Kong Sverre og gråtende krigere

Menn som gråt var uhørt i norrøn tid, men utover i høymiddelalderen hører man om flere gråtende menn i litteraturen. Hvorfor det? 

15. juni 1184 stod et av Norgeshistoriens mest avgjørende slag: slaget ved Fimreite, der kong Magnus Erlingsson og mange av hans menn ble felt. Da seierherren kong Sverre noen dager senere holdt likskue i Bergen ble han møtt av et uvanlig syn: en gjeng gråtende motstandere. «Slike blir det lenge før en kan ha tillit til!» utbrøt Sverre i følge Sverres saga. Scenen er underlig av minst to grunner: Hvorfor gav barske krigere seg hen til å gråte? Og hvorfor fant de på å gråte rett foran sin overmann, kong Sverre?

Fotografi fra Fimreite ved Sogndalsfjorden
Fimreite i Sogndalsfjorden der Sverre Sigurdsson knuste kongen, Magnus Erlingsson, i et sjøslag. Eier: Nasjonalbiblioteket.

Norrøne menn skulle ikke gråte

Det å gråte ble oppfattet som svært umandig i det norrøne samfunnet. Gunnar fra Lidarende ble en gang i Njåls saga beskyldt for å ha grått. Han oppsøkte da ryktemakerne med følgende replikk: «Her er atgeiren [et spyd], og nå skal dere få se om jeg gråter for dere.» Den nordnorske høvdingen Asbjørn Selsbane hadde på Olav Haraldssons tid en uheldig seilas sør i landet, der kongens årmann tok fra ham seilet. Da Asbjørn fikk høre årmannen skryte av bedriften i et gjestebud, attpåtil med tillegget «da vi tok seilet fra ham, gråt han», var grensen nådd: Asbjørn trakk sverdet og hugget årmannens hode av så det havnet i kongens fang.

I sine følelsers vold?

Hvis det å gråte var så foraktelig, hvordan kan det da ha seg at heklungene, som Magnus Erlingssons tilhengere ble kalt, brast i gråt ved synet av sin avdøde konge? Var det fordi de ikke klarte å kontrollere sine følelser i møtet med en avholdt venn og sjef? Det er nærliggende å tenke det var slik.

Når heklungene gråt over sin døde leder, selv i motstanderens nærvær, er det nærliggende å tolke det som uttrykk for at de ikke klarte å holde tårene tilbake, hvor mye de enn ønsket det. De må ha forstått hvor uklokt det ville være å avsløre sine følelser på denne måten, slik det framgikk av kong Sverres reaksjon. En som elsker sin leder vil nødvendigvis hate den som forvoldte hans død.

Men var det slik heklungene selv opplevde og tolket situasjonen? Det kan vi selvsagt aldri få vite med sikkerhet, men når de først gjorde noe så uklokt, kan en spørre seg om det virkelig var fordi de ikke klarte å kontrollere seg, eller om det kan henge sammen med at de tenkte annerledes rundt hele situasjonen. La oss forfølge dette sporet heller enn å anta at de var dumme eller tankeløse.

Nytt syn på gråt med kristendommen

En første interessant ting å legge merke til er at det ikke var umandighet Sverre anklaget de gråtende heklungene for. På denne tiden var nordmenn trolig kjent med Gammelnorsk homiliebok, en prekensamling beregnet på å bli lest opp eller brukt som grunnlag for presters prekener rundt om i de over tusen kirkene her i landet. I Homilieboken spilte gråt en langt mer positiv rolle enn i den norrøne kulturen. «Tårer vasker bort synd», fordi gråt var uttrykk for oppriktig anger, en forutsetning for frelse. Selveste Jesus hadde grått.

Homiliebokens budskap var nok kjent på kong Sverres tid, men det er likevel usikkert hvor stort gjennomslag dette idealet hadde i samfunnet, og særlig blant barkede krigere. Det skulle mer enn fagre ord til for å omforme deres verdier og følelsesregister. Tapperhet og mot i tradisjonell forstand gjennomsyrer Sverres saga, som befinner seg milevis fra meningsuniverset til Gammelnorsk homiliebok.

