Sol, sommer, sjø: kystturisme
Badelivet slik vi kjenner det i dag, oppstod i mellomkrigstiden. Unge mennesker søkte flokkevis til stranda, som ble et tempel for kroppsdyrking og soltilbedelse.
I 1928 skrev Sigurd Hoel i romanen Syndere i sommersol at de unge var «leie av å være desillusjonert etterkrigsungdom». Romanen handler om unge mennesker som reiser ut til skjærgården ved Kragerø for å sole seg og bade.
Nordmenn hadde nå fått mer fritid, og det ble populært å tilbringe sommerferien ved sjøen.
Småstedene fra indre Oslofjord til og med Lindesnes fikk stempel som «badebyer». Sommeren 1934 ble sørlandskysten definitivt erobret av østlandske turister og fikk navnet «Norges riviera».
Enkel tilgang
Fra byene gikk det badebusser ut til strendene. I 1934 stod gigantanlegget Ingierstrand bad ferdig ved Oslo. Her var det 700 garderober og parkeringsplass til 150 biler.
Ferieformer som teltturer, sykkelturer og overnattingsturer i båt var såpass billige at mange kunne ta seg råd til det. Flere bygget seg også enkle hytter i skjærgården. Utbyggingen av veier og båtruter gjorde det enklere å forflytte seg enn tidligere, og i samtiden snakket man om en «demokratisering av ferielivet».
Mens de foregående årene var preget av klassekamp og sosiale og økonomiske kriser, var det nå i ferd med å komme en lettere tone over samfunnslivet. Fra reisegrammofonene lød det munter jazzmusikk.
For helsen
Legestanden anbefalte bading, soling og sjøluft som viktige midler for å bedre folkehelsen. Det var likevel viktig å vise måtehold. Etter at sollys var blitt anbefalt som terapi på slutten av 1800-tallet, begynte flere å sole seg. I 1904 skrev norske aviser forbløffet om hvordan kvinner i København solte seg slik at de minnet om «mulatter».
Gjennom filmer, ukeblader og reklame hadde man utover i mellomkrigstiden mulighet til å spre populærkulturelle idealer på en langt mer effektiv måte enn tidligere. Når stilikoner som Coco Chanel begynte å promotere solbading rundt 1920, tok det ikke lang tid før norske ungdommer tok etter.
For enkelte gikk likevel kroppsdyrkingen for langt. I 1930-årene begynte legene å advare mot «skadelige avmagringskurer» blant unge kvinner i forbindelse med det ekspanderende strandlivet.
Påkledning og avkledning
I 1920-årene flyttet badelivet seg fra de gamle badehusene til stranda. Mens det gamle badelivet var et strengt kjønnsdelt regime, foregikk det her «fribading» for begge kjønn.
Kvinnene fikk stadig mer moderne badedrakter som erstattet de gamle heldekkende plaggene fra viktoriatiden. Mennene, som tidligere hadde badet i nettoen, måtte nå pent finne seg i å ta på seg badebukser.
Generasjonsskille
Ferie- og fritidskulturen i mellomkrigstiden var med på å samle nasjonen. Strandas popularitet viser likevel at en skillelinje var i ferd med å oppstå. Stranda var først og fremst ungdommens arena. Mange eldre reagerte på fribading og dristige bademoter.
En særegen ungdomskultur var underveis, og med rockemusikkens gjennombrudd i 1950-årene skulle skillet mellom generasjonene bli mer markert.