Årsaker i historiefaget

Letingen etter årsaker er både noe av det vanligste og det vanskeligste i historiefaget. Det blir ikke enklere av at årsaksbegrepet ofte møter oss i form av fremmedordet kausalitet. Men jakten på årsaker er samtidig noe av det som gjør det spennende å være historiker.

En grunn til at det er vanskelig å finne årsakene til ting som har skjedd, er at årsaker aldri kan observeres. Filosofene er enige om at kausalitet er en forestilling vi ikke kan tenke oss verden uten – på samme måte som tid og rom – men som vi aldri kan se. Uten årsak og virkning faller verdensbildet vårt sammen.

Siden årsaker ikke kan observeres, men bare postuleres, er det ikke lett å si hva de er eller hvordan de virker. Heldigvis er dette diskusjoner vi kan la ligge. Historikere er nokså romslige med hensyn til hva de regner som årsaker. De fleste vil være fornøyd med å si, litt vagt, at en årsak er noe som får noe annet til å skje. Så kan letingen starte.

Denne artikkelen leter ikke etter årsaker, men undersøker hvordan historikere tenker om dem: hvordan de kategoriseres og veies, hvordan de inngår i særskilte forklaringstyper og hvilket forhold de har til ett av historiefagets særtrekk, nemlig vekten på kontingens.

Mange slags årsaker

Både årsak og virkning kan være av mange slag. Den videste kategorien kalles ofte fenomener, og omfatter nær sagt alt mulig. Fenomener utenfor menneskelig makt kan også være kausalt virksomme: Tenk på tørke, istid eller sildas vandringer. En egen type feomener er hendelser, som enkelt sagt innebærer at noe skjer. Selv i og for seg dagligdagse hendelser som fødsel og død kan ha vidtrekkende virkninger. Eksempler er Jesu fødsel (les boka!) eller Stalins død (se filmen!). En art hendelser som er særlig viktig i historiefaget, er det vi kaller handlinger. De involverer noe mer enn hendelser, nemlig intensjonal atferd av aktører som tror de kan oppnå et ønsket mål ved å gjøre som de gjør: å handle. I denne artikkelen skal en av de mest berømte handlingene i verdenshistorien være et gjennomgangseksempel, nemlig «skuddene i Sarajevo»: Gavrilo Princips attentat mot den habsburgske tronarvingen Franz Ferdinand i den bosniske hovedstaden 28. juni 1914. Drapet var en handling med vidtrekkende virkninger: Den ble bokstavelig talt startskuddet til første verdenskrig. Om attentatet kan sies å være årsaken til krigsutbruddet, skal diskuteres nærmere nedenfor.

I kausalanalyse kan også det at at noen sier eller skriver noe, betegnes som handlinger, nemlig såkalte talehandlinger. Utsagn kan være kausalt virksomme, hva enten det er i form av et ”Ja” til å gifte seg med den som hos en står, eller i form av en underskrift på et skilsmissepapir presentert av den som ikke lenger står en like nær. Tekster eller muntlige fortellinger kan dessuten få kausal kraft i form av å være ideer, som religion eller andre ideologier. Historikerne inkluderer alt dette og mer til blant sine årsaker, selv om de nok er særlig opptatt av tale- og andre handlinger.

Nærhet og dybde

Historikere som tenker systematisk om årsaker, plasserer dem gjerne langs det vi kan betegne som to akser: en horisontal tidslinje og en vertikal akse vi kan kalle dybde. Tidslinjen er, som i all historie, sentral. Den brukes til å ordne årsaker etter hvor nært eller fjernt i tid de står det fenomenet som beskrives. De nærmeste årsakene kalles gjerne utløsende årsaker. Hva som bestemmer hvor på den vertikale aksen ting befinner seg, er ikke helt lett å si. En tommelfingerregel er at jo kortere varighet noe har, jo høyere opp plasseres det. Svært langsomme endringer, endringer i strukturer nærmest, som geologi og mentalitet, anses som mest dyptliggende.

Historikerne vil altså søke bakover og nedover etter årsaker. De vil dessuten sjelden mene at et fenomen har bare én årsak, men vil tvert om tendere til å være skeptiske til påstander om monokausalitet. Ofte brukes uttrykk som ”medvirkende årsak”. Mange ting kan ha bidratt til å skape et utfall (en virkning); historikerne vil gjerne fange inn alle og veie deres kausale betydning. I dette arbeidet er vi imidlertid hemmet av at fortiden er nettopp fortid. Det gjør det umulig å foreta eksperimenter, som er en så sentral del av mye annen vitenskap. At fortiden er forsvunnet, gjør også at vi sjelden har tilgang til datasett som gir mulighet til statistisk tilfredsstillende studier av et utsnitt av befolkningen (populasjonsstudier). For å finne årsaker i historien må vi i all hovedsak nøye oss med å foreta kontrafaktiske tankeeksperimenter.

