighet til å forhindre dem. Men det er også sant at han aldri bad om å bli løst fra tjenesten, på tross av at han må ha vært klar over at han var del av en krigsmaskin som sendte sivile – inkludert jøder – til konsentrasjonsleirer og mishandlet og henrettet krigsfanger.

Kan vi finne sannheten om handlinger?

De historiske sannhetene som er beskrevet hittil, er enkle, partikulære utsagn om avgrensede hendelser i fortiden. Selv om de kan beskrives på mange måter, forhindrer ikke det at flere beskrivelser av slike hendelser kan være sanne – forutsatt at de ikke motsier hverandre. Å etablere sannheter om handlinger – atferd som er bestemt av aktørenes intensjoner – er langt mer utfordrende, kanskje umulig.

Grunnen er at vi ikke har tilgang til disse intensjonene – særlig ikke når handlingene ligger i fortiden. Vi kan i beste fall ha tilgang til beskrivelser av atferden, og i noen tilfeller til aktørenes beskrivelser av sine intensjoner. Men vi vet aldri om grunnen til at de handlet som de gjorde, var de grunnene som de beskriver. Slike beskrivelser kan ha form av rettferdiggjøring – for seg selv eller andre – eller bevisst forledning. Og innimellom forstår vi ikke selv fullt ut hvorfor vi handler som vi gjør. Hvordan skal da historikerne kunne vite det?

Enhver beskrivelse av en handling må skje med forbehold om at vi ikke kan være sikker på intensjonen – og dermed heller ikke på hvordan handlingen skal beskrives. Hvordan skal Listhaugs handlinger da hun gikk av som justisminister, beskrives når vi ikke kan vite hva som gikk for seg inne i hodet hennes? Hva var Treholts intensjoner? Siden vi ikke kjenner intensjonene, som på sett og vis konstituerer handlingene, kan historikere aldri vite om vi beskriver handlinger sant. Vi kan ofte argumentere godt for hva som er en sannsynlig beskrivelse av en handling, men lenger kan vi egentlig aldri komme. Sannheten om historiske handlinger får vi aldri tak i.

Kan teorier og fortellinger være sanne?

Historikere kan altså finne sannheten om hendelser, men vi kan aldri være sikre på at våre beskrivelser av handlinger er sanne. Våre bestrebelser på å gi sanne beskrivelser av fortiden støter dessuten på en annen begrensning: nemlig den usikre epistemologiske statusen til andreordensbeskrivelser. Den første delen av denne vanskelige formuleringen betyr at det er vanskelig eller umulig å være sikker på om beskrivelsene er sanne: om vi begriper virkeligheten rett. Den andre delen sier at de beskrivelsene som vi ikke kan være sikre på sannhetsinnholdet i, er teorier, forklaringer, fortellinger, synteser: tolkninger som bygger på enklere beskrivelser (det som kalles beskrivelser av første orden). Selv om tolkningene bygger på det vi anser som sanne førsteordensbeskrivelser – det som gjerne kalles fakta – er vi ofte ute av stand til å vite hvilken av flere konkurrerende, og noen ganger uforenlige, tolkninger vi skal velge. Det er nemlig ingen en-til-en-forbindelse mellom fakta og teori (eller forklaringer, fortellinger, synteser): Fakta determinerer ikke teoriene. Ofte ser flere teorier ut til å gi omtrent like god forklaring på eller mening til faktaene. Hvordan skal vi da vite hvilken teori som er sann?

Det enkle svaret er at vi kan ikke alltid vite det. Valg av andreordensbeskrivelser – hvilken teori vi velger å feste lit til, hvilken forklaring eller fortelling vi foretrekker, hvilken syntese vi synes gir best mening – bestemmes ofte av andre kriterier enn sannhetsinnholdet. Riktignok kan kildekritikk og andre metodekrav – som representativiteten og relevansen til de dataene som tolkningen bygger på – hjelpe oss til å forkaste tvilsomme teorier, forklaringer, fortellinger og synteser. Men ikke sjelden står det flere igjen, som alle har omtrent like sterkt krav på å anses som sanne tolkninger av fortiden.

At flere alternative andreordensbeskrivelser er like sanne – eller i hvert fall at vi ikke kan bruke sannhetsinnhold til å velge mellom dem – betyr imidlertid ikke at de er like gode. Vi foretrekker teorier (eller andre typer tolkninger) som forklarer, opplyser eller gir mening til omfattende hendelsesforløp fremfor teorier som forklarer, opplyser eller gir mening til mindre forløp. Teorier som er bygget på data av mange typer, for eksempel både skriftlige kilder og arkeologiske funn, er å foretrekke fremfor teorier som bare bygger på én type data. Teorier som gjør utstrakt bruk av ad hoc-forklaringer – som trekkes inn for å forklare ett bestemt fenomen, og ellers ikke hører hjemme i teorien – står lavere i kurs enn teorier som klarer seg uten slike. Slike kriterier for teorivalg brukes av forskere i alle empiriske vitenskaper. Ved å støtte seg på dem, kan historikere beskrive fortiden både sant og godt. Men helt sikre kan vi aldri være.

Emneord: Metode Av Tor Egil Førland
Publisert 22. jan. 2019 13:54 - Sist endret 7. mars 2019 14:32