Helgener i kirkerommet

Gjennom middelalderen var helgenene fysisk tilstede i kirkene i form av vakre og utsmykkede statuer. 

Rikt fargelagt statue i tre av madonnaen og barnet (Maria og Jesus)
Madonna fra Hedalen ca.1230-40. Foto: Eirik Irgens Johnsen/ Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. CC BY-SA 4.0

I middelalderen var helgener en viktig del av alle menneskers liv – de kom med hjelp fra oven og kunne gjennom kraft fra Gud gripe inn i folks dagligliv og utrette mirakler.  I kirkerommet var helgenene fysisk til stede både gjennom malte fremstillinger på vegger, tak og alterfrontaler og som skulpturer.

Helgenskulpturer

At det sto skulpturer av helgener på alterene betydde at messen kunne feires med en «sky av vitner omkring», slik det beskrives Hebreerbrevet 12,1. Helgenskulpturer var nok vanlig å finne i kirkerommene allerede kort tid etter den formelle kristningen av landet i 1024 og den påfølgende storstilte kirkebyggingen. De eldste bevarte skulpturene vi har er fra 1100-tallet.

Alle helgener hadde ulike virkefelt. Noen beskyttet mot tannverk, andre mot brå død, noen beskyttet fiskere, atter andre beskyttet avlingen. En helgens popularitet varierte over tid og fra sted til sted. Vi har bevart skulpturer av mange ulike helgener, men i likhet med kirkededikasjonene, altså til hvem kirkene var viet, er det klart flest av Jomfru Maria og Olav den Hellige.

Madonna med barn

Trestatue av jomfru Maria og Jesusbarnet
Maria med barn fra Enebakk kirke, Akershus. Maria er iført slør og krone. Klærne består av tunika og kappe. Barnet har krone og løfter en arm i velsignelse. Med den andre hånden holder han en bok. Fotograf: Ove Holst / Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. CC BY-SA 4.0

De fleste av middelalderens kirker hadde et alter viet til Maria, Jesu mor, og de mange skulpturene som er bevart av Madonna med barn kan ha vært plassert oppå Maria-alteret. I de eldste skulpturene er Maria fremstilt som dronning og Jesusbarnet er en voksen konge i miniatyr. Begge ser på betrakteren og viser seg som himmeldronningen med den allmektige på fanget.  

Jomfru Maria med Jesusbarnet fra gotisk periode. Det er en større menneskelighet i skulpturen. Eikeskulptur med maling som er påført etter at den er laget. Jesusbarnet holder en globus i hånden. Fra Misvær, Skjerstad i Nordland. Tromsø museum. CC BY-NC-ND 3.0
Jomfru Maria med Jesusbarnet fra gotisk periode. Det er en større menneskelighet i skulpturen. Eikeskulptur med maling som er påført etter at den er laget. Jesusbarnet holder en globus i hånden. Fra Misvær, Skjerstad i Nordland. Tromsø museum. CC BY-NC-ND 3.0

Senere i middelalderen har både Maria og Kristus blitt tillagt mer menneskelige egenskaper. Maria blir derfor fremstilt mer som en omsorgsfull mor som vender oppmerksomheten mot sønnen sin, og Jesus fremstilles som et lite barn.

Fargesterke helgener

I middelalderen var all tre- og steinskulptur bemalt. I testamentet til Jon Marteinsson fra Sørum, datert 14.juli 1400, står det at han lot fargelegge et bilde av St Laurentius i Foss kirke samt et av St Margarete i Lund kirke i Kisa. Testamentet er tolket slik at han nok betalte for en oppfriskning eller en modernisering av allerede eksisterende, malt skulptur. Vi kan derfor anta at kirkegjengere satte stor pris på de skulpturene som prydet altrene i kirkene deres og lot de forskjønnes ved behov.

Trestatue av Olav den hellige
St Olav fra Fresvik ca,1250-60. Ukjent fotograf / Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. CC BY-SA 4.0

Olav den hellige og den gåtefulle underliggeren

De eldste norske skulpturene vi har av Olav den hellige er fra første fjerdedel av 1200-tallet. Da fremstilles Olav som en tronende konge, med kappe og krone sittende på en tronstol med øks i den ene hånden og et rikseple i den andre, eventuelt med denne hånden krummet rundt kappebåndet.

I senere fremstillinger får han en såkalt underligger under føttene. Dette er det mest gåtefulle trekket ved middelalderens fremstillinger av helgenkongen og tar form enten av en soldat, en mannsperson eller en drage.