Kontrafaktisk analyse

Et kontrafaktisk tankeeksperiment innebærer at man tenker bort den faktoren som skal veies, og jo vanskeligere det blir å tenke seg det samme utfallet uten denne faktoren, jo større kausal vekt får den. Det er her først og fremst snakk om såkalte negative kontrafaktiske hypoteser, som sier noe om hva som ikke ville skjedd dersom den faktoren man vurderer, ikke hadde vært til stede. Slike resonnementer kan sies å være innbakt i ethvert utsagn om at en eller flere årsaksfaktorer var nødvendige for virkningen, og er følgelig vanskelig å komme utenom i historieskrivingen. Når historikere sier at de ikke vil drive med kontrafaktisk analyse, er det ikke negative kontrafaktiske hypoteser de skyr, men positive. Positive kontrafaktiske hypoteser – om hva som ville eller kunne ha skjedd i fortsettelsen dersom noe annet enn det som skjedde, hadde skjedd – er annerledes og mye dristigere enn negative, og krever betydelig varsomhet. Hvordan hadde Europa sett ut et år senere (eller i dag!) dersom skuddene i Sarajevo hadde bommet på erkehertugen?  Hvert eneste ledd i en handlings- eller hendelsesrekke har gjerne flere sannsynlige eller i hvert fall mulige fortsettelser, og man skal ikke fortsette mange leddene fremover i en annen retning enn den som faktisk fant sted, før slik kontrafaktisk historieskriving fører på villspor eller på viddene og man ender i spekulasjon uten empirisk støtte.

For å illustrere hvor vrient det kan være å vurdere betydningen av en årsaksfaktor ved å tenke den bort, kan vi se nærmere på skuddene i Sarajevo som drepte erkehertug Franz Ferdinand. Hvor stor kausal vekt skal skuddene ha? Princips attentat var langt fra det eneste mot habsburgerne på begynnelsen av 1900-tallet. Han var dessuten en del av en sammensvergelse; om ikke han hadde lykkes, kunne en av hans medsammensvorne langs ruten ha gjort det. Og hvis skuddene i Sarajevo aldri var blitt avfyrt, ville det nok kommet andre anledninger der serbiske nasjonalister kunne ta tronarvingen av dage. Selve attentatet er dessuten bare én del av den kontrafaktiske analysen som skal avgjøre betydningen av skuddene. Det går ingen kjede av kausal nødvendighet fra attentatet til krigsutbruddet. Østerrike-Ungarn kunne sendt et mindre krasst ultimatum til Serbia, eller reagert mindre krigersk på svaret. Tyskland kunne ha gitt de krigslystne herskerne i Wien mindre helhjertet backing. Russland kunne ha løpt fra sine løfter til Serbia. Og så videre. Og selv etter de første krigerklæringene (fra Tyskland mot Russland og Frankrike) var det et stykke til selve verdenskrigen var et faktum.

Hvilke årsaksfaktorer skal veie tyngst?

Hvilke kriterier som skal ligge til grunn for vektingen, har jeg til gode å se tilfredsstillende forklart. Det unormale tillegges gjerne større betydning i et hendelsesforløp enn det normale, men dette må sies å være av pragmatiske grunner snarere enn fordi unormalitet gir kausal vekt i seg selv. For øvrig synes ofte det jeg ovenfor kalte dybde, å få en slags kausal forrang: Jo dypere årsaken ligger, jo større vekt tillegges den. Hvorfor det er slik, er et interessant vitenskapshistorisk spørsmål, siden det rent logisk er vanskelig å forsvare en a priori sterkere vektlegging av dypereliggende årsaker. Men at historikere flest elsker kausal dybde, er det liten tvil om – enten det er velbegrunnet eller ikke.

Preferansen for dypere, strukturelle trekk kommer tydeligst fram hos franske Annales-historikere, særlig i forkjærligheten for la longue durée: historie som ”functions along the border between the moving and the immobile”, som Fernand Braudel uttrykte det. Dragningen mot det kausale dypet preger imidlertid hele faget. Marxismens syn på den såkalte basis (produksjonsforholdene og produktivkreftene) som bestemmende for den politiske og ideologiske overbygningen har trukket i samme retning som annalistene – og har ledet historikerne vekk fra for eksempel skuddene i Sarajevo og i retning faktorer som imperialismen når første verdenskrig skulle årsaksforklares. De som legger mest vekt på dypereliggende årsaksfaktorer i analysen av krigsutbruddet, mener at storkrigen var nærmest nødt til å komme gitt fenomener som nasjonalisme, imperialisme, alliansepolitikk og våpenkappløp. Mannen med den rykende pistol, Gavrilo Princip og hans medsammensvorne blir bare gnisten som antenner det bålet som uansett ville tatt fyr på den ene eller den andre måten.

