Ble Norge en stat i høymiddelalderen?

I resten av høymiddelalderen satt kong Håkons mannlige etterkommere ube­stridt som norske konger: Magnus Lagabøte (1263–1280), Eirik Mag­nus­son (1280–1299) og Håkon Magnusson (1299–1319).

Kongemaktens institusjoner ble bygd ut i denne perioden, og det norske riket nådde sin største utstrekning. Mange historikere har ment at Norge på slutten av 1200-tallet kan kalles en stat.

Lov og rett

På lagtingene hadde bøndene sittet i lagretten og felt dommer, og de had­de utpekt lagmann for å framsi loven. I høymiddelalderen overtok kon­g­ene retten til å utpeke lagmannen, og det oppstod nye politiske in­sti­tu­sjon­er. Riksmøter er nevnt første gang i 1152. På 1200-tallet ble kong­ens råd viktig. Etter hvert utviklet det seg mot et mer formalisert riks­råd.

I 1274 fikk Norge en landslov som avløste de tidligere landskapslovene. I landskapslovene hadde konfliktløsning primært vært et privat ansvar. I lands­loven ble det innført strenge straffer for en lang rekke lovbrudd, og kongemakten var både påtalemakt og mottaker av bøter for fredsbrudd.

Forbudet mot ættehevn gjorde det ulovlig å hevne seg på andre enn gjer­nings­man­nen bak et lovbrudd.

Leidangen

Leidangen hadde i utgangspunktet vært en gjensidig avtale mellom konge­mak­t­en og bøndene der bøndene forpliktet seg til å stille skip og mann­skap til rådighet for kongen. Målet var å sikre fredelige forhold i riket.

Fra andre halvdel av 1100-tallet oppnådde kongemakten større kontroll over hvordan leidangen skulle brukes og skrives ut. I tillegg ble ytelsen omgjort til en skatt i fredstid. Dessuten ble betydningen av profesjonelle krigere og bor­g­er større i løpet av perioden.

Syslemenn og hird

I lokaladministrasjonen ble årmenn og lendmenn avløst av syslemenn. Syslemennene gjorde seg langt mer gjeldende i lokalsamfunnet enn tidligere kongsombudsmenn. De representerte kongen på tinget sammen med lag­man­n­en, innkalte menn til leidangen og hadde ansvar for å drive inn kon­g­ens skatter og bøter.

Kongens hird ble i høymiddelalderen omdannet fra et omreisende krig­er­føl­ge til et hoff for landets ledende stormenn. Hirden var i ferd med å bli et sivilt kongelig administrasjonsapparat. På 1200-tallet hadde hirden rundt 300 medlemmer.

Norgesveldet

På 1200-tallet nådde det norske riket sin største utstrekning. Fast­lands­om­råd­ene inkluderte Båhuslen, Jemtland og Herjedalen. Nord­ka­lot­t­en ble delt mellom Norge, Sverige og Novgorod tidlig på 1300-tallet.

Norgesveldet ekspanderte i vest. I 1261 kom Grønland inn under norske­kon­g­en, i 1262–1264 Island. Suderøyene og Man gikk tapt i 1266, men Orkn­øyene, Hjaltland og Færøyene forble under norsk overhøyhet.

Ideal og praksis

Utbyggingen av kongedømmets institusjoner danner et vannskille for den tidligere svakt utbygde kongemakten. Ut over på 1200-tallet gjorde norske konger seg sterkt gjeldende både i Norden og i Europa.

Det var imidlertid stor avstand mellom ideal og virkelighet. Høy­mid­del­al­der­ens konger var fremdeles nødt til å forhandle med stor­men­n­ene og inngå kompromisser, og de hadde få muligheter til å gå på tvers av lokal­sam­fun­n­e­nes normer.