De første kirkene i Norge

Etter innføringen av kristendommen på Mostertinget i 1024 startet en storstilt kirkebygging i Norge. Omkring 1500 kirker ble oppført i løpet av 1100- og 1200-tallet. Kirkene spilte en helt sentral rolle i folks liv. 

De først kirkene var trekirker

De første kirkene i Norge – og i det nordlige Europa for øvrig – ble bygget i tre. Mange ble etter hvert erstattet av steinkirker, men det ble også bygget permanente kirker i tre gjennom utvikling av den teknikken som vi i dag kan se i stavkirkene.

Det var betraktelig dyrere å bygge i stein enn i tre. Steinkirkene ble derfor hovedsakelig oppført i byer og i rike jordbruksbygder, mens trekirkene dominerte ellers. Det ble oppført omkring 300 steinkirker og 1200 trekirker i løpet av middelalderen. Utseende på kirkene endret seg over tid, fra romansk stil med runde buer til gotisk stil med spisse buer.

Ett rom for menigheten og ett for presteskapet

Middelalderens kirkebygg varierte sterkt i størrelse, men alle følger en grunnplan som gir dem et skip, rommet hvor menigheten oppholdt seg med døråpning mot vest, og et kor, rommet for presteskapet, som alltid vendte mot øst.

I den såkalte Stavkirkeprekenen, som er en av tekstene i Gammelnorsk homiliebok, er skillet mellom presteskapet og lekfolket utlagt som at koret er bilde på de salige i himmelen, mens kirkeskipet betegner de kristne på jorden. Skipet og koret var ofte fysisk tydelig delt ved det som i arkitekturen kalles en korbue, altså en bueformet gjennombrytning. I noen kirker var det også et lektorium, en oppbygning i tre eller stein som bidro til skillet.

Kinn kirke med et rikt dekorert lektorium i tre og skip hengende i taket
Kinn kirke med utskjært lektorium i treverk som viser Jesus og de tolv disiplene. Foto: Linn Krogh Hansen, www.linnsreise.no

Kirkens plassering i landskapet

I middelalderen ble kirkene bygget slik at presten så mot øst når han sto foran alteret. Grunnen til det er at Kristus skal komme igjen i øst.

Dører fantes på vest-, sør- og nordsiden og vinduer på sør- og østsiden. og vinduer på sørsiden. Av ukjent årsak har ikke kirker i Oslo og Hamar bispedømmer dører eller vinduer mot nord, men kirker ellers i landet har vinduer på nordsiden også.

Dunkel belysning

Fra godt bevarte middelalderkirker kan vi se at rommet var dunkelt. I tillegg til dagslys ble vokslys brukt som lyskilde. Talg ble regnet som urent, men i praksis ville nok også talglys ha blitt anvendt.

Kirken fikk såkalt tiendelys, altså hvert tiende lys som var produsert i noens hjem. Det finnes også bevarte dokumenter fra middelalderen som viser at voks for å få laget lys ble gitt som testamentariske gaver.  

Opplevelsen av kirkerommet

Under messe og tidebønner ville kirkerommet være fylt med prestens ord eller sang. Ved messens begynnelse ville kirkeklokken kime og i forbindelse med messeunderet – at brød og vin ble forvandlet til kjøtt og blod - ville en mindre klokke i koret påkalle menighetens oppmerksomhet.

Det var ikke vanlig med kirkebenker i middelalderen annet enn en benk inntil veggen for de eldste og svakeste, så folk sto under hele messen. Det ville lukte av røkelse, spredt rundt i rommet gjennom røkelseskar.

Selv om belysningen kunne være sparsom, var kirkerommet rikt på inventar: døpefont, alterfrontale, det vil si bilder malt på treplater og plassert foran alteret, tekstiler på veggene, helgenskulpturer og krusifiks. Noen hadde også vegg- og takmalerier.

Kirkevegg malt i mange sterke farger
Rikt malt interiør i Røldal kirke, Odda, Hardanger. Foto: Per Fett / Universitetsmuseet Bergen, CC BY-NC-ND 3.0

Innvielseskors

Når kirkene skulle innvies ble innvielseskors malt på veggene, et stykke over vanlig rekkevidde. Mange av middelalderens kirker har flere slike kors bevart, for eksempel stavkirkene i Reinli og Hedalen. Opprinnelig  skulle det være tolv, en symbolsk påminnelse om de tolv apostlene. Ofte finner en langt flere, symmetrisk plassert rundt i skip og kor. Størrelsen på disse korsene varierer, men rundt 30 cm i diameter er vanlig.

Kirkens innvielsesdag ble feiret hvert år. Fordi det finnes hull i veggen under innvielseskorsene og spor etter talg- eller voksdrypp i treverket, antar vi at hullene var ment til å feste lysholdere i og at det ble tent lys foran korsene på innvielsesdagen av kirken og kanskje på den årlige feiringen av denne dagen.   

Krusifikser – fremstillinger av den korsfestede Jesus

Kristus døde for at vi andre skulle kunne bli frelst fra våre synder, ifølge den viktigste læresetningen i kristendommen. Krusifikser, altså fremstillinger av den korsfestede Kristus, er således den sterkeste påminnelsen om nettopp det og sannsynligvis det viktigste fortellende elementet i kirkerommet.

Krusifikset hang i korbuen eller korskillet, altså i overgangen mellom kor og skip. Korset Kristus var festet til var et såkalt latinsk kors, av og til med de fire evangelistsymbolene i enden av korsarmene, av og til dekket av planteornamentikk slik at korset kunne assosieres med livets tre. Kristusfiguren hadde bar overkropp og lendeklede.

I de tidlige krusifiksene er Kristus fremstilt som en levende, kronet konge, som i Røldal-krusifikset (ca.1240–1255). I senere, gotiske krusifikser er Kristus fremstilt som et lidende menneske med tornekrone. Dette kan vi se i krusifikset fra Hov kirke (tidlig 1300-tall). Krusifikser kan også være flankert av Jomfru Maria og Johannes Evangelisten, da kaller vi det en kalvariegruppe. Vi har slike bevart blant annet fra Balke kirke og Østsinni kirke.

To krusifiks som viser først en seirende kristus og så en lidende kristus
Fremstillingen av Jesus i krusifiksene endrer seg gjennom middelalderen i takt med andre samfunnsmessige forandringer. I Horg-krusifikset til venstre ser vi en sterk Jesus-skikkelse med kongekrone, mens vi i Horg-krusifikset til høyre ser en lidende Jesus med tornekrone. Begge foto: Per E. Fredriksen / NTNU Vitenskapsmuseet, CC BY-SA 4.0

Kirkens rolle

Kirken var bygdas viktigste møteplass, stedet man hørte Guds ord og ba til helgenene om hjelp. I sognekirkene, som var de minste bestanddelene i kirkeorganisasjonen, høstet menigheten religiøse erfaringer gjennom sakramentene dåp, konfirmasjon, giftemål, nattverd, og skriftemål. Det var også i kirkene helgenene var til stede gjennom relikvier. Det ble tidlig en skikk at enhver kirke skulle ha relikvier, både beskjedne sognekirker og store katedraler. Vi kan ikke vite i hvor stor grad dette påbudet ble overholdt, men de relikviene som ble æret ble gjerne oppbevart i rikt dekorerte skrin utført i kostbare materialer. De største helgenkultene, slik som Olavskulten i Nidaros, bidro til å gjøre kirkene til valfartssteder for pilegrimer.

Emneord: Kultur og religion Av Ragnhild Marthine Bø
Publisert 8. nov. 2017 15:52 - Sist endret 29. nov. 2023 12:36