Middelalderens magiske verden

Middelalderens mennesker levde i en magisk verden som fulgte Guds plan. For å forstå hva Guds mening var, tolket de tegn og søkte kontakt med Gud gjennom bønn, gaver og livsførsel.

Middelalderens verden var besjelet. Den skred ikke fram mot noe tilfeldig mål, og den ble ikke drevet framover av vilkårlige hendelser. Alt hadde sin plass, alle hadde sin funksjon å fylle. Det store spørsmålet var ikke hvorvidt verden hadde mening eller ei, men hva slags mening den hadde.

På det overordnede plan var det enkelt: Verdens utvikling fulgte Guds plan, fra Skapelsen til Dommedag. Gud var en fjern skaper, men han var også en far som var påvirkelig overfor henvendelser fra sine barn, menneskene. Alt var ikke forutbestemt. Gjennom bønn og gaver, og gjennom en lang kjede av mellomledd – helgener og prester delt inn i finmaskede hierarkier – gikk det an å nå fram til Gud.

Naturfenomener som tegn fra Gud?

Gud var til stede i denne verden, men etter Jesu oppstandelse viste han seg ikke lenger direkte for menneskene, bare gjennom tegn. Det gjaldt derfor å tolke tegnene. Middelalderens mennesker var uhyre mottakelige for tegn. Alt betydde noe, men hva? De trodde for eksempel en komet innevarslet at Vilhelm Erobreren gikk til angrep på England i 1066 – vi kan se den på Bayeux-teppet. En komet ble også brukt som forklaring på utbruddet av Hundreårskrigen mellom England og Frankrike i senmiddelalderen.

En scene fra Bayeux-teppet som viser en gruppe menn som kikker på en komet som farer over himmelen
Scene 32 i Bayeux-teppet viser engelskmenn som observerer en illevarslende komet. Den daværende kong Harold (til høyre) sitter i Westminister, London. Teppet er laget kort tid etter normannernes invasjon og overtakelse av det angelsaksiske riket i 1066. Datert ca. 1070. Lisens: CC0

Katastrofer som Guds straff

Da pestepidemiene hjemsøkte Europa fra midten av 1300-tallet av, var folks første impuls å forklare dem som Guds straff over menneskenes synder, deres neste å be til Gud og straffe seg selv. Siden menneskene aldri kunne bli syndfrie, var det avgjørende å vise sine gode hensikter overfor Gud, for eksempel ved å avstå fra øl til alle måltider eller ved å piske seg selv.

Frelse gjennom gode handlinger

Mennesket kunne aldri gjøre seg fortjent til frelse, men gjennom oppriktig anger og gode gjerninger kunne de legge inn aksjer i sin framtidige frelse. I ettertid kjenner vi læren om de gode gjerninger mest fra Martin Luthers innbitte motstand mot avlatshandel, begrunnet med at presteskapet hadde tilrevet seg rollen som mellomledd mellom Gud og menneskene som kunne kontrollere og ta fortjenesten av menneskenes higen etter frelse. Tanken om at mennesket gjennom gode gjerninger kunne øke sin «frelseskapital» (eller korte ned sitt opphold i Skjærsilden) har likevel fått et ufortjent dårlig rykte. Denne idéen var uttrykk for et positivt menneskesyn – motsatt det vi forbinder med middelalderen, og den var også en uvurderlig spore til å handle godt, og til å unngå ondskap! Å handle godt var en belønning i seg selv.

Troen på de gode gjerninger var en av mange indikasjoner på at alt i verden var forbundet, og at det fantes en overgripende mening med alt som skjedde.

En magisk verden

Menneskene levde i en magisk verden, i den forstand at de mente at alt hadde betydning, og at det gikk an å påvirke disse forbindelsene. Noen av de strengeste straffene i lovene var forbeholdt de som lyttet til trollmenn og galdring (påkalling av hedenske guder). Grunnen var at folk fremdeles trodde at slike eksperter på forbindelsene til en annen verden kunne hjelpe dem. «Kloke koner» forsvant ikke over natta, fordi liv og helse simpelthen var for viktig til å overlates til prestene.

Kristendommen bygde på samme prinsipp, og forsøkte å kontrollere denne tenkemåten, for eksempel gjennom å skille mellom godkjente måter å påkalle Gud på (de syv sakramentene) og andre aktiveringer av overnaturlige krefter, som ble fordømt eller motvillig akseptert, avhengig av hva det dreide seg om. Men hva er egentlig forskjellen på et kristent sakrament og et magisk ritual?