En annen måte å skille mellom årsaker på, er å definere noe som årsaksbetingelser til forskjell fra årsaken i bestemt form entall. Betingelsene er da per definisjon noe som er forut for årsaken, noe som så å si utgjør grunnen den står på. Dette skillet mellom cause (årsak) og conditions (betingelser) er vanlig, men ikke helt lett å forsvare. Jeg har til gode å se noe annet enn tidsfaktoren som skulle skille det vi kaller årsaksbetingelsene, fra det vi kaller årsaken. Og betegnelsene man gir det ene eller det andre, sier ikke noe om deres kausale betydning. ”Betingelsene” (eller det som skapte dem) kan godt være viktigere enn ”årsaken”, som i sin tur blir verken mer eller mindre viktig av å få betegnelsen ”utløsende årsak”. Hvorfor skal den lille dråpen som får begeret til å flyte over, ha en annen kausal status enn de større dråpene som fylte opp begeret før den siste dråpen kom til? Blir imperialismen eller alliansesystemet mindre viktig for utbruddet av første verdenskrig hvis de betegnes årsaksbetingelser, men skuddene i Sarajevo betegnes en utløsende årsak? De første faktorene er riktignok det jeg har kalt fenomener, mens den siste er en hendelse (og en handling). Men kategoriseringen bestemmer ikke kausaliteten.

Vi står tilbake med at vekten til hver enkelt årsaksfaktor ikke avhenger av faktorenes plassering langs den horisontale eller vertikale aksen, men må bestemmes ut fra en analyse av hva effekten ville vært om den aktuelle faktoren ikke hadde fantes. En slik analyse har to dimensjoner: et anslag over hvor mye den aktuelle årsaken bidro til virkningen, og en kontrafaktisk vurdering av hvor sannsynlig det ville vært at en annen hendelse eller handling ville tatt plassen i årsakskjeden til den faktoren vi tenker bort. Jo mindre sannsynlig slik erstatning er, jo større vekt må den aktuelle årsaken gis. Jo mer sannsynlig det er å tenke faktoren erstattet av en annen, jo mindre viktig blir den.

Langs den første dimensjonen blir spørsmålet hvor mye nærmere krig attentatet på Franz Ferdinand brakte Østerrike-Ungarn og Serbia og deres allierte. Langs den andre dimensjonen er spørsmålet hvor sannsynlig det er at erkehertugen ville blitt drept selv om Princip ikke hadde lykkes. For at skuddene i Sarajevo skal veie tungt som årsak til utbruddet av første verdenskrig, må attentatet ha brakt partene betydelig nærmere krig, og det må være vanskelig å tenke seg at Franz Ferdinand på forholdsvis kort sikt ville falt for en annen hånd enn Princips.

Flere årsaksforklaringstyper: kontrastive og genetiske

Vi kan gi rent pragmatiske svar på spørsmålet om hvorfor vi tillegger den siste dråpen som får begeret til å flyte over, størst betydning: Vi kan være interessert i årsaken til at begeret fløt over på tidspunkt t1 mens det ikke fløt over på tidspunkt t0. Da er svaret den siste dråpen: Gavrilo Princip. Historiefaget flommer over med slike kontrastive årsaksforklaringer. Men ikke alle såkalte forklaringssøkende hvorfor-spørsmål er kontrastive. Noen ganger er vi interessert i å forstå hvorfor et utfall fant sted uten å ville vite hvorfor akkurat dette utfallet fant sted i stedet for et annet. Da ber vi ikke om en kontrastiv forklaring. Vi vil vite mer – kanskje fordi vi vet lite fra før. Og da er det ikke nok å peke på skuddene i Sarajevo, for attentatet i seg selv var ikke nok til å starte en storkrig.

