Døden i myra

I førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) ble noen mennesker senket i myrhull og tjern. Ble de ofret til gudene? Eller var det en straff?

Mennesker har av ulike årsaker havnet i myrer til alle tider. Noen ble grav­lagt der, noen gikk seg bort og sank i hengemyr, mens andre ble drept og gjemt i myrhull. Det store flertallet av såkalte myrlik er fra førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) og begynnelsen av romertid (0–100 e.Kr).

Danmark, Nederland, Nord-Tyskland og de britiske øyer har flest funn av myrlik, men også i Norge er det funnet skjeletter i myrområder.

En sammensatt gruppe

Funn av førromerske myrlik består både av menn, kvinner og barn. Mange er nakne, noen har klær. Enkelte mangler hode, andre mangler kroppen.

Noen hadde sykdommer, slitasjeskader eller fysiske handikap. Andre hadde svært god helse, velpleide fingre, og hadde i liten grad drevet med hardt fysisk arbeid.

Norske myrlik

De mest kjente myrlikene fra for eksempel Tollund (3–400 f,Kr.), Grauballe og Borremose (0–300 f.Kr.) i Danmark, eller Lindow (0–100 e.Kr) i Eng­land har bevart både hud, hår og annet bløtvev. De fleste myrlik er like­vel ikke så godt bevarte, men består hovedsakelig av skjelettdeler.

Mumifisert arm fra myrlik
Grauballemannens høyre hånd. Spesielle kjemiske forhold i høymyrer kan stanse den naturlige forråtnelsesprosessen slik at liket mumifiseres. Foto: Sven Rosborn/Wikimedia Commons

Fra dagens Norge kjenner vi omkring 15 forhistoriske skjelettfunn fra myr. Ingen har bevart bløtvev, og i de fleste tilfeller er bare deler av skjelettet funnet. Noen av disse er datert til førromersk jernalder. Sannsynligvis til­hører de samme fenomen som de bedre bevarte myrlikene.

Kvalt, halshugget og knivstukket

Mange av de best bevarte myrlikene har tydelige spor etter en voldelig død. Flere har fremdeles repet de ble kvalt med rundt halsen. Andre har fått strupen skåret over, eller har spor etter knivstikk på kroppen. Ofte har de også skader som kan skyldes kraftige slag, særlig mot hodet, og ulike brudd­skader er utbredt. Noen var bundet og kan ha druknet.

I tillegg la man greiner, stokker og stein over kroppen, antakelig for å hindre den i å flyte opp til overflaten, men kanskje også for å sikre at den døde ikke skulle komme tilbake.

Det kan være vanskelig å avgjøre om ulike skader på kroppen ble påført før døden, er resultater av 2000 års opphold i myra, eller er forårsaket av u­vør­ne torvgravere i moderne tid. I tillegg er det store flertallet av myrlik så dårlig bevarte at det er umulig å påvise – eller avvise slike skader.

Straff for seksuelle avvik?

Kan døden i myra ha vært en straff for spesielle forbrytelser?

Den romerske historikeren Tacitus hevdet at germanerne hadde ulike straffer for ulike forbrytelser.

Forrædere og desertører blir hengt i trær, feiginger og kujoner, og slike som har vanæret sin kropp, blir druknet i gjørmete myrer, med et flettverk av vidjer lagt over. (Germania, kapittel 12)

Men hva innebar det å vanære sin kropp? Det forklarer ikke Tacitus nær­m­ere. Noen har foreslått at det var homoseksuelle handlinger. Sann­syn­lig­vis sier slike tolkninger mer om moderne forestillinger om moral og seksualitet enn om germanernes oppfatninger.

I førromersk jernalder fantes det ingen institusjonalisert, utøvende makt hos germanerne. Sanksjoner mot forbrytelser ble i stor grad utført av den for­bryt­el­sen hadde rammet. Tacitus sine beskrivelser kan nok ha bakgrunn i enkelte faktiske forhold, men de forstås og forklares med utgangspunkt i romersk rettspraksis.

I tillegg setter Tacitus iblant germanerne opp som en ren og ufordervet kontrast til det han anser som moralsk forfall i sitt eget samfunn.

Offer til gudene

Myrlikene skal sannsynligvis forstås i sammenheng med den utbredte of­rin­g­en av gjenstander i myrområder i samme periode. De massive skadene enkelte ble påført, kan jamføres med den totale ødeleggelsen av mange gjen­stan­d­er før de ble deponert i myra. Det å ødelegge offeret var en del av offerhandlingen, for derigjennom å forflytte gaven fra den menneskelige verden og over til en guddommelig sfære.

Til vanlig fikk gudene noe man kunne unnvære, som kar med mat, bestemte gjenstander og dyr. Ved mer spesielle anledninger ble unike og spesielt kost­bare ting ofret, eller til og med krigsfanger eller forbrytere.

I alvorlige krisesituasjoner var det nødvendig å gi det beste man hadde for å gjenopprette balanse. Da ofret samfunnet unge sterke menn og kvinner. Om heller ikke det hjalp, ble kanskje selve høvdingen overrakt til gudene tilslutt. Det kan i så fall forklare de store variasjonene i myrlikenes alder, helse­til­stand og fysikk.

Analyser av enkelte myrliks klær, hår og hud kan tyde på at noen av dem kom langveis fra. Kanskje ga det dem høyere verdi som offer, men det kan også ha gjort dem mer utsatt fordi de var lettere å gi bort.

En hellig lund på Stange

Ved Stange i Hedmark ble to menn og en kvinne senket i det som den gang var et åpent tjern. Dette hendte ved minst to, kanskje tre separate an­led­nin­g­er i løpet av førromersk jernalder. Tjernet kan ha vært betraktet som en hellig lund, slik Tacitus forteller om.

Det antatt første offeret var en usedvanlig høy mann på mellom 30 og 40 år. Han må ha hatt gode oppvekstsvilkår og hadde ikke arbeidet hardt.

I det samme tjernet, et stykke unna, ble en like gammel kvinne nedlagt. Det kan ha skjedd på samme tidspunkt, men antakelig noe senere.

Like ved kvinnen ble også hodet til en annen og noe eldre mann funnet. Han var mellom 40-55 år og bar preg av å ha sultet eller vært alvorlig syk som barn. Også denne nedleggelsen kan ha skjedd samtidig med kvinnen, men også senere. Det er mulig at resten av mannens kropp har gått i oppløsning, men det kan også hende at det kun var hodet som ble lagt i tjernet.

Ingen av de tre har påviselige spor etter vold, men ettersom bløtdeler ikke er bevart, og kun noen få deler av skjelettene er funnet, kan vi heller ikke avvise det.

Et keltisk-germansk fenomen

Myrlikene var sannsynligvis resultater av liknende forestillinger og of­fer­prak­sis over store deler av de keltiske og germanske områdene. Hvem som ble valgt ut, hvordan de ble behandlet og hvor godt kroppen siden ble bevart, var avhengig av hvem de var, hvorfor de ble ofret, og lokale va­ria­sjon­er og ideer om hvordan dette burde gjøres.

Å ofre mennesker, kanskje noen man kjente og var glad i, kunne aldri bli en rutine.

Emneord: Kultur og religion Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. nov. 2023 11:14