Grunnloven var moderne for sin tid. Den var basert på noen få hovedprinsipper: folkesuverenitet, definerte rettigheter til politisk medbestemmelse og uavhengige rettigheter for enkeltmennesket.
Ideene som Grunnloven av 17. mai 1814 bygde på, var internasjonalt velkjente. De finnes også i andre konstitusjoner fra rundt 1800, som USAs republikanske grunnlov og den franske grunnloven av 1791.
Ideen om folkesuverenitet innebar at befolkningen selv konstituerte staten, ikke kongen, slik begrunnelsen var for enevoldsmakten. Retten til å skape en statspolitisk enhet tilhørte dermed alltid folket.
Folket kunne velge å la en fyrste eller konge utøve makten i staten. I så fall inngikk de en pakt med overhodet og forpliktet seg til å etterkomme denne pakten. Overhodet selv hadde derimot ikke rett til å overføre makten til andre uten å spørre folket.
Fyrstens makt begrenses
Brøt en fyrste pakten, falt suvereniteten tilbake til folket, som da kunne gi makten til en annen fyrste eller endre statsformen. Denne forståelsen var begrunnet bade i revolusjonen i England i 1688 og i de amerikanske kolonienes uavhengighetserklæring i 1776. Samme tanke preget Christian Frederiks norske rådgivere i februar 1814, da de fastholdt at han ikke hadde mer rett til å erklære seg som Norges konge enn en hvilken som helst annen nordmann:
Retten til å bestemme styreform og overhode var nemlig igjen havnet hos folket, etter at Frederik VI i Kieltraktaten opphevet den norske eden til kongedømmet. Grunnloven av 17. mai konkretiserte dette prinsippet: I den første paragrafen het det at Norge er et «uavhengig» og «uavhendelig» kongerike. Dermed fikk begrepet rike status som det avgjørende elementet i Norges historie, ikke fyrste eller dynasti.
Folkets rett til medbestemmelse
Grunnloven bygde også på maktfordeling. Selv om dette ikke er eksplisitt formulert i teksten, skiller paragrafene mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Monarkens makt var dermed begrenset av de andre maktorganene.
Lovgivende makt ble gitt til representantene på Stortinget. Dermed deltok folket gjennom valgordningen i beslutninger som angikk deres egen velferd. I tråd med dette skulle Stortinget også bestemme statsmaktens budsjetter.
Medbestemmelsen betydde på ingen måte full kontroll over staten. Den utøvende makten skulle ligge hos kongen, som dermed fikk full myndighet til å velge regjering, til å kommandere militæret og til å bestemme utenrikspolitikk, krig og fred.
Stortinget og den utøvende makten
Grunnloven gav også andre betydelige rettigheter til den utøvende makten: Lovvedtak i Stortinget kunne møtes med utsettende veto tre ganger, og selv om domstolene skulle dømme uavhengig, hadde kongen rett til å benåde. Mellom stortingsperiodene hvert tredje år stod konge og regjering ganske fritt.
Grunnloven gjorde kongen immun mot rettsforfølgelse. Derimot kunne statsrådene rammes gjennom Stortingets eneste effektive virkemiddel: riksretten. Den bestod av lagtingsmedlemmene og medlemmene i Høyesterett, og de første 20 årene etter 1814 anvendte Stortinget riksretten mot flere statsråder.
Totalt sett fikk Stortinget antakelig mer makt enn folkerepresentasjonen i mange andre land med konstitusjon. Dette skyldtes imidlertid i stor grad at makten ble effektivt utnyttet av representantene allerede fra starten.
Ikke så vide menneskerettigheter
Grunnloven gav også rettigheter til hvert enkelt menneske, uavhengig av både maktorganer og status. Blant de viktigste var retten til å bli dømt etter loven og til å disponere egen eiendom samt trykkefriheten – som rett nok hadde viktige forbehold.
Generell frihet til tro og religion ble derimot ikke innført i Grunnloven, som inneholdt forbud mot religiøst definerte grupper som jøder, jesuitter og munkeordener. Interessen for individets rettigheter var dermed mer begrenset i Riksforsamlingen enn det for eksempel ble uttrykt i den amerikanske grunnloven. Årsakene var mange, men det kan delvis ha vært for å trygge standssamfunnets maktbalanse.
De som lagde Grunnloven, hadde en svært bevisst forståelse av nasjonal frihet og folkelig medbestemmelse. Like dyp respekt for menneskenes rett til personlig utfoldelse kan de derimot ikke ha hatt. Man fryktet nok for uro dersom alle fikk for mye frihet.