Gjestebudet

I norrøne sagaer er fester ofte nervepirrende, og folk er uavlatelig på vakt for hva som kan skje. Disse skiller seg fra moderne fester på ett avgjørende punkt: De var ikke private sammenkomster.

Fester var den fremste politiske arenaen i sagaenes verden. En effektiv måte å krenke noen på var å ikke invitere dem til fest. Slik er det også i dag, men det fantes langt flere måter å utdele honnør og krenkelser på i saga­verdenen.

Bordplasseringen var omstridt. Etter at Magnus den gode tok Kalv Arnesson, sin fars drapsmann, til nåde igjen, kom Kalv til fest og satte seg ved siden av kongen. Kort tid etter ankom Einar Tambarskjelve, kongens fremste rådgiver. Han ville ha sin faste plass. Da Kalv nektet, satte Einar seg på fanget hans og kvad: «Først skal de gamle oksene settes på bås, og så kalven». Sagaen avslutter lakonisk: «Deretter seg han ned mellom dem. Det ble nå rolig».

Skaldens dilemma

Fester skulle være underholdende. De som hadde hovedansvar for dette, var skaldene. Skalden måtte både være ordrik og ha et godt politisk skjønn. Da Magnus den gode og Harald Hardråde styrte sammen fra 1045 til 1047, møttes de stadig i festlig lag. For skaldene var dette rene helvetet. Kongene var konkurrenter som benyttet enhver anledning til å spotte hverandre.

På en fest skulle Arnor jarleskald lage et kvad om hver av kongene. Det første problemet var hvem som skulle få sitt kvad først ‒ den andre ville garantert bli fornærmet. Arnor valgte Harald, siden han var eldst. So far so good, Harald var godt fornøyd.

Men Arnors kvad til Magnus skulle bli langt bedre enn Haralds: «Mitt kvad vil snart være glemt, men Magnus’ kvad vil bli husket så lenge Norderlandene er bebodd», klaget Harald. Etter dette var ikke Arnor lenger Haralds venn.

Den kjipe festen

Fester kunne romme gnisninger og likevel være vellykte, i den forstand at deltakerne forlot hverandre som venner. Noen ganger gikk det likevel over styr.

Kongesagaen Morkinskinna forteller at Harald Hardråde omsider ville skvære opp med Einar Tambarskjelve, ved å invitere ham til fest. Kongen fortalte om sine storverk i utlandet, men gjesten duppet av. Harald tolket det som en fornærmelse og fikk en venn til å gni gress på Einars hode til han feis. Einar våknet og forlot gjestebudet i raseri. Kort tid etter møtte han døden for kongens hånd. En mislykket fest varslet fiendskap.

Skandinavisk hang til fester?

Var festene så ille som sagaene gjengir? Festenes uhygge overdrives nok, og sagaene forteller mer om dramatiske fester enn om de vanlige.

Sagaenes beskrivelser bør likevel ikke avfeies som løgn. For det første var skandinaviske fester trolig mer dramatiske enn fester andre steder i Europa. Liknende beskrivelser av dramatiske fester finnes knapt i europeiske kilder.

Det var ikke derfor nødvendigvis en avgrunn mellom fester i Skandinavia og i Europa for øvrig. Det kan være at det bare var i Skandinavia man fant det verdt å fortelle om feilslåtte fester. Snorre forteller i den mytiske Ynglinge­sagaen om en rekke fester der deltakerne ble brent inne på de mest nedrige måter. Dette var trolig den verste formen for svik man kunne tenke seg i den tids samfunn.

Fest = politikk

Fester var svært viktige i høymiddelalderen, først og fremst fordi de i de aller fleste tilfellene forløp uten feilskjær. Festen var det viktigste stedet der folk møttes. Konger og stormenn reiste rundt, de tok inn på gårdene sine og møtte dem som bodde i nærheten. Festen skapte en atmosfære der de var forventet å være venner.

Kanskje stakk ikke vennskapet dypt, men bare det at de satt sammen, garanterte at de var venner. Gikk festen som planlagt, var vennskapsbåndet styrket. Løp festen løpsk, viste det at vennskapet hadde opphørt. I så fall var det iallfall tydelig signalisert for begge parter.

Sunn rivalisering

All rivaliseringen under festen og om å holde de fineste festene var ikke et uheldig biprodukt av en harmonisk hverdag. Rivalisering var normalt. Kongene var ikke høyt hevet over andre, men måtte overbevise for å oppnå respekt.

Festen var – tross dramatikk og fiendtlighet – den fremste politiske arenaen. Ritualet holdt samfunnet sammen, fordi festen tillot rivaler å møtes og gjøre små utfall mot hverandre, uten at de ble uvenner.

Emneord: Sosiale forhold, Politikk og makt Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. nov. 2023 13:41