Detalj av en statue i tre. Detaljen viser en drage med menneskehode, en såkalt underligger
Nærbilde av den gåtefulle underliggeren. St.Olav-figur stående på en drage med menneskeansikt.  I et alterskap fra Andenes kirke, Andøy i Nordland. Foto: Mari Karlstad / Tromsø Museum, UiT / CC BY-NC-ND 3.0

Alterfrontaler

I tillegg til skulpturer, var det også vanlig å ha bemalte treplater foran altrene, såkalte alterfrontaler. Det er bevart 31 slike fra perioden 1250-1350. Det er stor variasjon i billedprogrammet (ikonografien) på disse, men de som har en fremstilling av Jomfru Maria eller Kristus i midtpartiet og medaljonger med scener fra Marias barndom eller Jesu barndom er den største gruppen.

Alterfrontale fra Tingelstad, fragment med scener fra den hellige Egedius’ liv.
Alterfrontale fra Tingelstad, fragment med scener fra den hellige Egedius’ liv. Foto: KHM, Jacques Lathion / Kulturhistorisk museum, UiO CC BY-SA 4.0

Sjeldne helgener?

Olav den hellige – Norges evige konge – var selvsagt populær og han ble dyrket over hele landet. Det ble nok også den anglo-saksiske biskopen Botolv (d.680) og den franske eneboeren Egedius (d.710) ettersom begges festdager er blant de som er avmerket på primstaven. Det er en fremstilling av den hellige Egedius på et alterfrontale fra Tingelstad og et helgenportrett av St Botolv på et frontale fra Årdal. Den hellige Botolv var vernehelgen for landbruk og den hellige Egedius ble tilkalt mot tørke, så de kunne begge være til hjelp i middelalderens jordbrukskultur.

Var helgenskulpturer viktigst?

I den daglige trospraksisen var det kanskje enklere for folk å henvende seg til en tredimensjonal helgenskulptur enn de todimensjonale helgenene malt på tak, vegger eller frontaler. Skulpturer kunne tjene som rekvisitter i religiøse ritualer og prosesjoner ettersom de kunne forflyttes og for eksempel bæres rundt i kirken. Helgener på alterfrontaler og tak- eller veggmalerier hadde nok ikke samme funksjon i en slik utøvende helgendyrkelse, men i Bunge kirke på Gotland er det gjort et stort myntfunn under gulvet foran et veggmaleri av Kristus fremstilt som det vi omtaler som Smertensmannen: Kristus med hendene i kryss foran brystet, med tornekrone og glorie og tydelige merker etter piskingen, omgitt av torturinstrumentene. Fordi man fikk store avlat ved å utsi et bestemt sett med bønner foran dette motivet i kombinasjon med å gi penger til kirken, kan fremstillingen i Bunge kobles til en kult rundt veggmaleriet.

Et brev til kong Håkon V

Den 10. juli 1316 sendte predikebrødrene i Brügge et brev til kong Håkon av Norge. Brødrene hadde oppført et alter dedikert til Olav den Hellige i kirken sin og aktet å plassere et bilde – de bruker det latinske ordet ymago (=bilde) – oppå det. De ønsket derfor opplysninger om Olav den Helliges fødselsdag og mirakler, samt om livet hans og relikvier knyttet til ham.

Vi forstår av dette brevet at de ønsket et blikkfang for sine bønner, påkallinger og takksigelser, og at de ønsket å ære Olav den Hellige på helgenens festdag og for det han måtte ha utrettet – og kanskje fortsatte å utrette – av mirakler.

Endringer over tid

Helgenene som i legendeoverleveringen virket blant folk, slik som for eksempel den hellige Nikolaus – han vi i dag kjenner som julenissen, økte i popularitet.

Olav den hellige er gjennomgående populær og finnes fremstilt i skulptur og maleri fra hele perioden.

Etter innføringen av reformasjonen i 1537 endret kirkerommet seg selv om mye av middelalderens inventar ble bevart til langt inn på 1700- og 1800-tallet. Den mest umiddelbare forandringen var at sidealtre med tilhørende skulpturer og bilder ble fjernet – kirkene skulle ha ett alter, én prekestol og én døpefont – og bildene og skulpturene som kirkene beholdt ble i stedet ble hengt opp på veggene. Luther og hans dansk-norske «tilhengere» ønsket ikke å forby bilder av helgener i seg selv, men dersom bildene ble gjenstand for kult skulle de tas vekk. 

 

Av Ragnhild Marthine Bø
Publisert 15. des. 2017 13:27 - Sist endret 28. aug. 2018 14:39