Sted og lokalhistorie – folkebevegelse og fagfelt

At lokalhistoriske artikler og bøker skrives både av amatører og faghistorikere er et spesielt trekk ved Norge.

Å komme fra et sted, å høre til, å være en del av noe større enn en selv. Kanskje er det en eksistensiell opplevelse, et nødvendig element i et menneskes identitet og selvforståelse. Stedet er en grunnleggende enhet, noe de aller fleste har et forhold til.

Lokalhistorie er et felt som engasjerer mange mennesker i Norge, både som hobby og som jobb. Det finnes egne institusjoner og foreninger som driver med lokalhistorie, og det utgis et eget vitenskapelig tidsskrift, Heimen. Hvert år brukes det mye penger på å skrive og publisere lokalhistoriske bøker og artikler. Det sterke engasjementet handler kanskje nettopp om at mange søker etter røtter og opplevelse av tilhørighet, at de lengter etter en følelse av å høre til, å kjenne seg som en del av et sted og det fellesskapet av mennesker som bor der.

Lokalhistorie som eget fagfelt

Fagfeltet lokalhistorie oppsto på slutten av 1800-tallet. Utover på 1900-tallet ble lokalhistoria mer fast og ordnet. I 1920 ble Landslaget for bygde- og byhistorie (senere Landslaget for lokalhistorie), en hovedorganisasjon for de mange historielagene i landet, opprettet. To år etterpå startet de tidsskriftet Heimen for å formidle lokal og regional kunnskap. Senere, i 1956, ble Norsk Lokalhistorisk Institutt (NLI) stiftet. Det har som hovedoppgave å fremme lokal- og regionalhistorisk virksomhet i Norge gjennom forskning, veiledning og formidling. De driver også en egen wiki: Lokalhistoriewiki. I dag er NLI ei avdeling i Nasjonalbiblioteket.

Hvem driver med lokalhistorie?

Lokal- og regionalhistorie er et fagfelt som samler mange ulike mennesker rundt omkring i landet. «Barfothistorikere» har historikeren Dag Hundstad kalt dem, alle de personene som deltar i ulike lokalhistorisk lag og foreninger. Han har knyttet denne interessen til landets spredte bosetningsmønster og de lange tradisjonene for en selvsikker periferi. Det alle disse menneskene har felles er at de er interessert i å forstå fortida for et bestemt, avgrenset sted.

Det finnes i dag mer enn 600 lokalhistorielag i Norge, med til sammen mer enn 80 000 medlemmer. De utgir lokalhistoriske bøker og magasiner, og mange driver med gårds- og slektshistorie. Når så mange mennesker er interessert i lokalhistorie, handler det om at de er opptatt av og føler tilknytning til det stedet de kommer fra eller bor på. Det skaper glede og engasjement. Derfor ønsker mange å skaffe seg mer kunnskap om det.

I Norge har det i tillegg vært en langvarig akademisk interesse for lokalhistorie, og det har utviklet seg til å bli et ganske stort forskningsfelt for fagutdannete historikere. I økende grad har altså lokalhistorisk forskning blitt profesjonalisert. Særlig på 1980- og 1990-tallet fikk lokalhistorie innpass ved landets universiteter og høgskoler, inspirert og preget av den sosialhistoriske forskninga som nå hadde vokst fram. Målet var å synliggjøre glemte grupper i samfunnet: kvinner, barn, arbeidere, bønder osv. Kjente historikere som Sivert Langholm og Edvard Bull gikk i bresjen for å studere samfunnet «nedenfra» og undersøke hvordan folk flest hadde arbeidet og levd sine liv. Dermed fikk også «periferien» – norske distrikter og småsteder – fokus, og historiske studier ble ikke lenger bare rettet mot «sentrum» og politisk historie, som tidligere hadde vært toneangivende forskningsfelt. Disse dreningene i faget gjorde at lokalhistoria fikk plass som et felt for faghistorikere.

At lokalhistoriske artikler og bøker skrives både av amatører og faghistorikere er et spesielt trekk ved Norge. I andre land er det færre profesjonelle, fagutdannete historikere som jobber med dette feltet. I Norge har lokalhistorie altså vært både en folkebevegelse og et fagfelt. Det har gitt lokalhistoria et janusansikt, for å bruke historikerne Einar Niemi og Harald Winge. Det har også ført til visse interessekonflikter mellom ulike miljøer og brukergrupper.

Hva kjennetegner lokalhistorie?

Lokalhistorie som skrives av faghistorikere har mye til felles med annen historieforskning og -formidling. De faglige metodene, kildematerialet, teoriene og de faglige debattene er like. De som skriver lokalhistorie er opptatt av å forklare og forstå historiske prosesser i lokale sammenhenger.

Hva disse «lokale sammenhengene» er, er ikke alltid like klart. Felles for all lokalhistorie er at den handler om å skaffe historisk kunnskap om et bestemt sted. De artiklene og bøkene som skrives er forsøk på å forklare og forstå et bestemt, avgrenset samfunns utvikling og endring (evt. stabilitet).