En side fra en bok med tekst og bilde av en nattverd-scene
Nattverd er en av de mest sentrale kristne ritual og et av de syv sakramentene i den katolske kirken. Nederlandsk manuskript fra ca. 1500. CC 0

Avsløre skjulte sannheter og tingenes essens

 «Å avsløre den skjulte sannheten på den andre siden av den svikefulle jordiske virkeligheten var middelaldermenneskets fremste oppgave,» skriver den franske historikeren Jacques Le Goff, «og intellektuelt eller estetisk framskritt handlet framfor alt om dette: å avsløre.» Å avsløre betinget kunnskap om universets skjulte sammenhenger. Den magiske tenkningen innebar også at fysiske gjenstander ikke kunne sees løsrevet fra sin tilkomst og historie. Gaven hadde en sjel (det antropologen Marcel Mauss kalte «hau»), som bandt den til nåværende så vel som tidligere eiere. Dyktige smeder hadde nær kontakt med høyere makter og kunne smi sverd som alltid gav seier. Kunnskap om tings essens var viktig fordi det gav muligheter for å påvirke verden og andre mennesker.

Mennesket kunne påvirke verdens gang

På denne måten kan vi si at middelalderens mennesker var langt mer ubeskjedne enn vi moderne mennesker er. For middelaldermennesket var ingenting umulig. Det fantes ikke det felt som ikke kunne påvirkes, det være seg været, avlinger eller fiskelykke. Ting hadde en essens som var gripbar. Selv egen frelse, og dermed i miniformat verdens gang, kunne et menneske influere. Den store utfordringen var å finne ut hvordan. Derfor var middelalderens befolkning delt inn i de som arbeidet (laboratores), de som kriget (bellatores) og de som bad (oratores), og ekspertene innenfor hvert felt – håndverkeren, krigeren og presten – hadde enorm makt og prestisje fordi de kjente de hemmelige forbindelsene, og av den grunn kunne styre verdens gang.

Fra toleranse til kontroll av folkelig religiøsitet

Den katolske kirken bygde i stor grad på folks magiske forestillinger, og var i lang tid svært tolerant overfor avvik fra den rette sti. Først i høymiddelalderen begynte et begrep om «ortodoksi», og dermed også «kjetteri», å ta form. Da ble også tanken om kontroll viktigere. Når det gjaldt helgenkåringer, ble det innført innviklede kanoniseringsprosedyrer for å unngå at enhver «mirakelmann» ble utpekt til helgen av opphaussede menneskemasser. Prestene prøvde å holde styr på innholdet i mysteriespillene som ble framført inne i kirken på høytidsdager, men folket ville ha mer djevler og mindre moral, og de ville ha store karnevalsfester der hele verden ble snudd opp-ned.

Mot slutten av middelalderen hadde de høye herrer fått nok: Folketroen var i ferd med å gå helt av skaftet, og samtidig hadde de nå, for første gang i middelalderen, fått tilgang til effektive fysiske maktmidler. Det er neppe noen tilfeldighet at de store karnevalene i Frankrike ble slått ned på samme tid som den franske kongen for første gang fikk en stående hær til disposisjon og nærmest nasjonaliserte kirken.

Ut av den magiske verden på 1500-tallet

Snart skulle hele tanken om det besjelede og meningsbærende universet bli smadret intellektuelt. Da Martin Luther og Jean Calvin tordnet mot avlatshandelen og innførte læren om at frelse bare kunne komme gjennom Guds nåde, betød det slutten for de gode gjerningers regime. Det spilte ikke lenger noen rolle hva man gjorde, frelsen var uansett forutbestemt. Innenfor politikken skrev Niccolo Macchiavelli seg ut av middelalderens idealverden. Fyrsten skulle vite at suksess ikke bygde på at han strebet etter å likne Gud, det var rett og slett kyniske maktpolitiske overveielser som avgjorde. Ikke at fyrster noen gang hadde oppført seg i tråd med idealene i «fyrstespeilene», men nå ble forbindelsen mellom ideal og praksis kuttet, slik Luther kuttet den for frelsen.

Max Weber knyttet kapitalismen til protestantismens oppkomst. Når rikdom sluttet å være en hemsko for frelse, men gjennom kalvinistenes spesielle omfortolking tvert i mot ble et tegn på frelse, var grunnlaget lagt for kapitalakkumulasjon. Når man i tillegg kuttet båndet mellom hva man så og hva det betydde – mellom ting og essens, kunne varen frigjøres fra en moralsk økonomi der den bandt mennesker sammen, og bli en ren handelsvare. Verdens iboende mening var forsvunnet. Den var blitt «avfortryllet», for å bruke Webers ord.

Bokillustrasjon av en religiøs prosesjon
Kristi legemsfest, eller Corpus Christi, er en katolsk tradisjon som forsvant i protestantiske områder etter reformasjonen. Høytiden feirer at Jesus legeme er tilstede gjennom nattverden. Noen steder bærer man et vigslet alterbrød i en utendørs prosesjon, slik vi ser gjort i denne tegningen fra 1500-tallet. CC 0

 

Av Hans Jacob Orning
Publisert 21. aug. 2018 11:54 - Sist endret 29. aug. 2018 11:46