Historikerne om 1814 – aldri enige?

Frihetsåret 1814 har skapt debatt blant historikerne: Forskerne har kanskje vært enige om detaljer, men ikke om tolkninger og perspektiver. Uenighet finner vi også i dag.

Uenighetene om 1814 er ikke bare faglige, men har også å gjøre med følelser. Det er kanskje uunngåelig når så mye selvforståelse er knyttet til begivenhetene. Året spiller samme rolle i norsk historie som 1776 gjør i USA og 1945 i Indonesia. Kampen for Grunnloven ble selve starten på det moderne Norge.

På grunn av den tunge historiske bakgrunnen er det ikke likegyldig om Grunnloven betraktes som en brikke i et politisk maktspill ‒ eller som et svar på en dyp, indre frihetstrang i folket.

Wergeland og Venstre-tradisjonen

Henrik Wergeland så 1814 som en eksplosjon av slumrende frihetsønsker som var holdt nede i enevoldstiden. Denne hovedtolkningen ble senere utdypet av sentrale historikere som Ernst Sars, Halvdan Koht, Arne Bergsgård og Kåre Lunden.

For Sars var Grunnloven et resultat av en indre prosess for nasjonal uavhengighet og reelt folkestyre. Det passet godt med den anti-unionistiske og demokratiske tendensen hos partiet Venstre før 1905.

Fotografi, portrett av Johan Ernst Welhaven Sars
Johan Ernst Welhaven Sars (1845–1917), fotografert i 1907. Foto: L. Forbech/Nasjonalbiblioteket

Vekt på stormaktsspillet

Venstre-tolkningen var lenge viktig i norske skolebøker. Men den møtte også motbør fra historikere som heller ville legge vekt på stormaktene, det politiske spillet og viktige aktørers motiver i 1814.

Denne tolkningen uttrykte Yngvar Nielsen allerede på slutten av 1800-tallet. Han fikk etter andre verdenskrig følge av Sverre Steen og Jens Arup Seip, og delvis Knut Mykland, som likevel ikke ville bagatellisere de nasjonale strømningene.

Fotografi, portrett av Jens Arup Seip
Jens Arup Seip (1905–1992), fotografert i 1981. Foto: Leif Ørnelund/Oslo Museum/CC BY-SA

Denne mer nøkterne, «realpolitiske» tilnærmingsmåten slo gjennom for alvor da Steen ga ut en bok om 1814 i 1951. Her ble begivenhetene i 1814 satt inn i en ramme av politiske tilfeldigheter på den internasjonale arenaen, som krig, diplomati og maktspill.

Sverre Steens selvkritikk

Steen utformet også en selvkritikk på historikerstandens vegne: Etter 1814, skrev han, hadde historikerne hevdet alt var godt forberedt, så inntrykket ble at Christian Frederik i 1814 «bare hadde å trykke på knappen, så spratt det selvstendige Norge fram med frihet og grunnlov som fagreste sommerfugl av puppen».

Ja, etterpå kunne vi jo bare vurdere det som faktisk hadde skjedd. Men «for alle som lever og handler og skal velge og vrake», var det hele mer innviklet. Derfor, sa Steen, kan vi ikke helt forklare hvorfor resultatet i 1814 ble som det ble.

Friheten i gave?

Dette var den reneste bombe mot tidligere historikernes selvsikkerhet, skrevet bare få år etter at friheten var gjenvunnet fra tysk diktatur. 9. april 1940 viste jo hvor skjørt et lite folks frihetsverk var mot en brutal stormakt.

Var det ikke like skjørt i 1814? Burde vi ikke takke stormaktene og politiske ledere som Christian Frederik og Carl Johan for at det gikk som det gikk? Egentlig hadde jo Norge fått «friheten i gave», som Jens Arup Seip oppsummerte Steens syn.

Respekt for aktørene

Steen og Seip stilte essensielle spørsmål ved frihetskampen i 1814. Dette ble kombinert med stor respekt for norske aktører. Steen hyllet «mennene fra 1814»: «Begeistring var en normal sinnstilstand hos disse menn» som «hadde troens herlige gave». Men de var også alminnelige, et speilbilde av et folk «uten topper, uten ledere». Deres lederskap måtte «skapes under kampen».

Knut Mykland bidro etter 1960 ytterligere til å rette større oppmerksomhet mot selve personene i 1814, ikke minst Christian Frederik. Generelt kom aktører og handlinger etter hvert til å overskygge de strukturelle, «nasjonale» forklaringene av 1814.

Ett skritt tilbake – til Sars og Koht

Gikk Steen og Seip for langt i aktørorienteringen? Deres tolkninger er av og til historisk fatalistiske, typisk for epoken de skrev i: den kalde krigen, med frykten for atombomben og stivnede maktblokker i vest og øst og liten plass til selvhevdelse for små nasjoner.

Etterpå vet vi at blokkdelingen etter 1945 var historisk begrenset, at selv små folk og nasjoner har mulighet til frihetskamp uten at en stormakt kan stoppe det.

Nettopp tiden fra den franske revolusjonen til Napoleons fall var en slik mer «åpen» periode da folk prøvde, og delvis lyktes med, å endre den gamle politiske ordenen. Visse handlinger blir mulige i visse historiske rom.

Maktspill og dype røtter

1814 skyldtes nok både tilfeldigheter og maktspill, slik Steen, Seip og Mykland har påpekt. Men selve bevegelsen og uroen hadde dype røtter, både tilbake til den amerikanske og franske revolusjon og til Norges forhold til Danmark og Sverige.

Det norske opprøret var bare ett av mange eksempler i et Europa under endring. Senere har innføringen av begreper som «politisk kultur» og «folkelige eliter» gitt økt innsikt til slike handlingsperspektiver.

For i lengden kunne ikke spørsmålet om frihet stille seg vesentlig annerledes i Norge enn i det øvrige Europa. På dette punktet må Wergeland, Sars og Koht sies å ha hatt mye rett.

Fotografi, portrett av Halvdan Koht
Halvdan Koht (1873–1965), fotografert i 1933. Foto: Ivan Benkow/Nasjonalbiblioteket
Emneord: Politikk og makt Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. des. 2023 15:09