Gråt akseptert i høvisk ridderkultur

Gråt var også i ferd med å bli oppvurdert innenfor den verdslige overklassekulturen. I Sør-Frankrike hyllet trubadurer den romantiske kjærlighet, der den perfekte beiler måtte besitte langt mer enn krigerske egenskaper for å nå fram til sin utkårede jomfrus hjerte. Gode manerer og dyrking av utenomekteskapelig kjærlighet var nye dyder for den høviske ridder. Han kunne gjerne gråte en skvett også. Erling Skakke fikk stifte bekjentskap med denne kulturen da han og orknøyjarlen Ragnvald Kale dro på korstog i 1151 og på veien besøkte Ermengard av Narbonne, en av de store patronene for trubadurdiktningen. Ragnvald var så inspirert at han laget en rekke kvad om sin kjærlighet til Ermengard, der norrøne og høviske verdier er forent på en langt mer sømløs måte enn man skulle forvente.

Gråt var altså på vei inn i den norrøne kulturen på Sverres tid som noe annet enn et feminint motstykke til krigerverdier. Heklungene kunne derfor gråte uten å bli beskyldt for å være svake. Men videre kloke var de jo ikke, tatt i betraktning at tårene vakte Sverres mistenksomhet.

Illustrasjon av slaget ved Roncevaux i 778 med en død og en sørgende ridder
Utover i høymiddelalderen ble gråt og sorg mer synlig i kunst og litteratur. Her ligger Karl den stores nevø, Roland, død etter Slaget ved Roncevaux i 778 mens hans bror sørger over tapet. I det berømte Rolandskvadet nevnes det eksplisitt at ridderne gråter. Miniatyrmaleri av Jean Fouquet, laget omkring 1455. 

Strengere krav om lojalitet og troskap

Moderne historikere har gitt Sverre rett i sin mistenksomhet overfor heklungene: «Det er meget lett å vise kontinuiteten mellom Magnus Erlingssons heklunger og de aller fleste av de flokkene som i den følgende tiden 'reiste seg' mot Sverre,» skrev historikeren Kåre Lunden. Heimskringla skildret en politisk kultur der sidebytte var utbredt og ble sett som helt naturlig. I etterkant av slag ble de slagne motstanderne benådet og ble del av den seirende flokken. Nå var en skarpere partimotsetning under oppseiling, og med det strengere krav om lojalitet og troskap.

Men var det slik heklungene oppfattet det? Kanskje gråt de fordi de ikke så det som et problem å gråte over en avdød leder. Deres gråt over Magnus kunne umulig utgjøre noen direkte trussel mot Sverre. Kong Magnus var jo død og snart begravet!

Det var livsviktig å kunne stole på hverandre i det norrøne samfunnet, og lojalitetsforpliktelsene innenfor vennskapet var derfor svært sterke. I lys av dette er det et paradoks at det knapt fantes uttrykk for lojalitet i det norrøne språket, og at de sjelden ble brukt. En mulig forklaring på at det ikke fantes noen klar forestilling om troskap kan ha å gjøre med at folk ikke tenkte på dette som en abstrakt egenskap løsrevet fra konkrete situasjoner. Hva det ville si å være lojal kunne ikke settes opp på formel, det var alltid avhengig av situasjonen det ble aktivert i.

Reell sorg, ikke motstand mot ny leder

Kanskje var det denne konkrete måten å tenke på som lå bak heklungenes gråt. Deres gråt var knyttet til det konkrete savnet av kongen deres. Det betydde ikke at de ville være motstandere av kong Sverre framover. De ville bare uttrykke sin sorg. Hadde de visst hvordan Sverre tenkte om dem ville de vel ikke ha grått så åpenlyst. De var ikke dumme heller! De tenkte bare annerledes enn han.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 17. aug. 2018 12:38 - Sist endret 17. aug. 2018 13:15