Likhetsidealer i norrøn tid

Norge regnes i dag som et usedvanlig egalitært samfunn. Kan man spore likhetstanken tilbake til norrøn tid?

Norsk historieskriving på 1800-tallet

Den gang historie var et nasjonsbyggende fag handlet den store fortellingen om hvordan det egalitære Norge hadde vokst fram. Ernst Sars så den selveiende bondestand som bindeleddet mellom storhetstiden i middelalderen og 1800-tallets venstrevelgere. Samuel Laing, som var den første til å oversette Heimskringla til engelsk i 1844, reiste rundt i Norge i 1830-årene, der han skrev begeistret om den norske frihets- og likhetstanken som en arv fra middelalderen. I dag er den slags Grand Narratives, og særlig med nasjonal(istisk) islett havnet i diskreditt. Vi bør ikke sørge over det, men vi kan likevel spørre: har babyen blitt kastet ut med badevannet? Norge ser nemlig ut til å ha vært mindre lagdelt i middelalderen enn de fleste andre steder i Europa.

Enkeltgården dominerer

Det fremste uttrykket for dette er at enkeltgården og ikke godset er dominerende i Norge. Vi trenger ikke smykke oss med at dette er uttrykk for noe særnorsk rettferdighetssans. Som blant andre Ottar Brox har påpekt er det først og fremst et resultat av landets fattigdom og de minimale mulighetene for å tjene seg rik på å dyrke jorda.

Fotografi av en gård og mann som pløyer med hest
Enkeltgården dominerer i Norge. Bilde av Gjølstad gård i Ringsaker. Fotograf: Anders B. Wilse CC 0

Vennskap på tvers av hierarki

Men også ideologisk var Norge i lang tid et land med en egalitær tankegang. «Venn» - norrønt vinr - var den vanligste termen man brukte om sosiale relasjoner, og det gjaldt på langt nær bare det vi i dag omtaler som vennskap. Det norrøne vennskapet rommet helt åpenbart hierarkiske forhold. «Kongen vere vår ven og vi hans Gud ven til oss alle.» Slik startet Den eldre Gulatingsloven, nedskrevet sent på 1100-tallet, men trolig med langt eldre røtter.

Det spesielle med denne typen vennskap er at det bygde på en forestilt likhet – selv om det i praksis rommet store forskjeller. Den desidert viktigste formen for vennskap var mellom høvding og bønder. Dette var i realiteten et patron-klientforhold som på mange måter likner det føydale forholdet mellom herre og vasall vi finner i Europa i middelalderen. Men det ble ikke omtalt slik. Der en vasall skyldte sin herre troskap og tjeneste, var forpliktelsene i vennskapsforholdet gjensidige. De to forholdene bygde på helt ulike ideologier. Mens en vasalls troskap og tjeneste var høyt ansett, var ordene for tjeneste og troskap uvanlige og negativt ladede i det norrøne samfunnet.

Tjeneste forbundet med ufrihet

Det å tjene noen var dypt problematisk, fordi det var forbundet med ufrihet. Tjeneste – norrønt þjónusta – er avledet fra substantivet þjónn, som regnes som en ufri tjener. Kongens gårdsforvaltere ble kalt årmenn, der «år» er avledet fra «árr» som igjen viser til ufrihet. I Eddadiktet Rigstula går det tydelig fram hvordan ufrie ble oppfattet: som skitne, udugelige og fattige. 

I den berømte fortellingen om Olav Haraldssons konflikt med Erling Skjalgsson kommer dette synet på tjeneste godt fram. «Den tjeneste yter jeg deg best som jeg yter frivillig,» sa Erling til Olav. Som lendmann var det nettopp den typen tjeneste Erling ytte kongen. Erlings nevø Asbjørn måtte derimot påta seg årmannsembetet etter å ha drept kongens årmann, og det måtte han tåle mye spott for, fordi det var degraderende å måtte gjøre gjengjeld i form av tjeneste.

Ny ideologi med kirken

Det er vanskelig, om ikke umulig, å bygge en stat eller et kongerike på denne typen ideologi. Kongen kan ikke være alles venn, og han kan ikke ha et likeverdig forhold til sine undersåtter. Kirken var initiativtaker til en ny ideologi der ulikhet ble mer akseptert og anerkjent. Utgangspunktet var Gudsforholdet: Gud stod over alle, han kunne kreve ubetinget lydighet, og han kunne kreve det fra alle, motsatt de norrøne gudene som lå i konstant rivalisering og kunne blidgjøres gjennom gaver og offer omtrent på samme måte som en høvding kunne.

Underkastelse for å bli frelst

”Guddomsmakten er overalt i hele sin fylde,” fortalte Homilieboken, en samling prekener beregnet på å overbevise skeptiske kirkegjengere. Men å overvinne den norrøne likhetstankegangen som lå i vennskapet var ingen enkel sak. En hovedstrategi var å omforme underordning fra å være noe nedverdigende til å bli noe positivt. “Jo større du er, desto mer skylder du å fornedre deg i alle ting,” sa Homilieboken. Underkastelse var en forutsetning for å bli frelst. Dermed ble det skapt en komplementaritet mellom tilværelsen i denne verden og i den neste. Kroneksemplet var Kristus, som «lot seg ydmyke for å frelse oss».

Fotografi av en islandsk håndskrift med selskinnsperm
Homilieboken er en samling prekener fra 1200-tallet. Her ser vi islandsk homiliebok, som inneholder 56 prekener hvorav 11  er felles med den norske versjonen. Boken oppbevares i Kungliga biblioteket, Sverige. 

Hierarki i det kristne samfunnet

Å underkaste seg kunne imidlertid også gi mer konkrete fordeler. «Vi skal ofte påkalle Guds engler om hjelp, for de bærer bønnene våre fram for Gud.» Man kunne ikke kreve hjelp fra Gud, men gikk man gjennom de rette kanaler var mulighetene større. Det innebar å henvende seg til en patron, det være seg en engel, en helgen, eller rett og slett en prest. Hele det kristne samfunnet bestod av slike hierarkier som bygde på hvor nær man stod Gud. Homilieboken delte samfunnet inn i ni slike klasser med interne underkategorier: Gud, jomfru Maria, engler (i ni rangklasser), hellige menn (tre klasser), de som levde i Nådens tid (tre klasser), og til slutt en gruppe av martyrer, hellige biskoper, eneboer og jomfruer.

Kongen avhengig av kirken

«Å tjene Ham [Gud] er å herske, og hans tjeneste må regnes som den høyeste fribårenhet.» Slik uttalte Magnus Erlingsson seg da han som sjuåring ble kronet til konge i 1163/64 og gav privilegier til kirken. Farene ved å underkaste seg Gud skulle vise seg i den følgende tiden, for det innebar at kongen gjorde seg avhengig av kirken. Men fordelene med den nye ideologien veide nok langt tyngre. For kongemakten var denne ideologien en kjærkommen anledning til å bryte ut av vennskapets begrensninger. Der paven var ”Guds tjeneres tjener”, kunne kongen kalle seg «konge av Guds nåde».

Kong Magnus Erlingsson krones som liten gutt. Tegning av Erik Werenskiold.
Kongen heves over sine venner. Magnus Erlingsson var den første kongen som ble kronet av en biskop, men han måtte også gi kirken store innrømmelser. Erik Werenskiolds tegning er fra den rikt illustrerte utgaven av kongesagaene fra 1899. 

 

Av Hans Jacob Orning
Publisert 21. aug. 2018 14:05 - Sist endret 29. aug. 2018 11:20