Det historikere gir i slike tilfeller, er en genetisk forklaring. Genetiske forklaringer kjennetegnes ved at man følger historien bakover i tid  – hvor langt tilbake er et punkt som kan diskuteres – og viser hvordan ulike faktorer langs tidslinjen endret sannsynligheten for at utfallet ble som det ble. Alle disse faktorene har kausal kraft: noen positiv, andre negativ for utfallet. I en slik forklaring på utbruddet av første verdenskrig hører nasjonalismen, imperialismen, alliansene og våpenkappløpet med, ved siden av mer tidsbestemte hendelser som Østerrike-Ungarns anneksjon av Bosnia-Hercegovina i 1908; attentatet på Franz Ferdinand i Sarajevo 28. juni 1914; Tysklands forsikring til makthaverne i Wien om at Tyskland ville stå bak dem samme hva som skjedde; habsburgernes ultimatum til Serbia som ble antatt å være ansvarlig for attentatet; Russlands forsikringer til Serbia om at landet ikke ville stå alene i en eventuell krig mot Østerrike-Ungarn; og de militære mekanismene som gjorde at et land som ikke mobiliserte, risikerte å stå forsvarsløst hvis og når krigen kom, samtidig som motstanderne tolket mobilisering som forberedelser til krig og dermed svarte med samme mynt.

Det er utvilsomt mye riktig i understrekingen av det genetiske aspektet ved historiske årsaksforklaringer. Mange historiebøker passer godt til beskrivelsen av genetiske forklaringer, som Christopher Clarks The Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914 som beskrivelsen av skuddene i Sarajevo i denne artikkelen bygger på. Andre ganger er det vanskeligere å få historikernes fremstillinger til å passe dette mønsteret. Dels kan det skyldes at historikerne skriver fortellinger (narrativer). Men det kan også skyldes at de bare presenterer forklaringsbrokker: små biter med forklarende informasjon. Ofte er slike brokker tilstrekkelige i konteksten, i den forstand at de viser leseren en vesentlig forklarende bit som han eller hun ikke kjente fra før. Lesere som ikke vet at Gavrilo Princip hørte til den storserbiske undergrunnsbevegelsen Den svarte hånd som hadde som mål å forene den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina med Serbia, forstår mer av den storpolitiske rekkevidden av skuddene i Sarajevo når de får vite den opplysningen.

Historikernes favoritt: kontingens

I diskusjonen ovenfor om vekting av årsaker slo jeg fast at historikere elsker kausal dybde, og særlig årsaker som har å gjøre med nesten uforanderlige strukturer. Det er en sannhet med en viktig modifikasjon, nemlig historikernes sans for kontingens: uforutsette, ikke-planlagte (men ikke tilfeldige) elementer eller faktorer som påvirker et hendelsesforløp og gir det et annet utfall enn det ellers, og ”normalt”, ville fått. Historien (og historiefaget) er full av kontingente prosesser. Som følge av at sjåførene i bilkolonnen til Franz Ferdinand ikke hadde oppfattet at erkehertugen hadde bestemt at ruten skulle endres, fulgte bilene den veien som opprinnelig var planlagt. Da sikkerhetssjefen oppdaget feilen og gav beskjed om å snu, stoppet kortesjen – akkurat der Gavrilo Princip stod med ladd revolver. For samfunnsvitere ute etter en modell av virkeligheten er kontingens en slags forurensning: støy som forstyrrer de rene prosessene. For historikerne er kontingens det som gjør virkeligheten umulig å forutsi, og derfor spennende.

At et bestemt historisk utfall ikke kan forutsis, betyr likevel ikke at det ikke kan årsaksforklares. Kontingens er ikke overnaturlig inngripen i prosesser som ellers følger naturlovene. Kontingens er uforutsette faktorer som på grunn av sin kausale kraft endrer et forløp som ellers ville fått et bestemt – eller i hvert fall et annet – utfall. Når vi kjenner utfallet, kan vi spole tilbake og, ad genetisk vei, årsaksforklare det. Ingen kunne si verken sikkert at eller hvordan storkrigen ville bryte ut i 1914. Men i ettertid kan vi følge utviklingen og årsaksforklare krigsutbruddet, fra den fransk-tyske krigen i 1870–71 (eller enda tidligere) til skuddene i Sarajevo, det etterfølgende habsburgske ultimatumet til Serbia og mobiliseringen som fulgte.

 

Artikkelen er en omarbeidet og forkortet versjon av artikkelen «Årsaksproblemer i historisk forskning», i Tidsskrift for samfunnsforskning 54, nr. 3 (2013), s. 355–370.  En oversatt og utvidet versjon av den samme artikkelen finnes forfatterens bok Values, Objectivity, and Explanation in Historiography, kap. 8, «Problems of Causation in Historiography», s. 169–188, New York: Routledge, 2017.

Emneord: Metode Av Tor Egil Førland
Publisert 29. jan. 2019 13:12 - Sist endret 25. feb. 2019 12:09