Grunnlover i Europa 1789–1814

Den norske grunnloven var blant Europas mest moderne i 1814, men den var bare én av flere typer grunnlover etter den franske revolusjonen i 1789.

Grunnlover inneholder grunnleggende prinsipper for hvordan en gitt stat skal styres. De varierer fra stat til stat, både i form, oppbygning og innhold, men alle forteller hvem som har makt til å styre og gi lover, hvordan denne makten skal utøves, og hvilke friheter, rettigheter og plikter borgerne har.

I dag forbindes grunnlover med grunnleggende verdier, som demokrati og menneskerettigheter, men historisk sett behøver ikke grunnlover være ensbetydende med dette. Den dansk-norske kongeloven av 1665, som ga all makt til kongen, var også en slags grunnlov.

Fra siste halvdel av 1700-tallet ble imidlertid grunnlover, og selve begrepet konstitusjon, helst forbundet med begrensninger av kongens makt og lovfesting av rettigheter for borgerne. Dette ble realisert med den franske revolusjonen, men på forskjellige vis i ulike land.

Revolusjonsgrunnlovene 1791‒1799             

Nasjonalforsamlingen i Frankrike vedtok etter revolusjonen en konstitusjon som endret mye av samfunnet. Forfatningen delte makten mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt, garanterte personlig frihet, likhet for loven og nokså omfattende stemmerett for menn. Dette ble senere en modell for radikale politiske krefter og grunnlover, ikke minst den norske 1814-grunnloven.

1790-årenes Frankrike var derimot ikke et moderne demokrati. En ny grunnlov kom i 1795. Den innskrenket stemmeretten og ga regjeringen mer makt på bekostning av de folkevalgte organene.

Denne ble brukt som modell i flere områder som Frankrike nå okkuperte, som Sveits, Nederland og deler av Italia.

Karikaturtegning som viser tre menn: en adelig, en fra tredjestanden og en geistlig som smir grunnloven på en ambolt
De tre stendene i Frankrike (de adelige, tredjestanden og de geistlige) smir grunnloven av 1791. Foto: trykk av ukjent kunstner/CC PDM

Napoleon innfører grunnlover 1799–1814

Fransk politisk kaos banet vei for generalen Napoleon Bonapartes statskupp i 1799. Hans regime hadde diktatoriske tendenser, men var ikke et militærdiktatur, ettersom det politiske regimet og administrasjonen var sivile.

Napoleon innførte flere nye konstitusjoner i Frankrike, i 1799, 1802 og 1804. Disse ble modeller for konstitusjoner i flere stater Napoleon kontrollerte, som kongedømmene Nederland, (Nord-)Italia, Napoli, Spania og Westfalen.

Innholdet i Napoleons grunnlover

Napoleons konstitusjoner ga mest innflytelse til den utøvende makten. Folkevalgte organer hadde liten betydning. Stemmeretten var ytterst begrenset, med kompliserte valgregler. Likevel var maktutøvelsen såpass regulert at den ikke var like vilkårlig som i diktaturene før 1789.

Selv om folket hadde liten politisk innflytelse under Napoleon, gav konstitusjonene også befolkningen personlige friheter og rettigheter som de mange steder ikke hadde hatt før, som næringsfrihet, religionsfrihet, likhet for loven og rettssikkerhet.

Disse rettighetene ble i første rekke gitt gjennom flere lovverk med samlebetegnelse Code Napoléon, lovfestet gjennom Napoleons konstitusjoner. Mange steder i Europa forble Code Napoléon gjeldende lov også etter Napoleons nederlag i 1814–1815.

Den siste revolusjonsgrunnloven

Hovedforskjellen på 1814-grunnloven og Napoleons konstitusjoner var at Grunnloven hadde en jevnere maktfordeling mellom utøvende, lovgivende og dømmende makt. Dessuten ga den flere mennesker politisk innflytelse gjennom stemmeretten. Noen historikere kaller derfor Grunnloven «den siste revolusjonsgrunnloven», fordi den lignet mer på de franske konstitusjonene fra de tidlige 1790-årene enn på Napoleons konstitusjoner.

Sett fra dagens ståsted var Grunnloven mer moderne enn Napoleons grunnlover, men ikke dermed sagt bedre. Napoleons konstitusjoner var liberale for sin tid og dessuten tilpasset andre samfunnsforhold.

De nye rettighetene

Den franske revolusjonen hadde i første rekke vært nettopp det – en fransk revolusjon. Det var dessuten først med Napoleons herredømme at en del av revolusjonens prinsipper ble innført i øvrige deler av Europa.

Politisk sett var muligheten for deltakelse begrenset også i de nye grunnlovene. Til gjengjeld opplevde mange europeere for første gang personlig frihet, gjennom å være like for loven, å være ubundne av adelige godsherrer og ikke å bli diskriminert for sin tro.

Emneord: Politikk og makt, Norge i verden Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. des. 2023 15:32