En medierevolusjon på 1700-tallet

IT-alderens bekymring for rå, anonym nettdebatt hadde sitt tilsvar på 1700-tallet: Tidsskriftet, et helt nytt medium, gav støtet til en medierevolusjon.

På 1700-tallet fantes det også bekymringer for ytringsfrihetens grenser og anonymitetens råskap. Bekymringenes kjerne var et nytt medium av blandet innhold, tidsskriftene. De dukket opp for første gang i Danmark på 1720-tallet, i Norge på 1760-tallet. Det var blader der selv menigmannen kunne ta ordet ‒ i prinsippet, og noen ganger i praksis.

Uansett representerte tidsskriftene et skybrudd av nye stemmer, der akademisk dannelse ikke lenger var et kriterium. Dermed ble de møtt med kritikk og ansett som en vulgarisering av det offentlige ordskiftet, men også bejublet og spredt til allmenn fornøyelse og opplysning.

Ukeblader

Tidsskriftene var ikke ulike det vi kaller ukeblader i dag. De kunne etableres uten spesiell tillatelse fra kongen, i motsetning til aviser og såkalte annonseblader, som ikke kunne utgis uten kongelig privilegium. Det var likevel en fordel å være skrivefør og taletrengt og å ha tilgang til et trykkeri, som det ikke var så mange av i Norge.

I tidsskriftet kunne utgiveren utfolde seg i meningsytringer og smaksdommer, stort og smått av kuriositeter og nye tanker fra Europa – opplysningstidens ideer.

Informert leserkrets

De første tidsskriftene i Danmark-Norge ble produsert i København fra 1720-tallet. Deretter dukket de opp i nye versjoner og på nye steder. Utgiverne var selvsagt skrivekyndige og gjerne utdannede, men mediets åpne karakter inspirerte bredt.

Også en håndverker kunne starte et tidsskrift: I Tobaks-Discourserne fra 1772 iscenesatte utgiveren et håndverkerlaug som diskutere stort og smått av aktuelle saker i byen, som smørpriser, vekselkurser, veibygging og teaterliv. Byen var i dette tilfellet Bergen, og der skulle flere tidsskrifter dukke opp, som  fra 1790-tallet.

Blader som dette røper at nordmenn var mer informert om den store verden enn hva man tidligere har trodd. I Den snaksomme Bergenser finner vi for eksempel stadig nye refleksjoner og vitser om den franske revolusjonen – vitser som forutsetter at leserne kjenner godt til hendelsene i Frankrike. Og i Tobaks-Discourserne er det blant annet Kina som står som inspirasjonskilde for hvordan byen bør organisere brannvesenet.

Markedsorientering

Tidsskriftene var en medierevolusjon som brakte verden inn i de lokale offentlighetene, men som også inviterte leserne til å ta ordet selv. Dette var nytt.

Trykkeriene hadde helt siden reformasjonens dager vært underlagt pålegg og krav fra statens side, som satte premissene for hva som skulle trykkes. Det var først og fremst oppbyggelig litteratur, som bibler, salmebøker, katekismer ‒ og ett og annet historieverk som dyrket fortidens helter på den foreskrevne måten.

Tidsskriftene, som ble produsert over hele Europa, brøt med denne styrte bokproduksjonens premisser. Tidsskriftene var markedsorienterte. De kom ut oftere, de var mye mindre enn de tunge bøkene, og de var billigere. Dermed fikk boktrykkerne en jevnere inntekt.

Flere tok ordet

Men hva skjedde når andre enn kongens utvalgte menn grep ordet? Et mangfoldig ordskifte fant sted, i alle fall mer mangfoldig enn tidligere, selv om mange opererte anonymt. Mange var videre utrente i hvordan de skulle ordlegge seg. Dermed fant man tidvis vulgære, injurierende, ærekrenkende og støtende utsagn. Slik vakte den nye offentligheten reaksjoner.

Maleri, portrett av Struensee
Johan Friedrich Struensee opphevet sensuren i Danmark-Norge i 1770. I årene som fulgte ble trykkefriheten igjen innskrenket. Foto: Nasjonalbiblioteket

En vanlig klage gjennom hele 1700-tallet var derfor den vedvarende «Skrivesyge» som grep om seg. Folk som knapt nok kunne skrive, skulle absolutt få sine skriblerier på trykk, ble det hevdet.

Latterliggjort

Ludvig Holberg og andre etablerte forfattere likte ikke de nye tidsskriftene. I komedien «Den politiske kannestøper» gjør han nettopp narr av vanlige folk som leser aviser og diskuterer politikk.

Denne komedien røper likevel at noe stort var i gjære: en medierevolusjon der kunnskaper om ideer, politikk og verdens nyheter spredte seg raskt og billig til stadig nye lesergrupper − tidsskriftenes medierevolusjon.

Emneord: Kommunikasjon og kunnskap Av Mona Ringvej
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. des. 2023 15:27