Kongene hadde fra tidlig av satt menn til å styre og drive kongsgårdene sine. Dette var gårder som de enten eide selv fra gammelt av eller hadde beslaglagt fra motstandere.
Siden kongene reiste fra gård til gård, trengte de menn til å passe på gårdene når de selv ikke var til stede, og til å skaffe mat og drikke når de selv kom på besøk med følget sitt.
Årmenn og lendmenn
Kongens gårdsbestyrere ble kalt årmenn. De skulle samle inn ytelser fra bøndene og holde gjestebud når kongen kom. Årmennene var ofte menn av lav status.
Annerledes var det å hete kongens lendmann. Dette var lokale stormenn som gikk i allianse med kongen mot å få tildelt kongsjord. De var til gjengjeld ofte upålitelige støttespillere for kongemakten. For dem kunne det være ømtålig å skulle underordne seg kongen.
De mektige syslemennene
På midten av 1100-tallet dukker syslemenn opp. Det viser at kongedømmet var blitt styrket, for de hadde høy status og var samtidig lojale overfor kongen.
Rundt 50 syslemenn var plassert rundt om i landet for å representere kongen og hevde hans interesser lokalt. Til gjengjeld fikk de andel av kongsinntektene de drev inn. De hadde lensmenn til å hjelpe seg. I tillegg var de pålagt å ha et krigerfølge til kongens disposisjon.
Privatkirker
Etter at kristendommen ble formelt vedtatt i 1024, ble det bygd hundrevis av kirker i Norge. Perioden fram til midten av 1100-tallet kalles «egenkirkesystemet», fordi kirkebyggeren beholdt kontrollen over kirken. Kongene bygde de største kirkene, og biskopene var del av hirden deres.
De fleste kirkene ble reist av lokale stormenn på deres egen grunn. De tilsatte selv presten og hadde god kontroll over både kirkebygg og prest. Presten var lavt ansett og var ofte rekruttert blant ufrie.
Prestenes økte status
I 1152 fikk kirken gjennomslag for mange av sine krav om løsrivelse fra det verdslige samfunnet. Etter dette økte prestenes og biskopenes anseelse betraktelig. Biskopene fikk på 1100-tallet faste bispeseter og sluttet å følge kongen.
Lokalkirkene ble løsrevet fra kirkeeierne. Presten fikk lønn fra tienden – en avgift på en tiendedel av all kornavling. Prestene forble likevel tett integrert i lokalsamfunnet, også med blodsbånd. Sølibatet ble aldri gjennomført i Norge.
På 1200-tallet var Norge inndelt i rundt 1200 sogn, med én til to prester i hvert sogn. Presten var desidert den øvrighetspersonen som mennesker i Norge hadde mest kontakt med i høymiddelalderen.