Ulike tolkninger av Håkon Håkonsson

Få konflikter har opptatt norske historikere mer enn maktkampen mellom kong Håkon Håkonsson og hans jarl, og senere hertug, Skule Bårdsson.

Et tidsskille

En årsak er at rivaliseringen mellom de to danner opptakten til den norske storhetstiden etter nesten hundre år med borgerkrig, og derfor i seg selv markerer et tidsskille.

En annen årsak er at dette forholdet er svært motsetningsfylt framstilt i Håkon Håkonssons saga. Sagaen ble skrevet av den islandske høvdingen Sturla Tordsson i 1264/65, rett etter kong Håkons død.  

En «tørr og livlaus» saga?

Historikeren Knut Helle har omtalt sagaen som «tørr og livlaus», fordi den tegner et så idealisert portrett av Håkon, og legger lokk på hele det politiske spillet som Snorre Sturlasson (Sturlas onkel) beskrev så rått, direkte og underholdende i Heimskringla.

Det er ingen tvil om at Sturla skjønnmalte Håkon. Der Snorre fortalte omsvøpsløst om kongers vekst og fall på en måte som kan minne om Machiavellis skruppelløse fyrste, gjorde Sturla Håkon til Guds utvalgte – og Skule motsatt til en oppvigler og opprører.

En forræder får et oppdrag

Det er ikke vanskelig å forstå grunnen til at Sturla forherliget kong Håkon. Sturla skrev nemlig verket på bestilling av kong Magnus Lagabøte, sønnen til Håkon, og oppdraget fikk han etter først å ha blitt dømt til døden for landsforræderi!

Sturla hadde nemlig ikke støttet kongens prosjekt med å få Island under Norge – i hvert fall ikke helhjertet nok. Da kong Håkon omsider lyktes med dette, i 1262, ble Sturla sendt til Norge for å få kongens dom for sin motstand mot kongen.

Ulike tolkninger

Selv om Sturla var nærmest tvunget til å framstille kongen i et gunstig lys, er det bak denne ideologiske fasaden mulig å se konturene av det virkelige maktspillet mellom Håkon og Skule. Grunnen er at Sturla skrev en saga, og en saga var en fortelling om fortiden. Sturla kunne pynte på begivenhetene, men han kunne ikke finne opp fortiden.

Håkon «aktet nok mer på lek enn landsstyring», slik Sturla skrev om det 13 år gamle kongsemnet i 1217. Men det gjorde definitivt ikke hans rådgivere, som var utmerket klar over hva kampen dreide seg om!

Hvem er skurker og helter?

I Sturlas fremstilling er Skule er framstilt som en mistenkelig person som holdt nattmøter og intrigerte mot kongen. Skule oppførte seg likevel ikke forskjellig fra en hvilken som helst realpolitiker – han ble bare framstilt slik. Det er ingen grunn til å tro at Håkons menn var noe mer moralske enn Skule, i så fall ville de neppe ha lyktes med å utmanøvrere Skule.

Et tegn på hvor kompleks og mangefasettert framstillingen av Håkon og Skule er i denne sagaen, er at det knapt finnes noe forhold som er blitt så ulikt vurdert i ettertiden. Mens Henrik Ibsen gjorde Håkon til helt og Skule til en intrigemaker i Kongsemnerne, mente historikeren Halvdan Koht at Skule var storhetstidens arkitekt og at Håkon kom til dekket bord.

Komplekse og skiftende nettverk, før som nå

Håkon Håkonssons saga er en fortelling med mange lag. Man kan velge å lese den bokstavtro som en endimensjonal heltehistorie, som i filmen Birkebeinerne (2016), der Håkon og birkebeinerne er helter og baglerne skurker som er støttet av dansker og paven.

Det er en overfladisk lesning som bare forsterker og forvrenger budskapet i sagaen. Middelalderens verden hadde minst femti nyanser av grått, slik dagens verden har.

I et samfunn uten en stat til å ordne opp holdt det ikke at «menn var menn» og kvinner kvinner. Derfor gir serien The Wire, til tross for at den har handling fra en moderne amerikansk storby, en bedre forståelse av middelalderen enn Birkebeinerne, fordi den viser hvordan menneskene er innvevd i uhyre komplekse og stadig skiftende nettverk av vennskap og fiendskap.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 24. jan. 2019 16:06 - Sist endret 7. mai 2019 16:32