Mossekonvensjonen

Mossekonvensjonen var utgangspunktet for unionsforhandlingene mellom Norge og Sverige høsten 1814. I avtalen anerkjente Sverige for første gang Grunnloven og Stortinget.

Mossekonvensjonen var en avtale mellom Norge og Sverige, inngått i Moss 14. august 1814. Denne gjorde i praksis slutt på krigen mellom Norge og Sverige i 1814, den siste krigen mellom skandinaviske land.

Våpenhvilen ble så utgangspunktet for forhandlinger om en norsk-svensk union, som ble fullført med en revidering av Grunnloven og valget av Karl XIII som norsk konge den 4. november 1814.

Betydningen

Mossekonvensjonen er viktig av tre grunner:

For det første betydde den at Sverige aksepterte Grunnloven og lovet at den ikke skulle endres mer enn høyst nødvendig for å bli tilpasset en svensk-norsk union.

For det andre stadfestet den at Stortinget måtte godkjenne alle grunnlovsendringer.

For det tredje sa ikke konvensjonen noe om Kielfreden, som hadde gjort Norge til den svenske kongens eiendom. Nordmennene tolket dette som at Kielfreden ikke lenger gjaldt, men svenskene var ikke helt enige i denne tolkningen.

Norsk-svensk kompromiss

Norge og Sverige møttes dermed på halvveien med konvensjonen. Sverige anerkjente for første gang Grunnloven og Stortinget. Nordmennene aksepterte å forhandle om en union, mens Christian Frederik forpliktet seg til å frasi seg den norske tronen.

Likevel var det på begge sider noen som var misfornøyde med konvensjonen, fordi de mente man hadde strukket seg for langt.

Bakgrunn for konvensjonen

For Christian Frederik var trolig målet å få slutt på krigen fortest mulig. Likevel var det fra den svenske kronprinsen, Karl Johan, at tilbudet om våpenhvileforhandlinger kom først, den 7. august. Christian Frederik lot så, til protester fra enkelte av rådgiverne sine, Karl Johan forstå at han var villig til å forhandle.

Statsrådet (regjeringen) møtte Christian Frederik på Spydeberg prestegård 8. august for å drøfte situasjonen. Etter råd fra de militære ble det konkludert med at krigen ikke kunne vinnes. Forhandlingene med Sverige begynte derfor i Moss 10. august.

Bilde av prestegårdshagen i Spydeberg. Monument oppført
Christian Frederik opprettet sitt hovedkvarter på Spydeberg prestegård 6. august 1814. Dagen etterpå fikk han et tilbud om forhandlinger fra Karl Johan, og 8. august møtte statsrådene på prestegården for å diskutere tilbudet. I svarbrevet til Karl Johan insisterte Christian Frederik at det måtte være Stortinget som skulle godkjenne vilkårene for en endelig fred. Foto: Bohuslen/Wikimedia Commons/CC-BY-SA 4.0

Første forhandlinger

Samtalene i Moss varte til 14. august. Utgangspunktet var vilkårene Karl Johan hadde tilbudt. Forhandlingene dreide seg særlig om hvordan og når Christian Frederik skulle frasi seg tronen, hvordan forhandlingene om en union skulle foregå etter våpenhvilen, og hva Stortingets rolle skulle bli. Videre ble det forhandlet om betingelsene for selve våpenhvilen, blant annet hvor hærene skulle oppholde seg.

Tegning som viser en kanonpost med brystvern. Soldater i kamp: en fallende, en på båre, resten manøvrerer artilleriet
Slaget ved Langnes, øst for Askim, 9. august, var et avgjørende slag som ble utkjempet i krigen mellom Norge og Sverige i 1814. Christian Frederik ga ordre om tilbaketrekning over Glomma etter at slaget var utkjempet. Illustrasjon av Andreas Bloch (1860–1917). Foto: falt i det fri

10.–12. august forhandlet Christian Frederik direkte med Karl Johans utsending, Magnus Björnstjerna. De ble enige om det meste: Om ettermiddagen 12. august forelå et avtaleutkast, som ble lagt frem for Karl Johan og det norske statsrådet dagen etter.

Nye forhandlinger

Ingen av partene var uten videre fornøyde. Christian Frederik utpekte derfor statsrådene Niels Aall og Jonas Collett til å forhandle videre, mens offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand ble sendt fra Karl Johans hovedkvarter i Fredrikstad.

Nye forhandlinger fant sted 14. august. Særlig punktene om den svenske okkupasjonssonen, hvordan Christian Frederik skulle abdisere, og hvem som skulle styre Norge frem til en union var fremforhandlet, skapte vanskeligheter.

Våpenhvilen

Det ble likevel enighet om det meste av dette den 14. august. Den endelige avtalen om våpenhvilen besto av tre deler:

  • En politisk avtale om hvordan det skulle forhandles videre om betingelsene for en union
  • Noen hemmelige artikler om at Christian Frederik skulle gi fra seg makten, og hvordan Norge skulle styres frem til valget av en ny konge
  • Betingelsene for selve våpenhvilen, blant annet hvor den norske og svenske hæren skulle være

Karl Johan var i utgangspunktet ikke fornøyd med omfanget av den svenske okkupasjonssonen, men undertegnet likevel Mossekonvensjonen i Fredrikstad den 15. august.

Dagen etter ble konvensjonen, unntatt de hemmelige artiklene, offentliggjort. Den norsk-svenske krigen var i praksis over.

Emneord: Politikk og makt Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 13:50