Begrepet «lokalhistorie» har variert fra det relativt smale til det svært vide. Historikeren Ståle Dyrvik er et eksempel på det første. Han hevdet i 1981 at det fantes seks kjennetegn på et lokalsamfunn: at det var et geografisk avgrenset bostedsområde med hyppigere kontakt mellom mennesker innenfor enn på tvers av områdegrensene; at innbyggerne kjente hverandre og hadde mangesidige forbindelser med hverandre; at de hadde felles normer for sosial atferd og utøvde sosial kontroll over hverandre; at området hadde fellestrekk i ressursgrunnlag, produksjonsliv og materiell kultur; at det fantes felles religiøse, rettslige og politiske primærinstitusjoner og – til slutt – at det var en opplevelse av fellesskap mellom innbyggerne. Kort sagt mente han at et lokalsamfunn var «ei eining der ting i særleg grad heng i hop.»

Historikerne Dagfinn Slettan og Ingar Kaldal er eksempler på en vid bruk av begrepet. Slettan mente at lokalhistorie rett og slett er forskningsarbeider som er «lokalt og regionalt avgrensa», mens hans kollega Kaldal hevder at «lokalhistorie er forsking og formidling om historiske prosessar i lokale kontekstar.» Mange lokalhistorikere er opptatt av å reflektere over viktige begreper som «sted» og «lokalsamfunn».

I Norge er kommuner og fylker de viktigste oppdragsgiverne for lokalhistorisk forskning og formidling. De bevilger årlig mellom 40 og 50 millioner kroner til lokalhistoriske prosjekter. Pengene går først og fremst til by- og bygdebøker, de siste årene også til fylkes- og regionhistorier.

Kritikken mot lokalhistoria

Ofte har historikere pekt på det som har vært felles og samlende for de menneskene som har bodd på et sted. Lokalhistoria har vært opptatt av folks røtter på et bestemt sted: deres slektskapsforhold og bofasthet gjennom generasjoner. Forstått på denne måten kan lokalhistorie få som funksjon at den skaper en felles, lokal identitet for de menneskene som har tilknytning dit. Det kan skje ved at de forstår seg som annerledes enn folk som kommer fra andre steder.

I moderne samfunn med mye reising, flytting og bruk av internett er det vanskelig å forstå et lokalsamfunn som en avgrenset enhet. Mennesker har bånd som går langt utenfor lokalsamfunnet – og også nasjonalstatens – grenser. Vårt sosiale kontaktnett er spesialisert og knyttet til avgrensete deler av livet, og vi kjenner ikke nødvendigvis dem vi bor i samme område som. Det er bare unntaksvis at vi både bor, arbeider og har fritid sammen med de samme menneskene, slik det var i det gamle bondesamfunnet. Kontaktnettet strekker seg ut over kommunegrensene, også via ulike former for virtuell kontakt. Fokuset på røtter og felles identitet blir vanskeligere å holde på når mennesker flytter mellom ulike steder i landet og i verden.

Letinga etter røtter har dessuten også noen negative konsekvenser: Den stenger noen ute. Når identitet skapes ved å lete etter fellestrekk og likheter, er det basert på at andre oppfattes som annerledes og forskjellige fra seg selv. Dagens lokalsamfunn består ofte av mange innflyttere. Mange av dem vil falle utenfor historias sammenbindende funksjon når en leter etter likheter og stedlige røtter. I dag er mange historikere opptatt at historieskrivinga ikke må selvfølgeliggjøre den stedlige identiteten, men presentere den som historisk skapt, formet av og innenfor historisk spesifikke kontekster.

Det er ikke bare ved å peke på forskjeller og mangfold i fortida at historiefaget kan true den trygge følelsen av røtter og fellesskap. Det kan i tillegg skje ved måtene vi skriver på, ved at vi utfordrer vante fortellinger også formmessig.

Lokalhistoria – særlig kommunehistoria – har også møtt kritikk fordi den ofte har skullet kombinere flere hensyn. Den har skullet være oppslagsverk, historisk fortelling og et vitenskapelig og analytisk verk. Å forene disse tre funksjonene på en balansert måte har ofte vært et problem. Oppslagsfunksjonen har ofte fått dominere og overskygge de to andre funksjonene.

Og dette har lokalhistoria også blitt kritisert for – at den har vært for lite teoretisk og metodisk reflekterende. Mye lokalhistorie er blitt skrevet med et språk og ei litterær oppbygging som ble utviklet rundt midten av 1800-tallet, med formidlingstradisjoner som har tendert mot å vippe over i naturalismen og realismen. Den var kjennetegnet av en tilbaketrukket, usynlig og allvitende forteller. Denne måten å formidle på kan skape en illusjon om realisme, et inntrykk av en allvitende forteller som bare presenterer ei fortidig sannhet. Lokalhistoria har i liten grad greid å bryte med dette, er det hevdet, blant annet at den evalueringskomiteen som den svenske historikeren Bo Stråth ledet. Ei forklaring på det, er kanskje at både forfatter og oppdragsgiver har latt seg styre av tradisjonelle forståelser av hva lokalhistorie er og skal være. Slik formes stadig nye bokprosjekter over den samme lesten.

I økende grad har slike faglige utfordringer blitt diskutert blant lokalhistorikere. Fortsatt kan sjangeren være konservativ og lite nyskapende, men det finnes også mange eksempler på bøker og artikler som har utfordret de potensielt ekskluderende forståelsene av «sted»/stedlig identitet og de metodisk-teoretiske rammene som har fungert styrende for lokalhistoria. Slik har lokalhistoria blitt mer refleksiv, eksperimenterende og åpent problematiserende.

Emneord: Disipliner Av Hilde Gunn Slottemo
Publisert 29. jan. 2019 12:21 - Sist endret 14. mars 2019 16:18