I dag går tankene raskt til fingeravtrykk eller DNA når vi tenker på bevisførsel i rettssystemet, men slike bevistyper kunne man ikke lene seg på i middelalderens rettsvesen. De bevisene man brukte i stedet sier mye om middelalderens mennesker og samfunn.
Som tiltalt for et lovbrudd var det opp til deg selv å bevise at du var uskyldig, og du hadde i grove trekk tilgang på tre forskjellige typer bevis for å gjøre dette.
Ed som bevis
Skal vi tro lovene fra perioden var det vanlig å sverge en ed for å bevise at en var uskyldig. Det vil si at man avgav et høytidelig løfte på at man ikke hadde begått forbrytelsen. Dette kalles en nektelsesed. Den skulle sverges i kirken med hånden på en hellig bok, for eksempel en bibel eller salmebok. Når man sverget tok man Gud til vitne på at man snakket sant, og konsekvensene for å lyve var ifølge middelalderens tankesett svært store, både i dette livet og i det neste.
Nektelseseden måtte bekreftes av flere
For at nektelseseden skulle være gyldig måtte den også sverges sammen med såkalte edshjelpere. Edshjelperne var personer som avla ed sammen med den tiltalte for å garantere at det han sverget på var sant. Jo mer alvorlig forbrytelsen en var tiltalt for var, jo flere edshjelpere trengte man for å fri seg fra tiltalen. De alvorligste anklagene, som mord, krevde elleve edshjelpere.
Nektelseseden var altså en slags avstemning i lokalsamfunnet over hvorvidt den tiltalte var skyldig ikke. Klarte du ikke å samle nok edshjelpere var dette et tydelig signal på at mennesker i lokalsamfunnet ikke trodde på uskylden din.
Videre sier bruken av eder og edshjelpere som bevis noe om et samfunn hvor det å være troverdig og snakke sant, og det å ha høy status og mange venner i lokalsamfunnet, kanskje var to sider av samme sak.
Vitnesbyrd som bevis
Sammen med nektelseseder var vitnesbyrd den vanligste typen bevis i gamle norske lovene. Ifølge skikk og tradisjoner som vi også finner skildret i Bibelen, måtte to vitner til for at et vitnesbyrd skulle anses som sant.
Enkelt sagt fantes det tre typer vitnesbyrd i middelalderens rettssystem, som i ulik grad fungerte som gyldig bevis. Det vitnesbyrdet som veide tyngst kom fra vitner som hadde blitt oppnevnt spesielt for å overvære en konkret hendelse, som en handelsavtale eller en forlovelse.
Den andre typen vitnesbyrd kom fra øyevitner, som ikke var spesielt oppnevnt som vitner, men som likevel kunne fremlegge bevis fordi de mer eller mindre tilfeldig hadde sett for eksempel et tyveri finne sted.
Rykter kunne også være bevis
Den typen vitnesbyrd som ble regnet som minst tungtveiende i det norske rettssystemet i middelalderen var det som kom fra vitner som ikke egentlig hadde sett forbrytelsen skje, men som hadde hørt rykter om den. I dag vil vi tenke at dette ikke beviser noe som helst, men i middelalderen, da man manglet mange av de bevistypene vi tar for gitt i dag, kunne slike rykter være avgjørende.
Det er likevel klart at slike ryktevitner ble ansett som mindre troverdige enn andre vitner. Deres vitnesbyrd kunne nemlig motbevises med eder, og det var generelt ikke tilfellet for de andre vitnesbyrdene.
Guddommelig inngripen som bevis
Den typen bevis man brukte i middelalderen som er rarest å tenke på for oss i dag er nok gudsdommen. I middelalderen var man sikre på at Gud og helgenene grep inn i det jordiske og utførte mirakler. Det var derfor ikke uvanlig å bruke guddommelig inngripen, eller mangel på dette, som bevis i rettssaker.
Den vanligste måten å gjøre det på kaltes jernbyrd, og gikk ut på at den tiltalte måtte gå på eller bære glødende jern. Hvis brannsårene var infisert noen dager senere var tiltalte skyldig, men hvis sårene var borte eller leget mente man at Gud hadde grepet inn og bevist tiltaltes uskyld.
Gudsdommer ble forbudt av pavekirken på det fjerde Laterankonsil i 1215 fordi man mente at man med dette krevde at Gud skulle utføre et mirakel, noe mennesker ikke hadde rett til. Gudsdommene forsvant derfor etterhvert fra Europa, og i Norge nevnes de ikke i Magnus Lagabøtes landslov fra slutten av 1200-tallet.