Allerede i yngre steinalder og gjennom hele bronsealder (1700–500 f.Kr.) ble en lang rekke ulike ting ofret til ukjente makter i våtmarksområder over hele Nord- og Mellom-Europa. I førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) og romertid (0–400 e.Kr) nådde disse ofringene et maksimum.
Den hellige myra
Når noen gir en gave, bekrefter de en relasjon og å motta en gave kan skape en forpliktelse om motytelser. Ved å gi gudene noe av det beste man hadde, kunne folk håpe på at de ville gi noe tilbake. I krisetider kunne ofringer intensiveres.
For at en ofring skal bli vellykket, må gaven på en eller annen måte gjøres tilgjengelig for de guddommelige maktene. Det kan for eksempel innebære å brenne det som ofres, eller å legge det på helt bestemte steder.
En lang rekke funn, av gjenstander så vel som mennesker, fra våtmarksområder vitner om at myra ble ansett som et slikt spesielt sted. Den var verken land eller vann, men noe midt imellom. Den kan derfor ha blitt oppfattet som et overgangssted, en slags port, hvor man kunne kommunisere med makter på den andre siden og overføre gaver.
Tacitus som kilde
En kilde som ofte brukes for å forstå ulike sider ved germanernes samfunn er en liten bok kalt Germania skrevet av den romerske historikeren Gaius Cornelius Tacitus omkring 98 e.Kr.
I Germania beskriver han ulike stammer og deres skikker. Dette er likevel på ingen måte etnografiske skildringer som kan brukes på lik linje med moderne studier av andre samfunn. Det er tvilsomt om Tacitus selv noen gang var i Nord-Europa. Opplysninger fikk han via soldater, krigsfanger og handelsfolk. Han bygget også på eldre skriftlige kilder.
Enkelte opplysninger kan stemme overens med arkeologiske funn og dermed utfylle vår kunnskap om folkegruppene som levde i Nord-Europa omkring årtusenskiftet. Andre beskrivelser er prega av at Tacitus forklarer germanerne med bakgrunn i sitt eget romerske samfunn.
Flere av fortellingene er sannsynligvis diktet sammen av ulike løsrevne elementer for å skape en god historie, og for å fremheve kontrasten mellom romere og germanere på godt og vondt. Iblant idealiseres germanernes skikker, og Tacitus’ misnøye med det han anser som umoral og forfall i sitt eget samfunn skinner tydelig igjennom.
På en øy i oseanet
«På en øy i oseanet fins det en hellig lund og i den en vigslet vogn som er dekket med et klede, og som bare presten får lov til å røre». (Germania, kapittel 40)
Tacitus beskriver videre hvordan gudinnen Nerthus tar plass i den hellige vognen og reiser rundt til ulike steder. Alle steder hun besøker pyntes til fest, og folk nyter fred, ro og glade dager. Redskaper av jern låses inn, og ingen bærer våpen eller drar ut i krig. Når gudinnen blir trøtt av omgangen med de dødelige, føres hun og vognen hennes tilbake til helligdommen av presten.
«Umiddelbart etter blir vognen, kledet og, om vi tør tro på det som fortelles, også selve gudinnebildet tvettet i en bortgjemt og hemmelig sjø. Dette blir utført av treller, som omgående blir druknet i samme tjernet».
Denne passasjen blir ofte satt i sammenheng med funn av nettopp vogner i myr. Mest kjent er Dejbjergvognene fra Danmark. Også enkelte myrlik kan kanskje forklares med bakgrunn i slike ritualer.
Fra Danmark kjenner vi flere andre spektakulære myrfunn fra førromersk jernalder, som Gundestrupkjelen og Hjortspringskipet, og også det eldste store våpenofferfunnet.
Funn fra norske myrer
I Norge har vi mange myrfunn fra denne perioden. Fra Hedmark kjenner vi funn av en keltisk halsring. En rekke steder har man funnet kar, både av tre, never, keramikk eller kleber satt ned i myr. Antakelig har de inneholdt mat eller spesiell drikke, kanskje et offermåltid?
På Haugvik i Sømna på Helgeland er det funnet rester av en båt fra førromersk jernalder. Båten fremkom i forbindelse med torvgraving og har flere likhetstrekk med Hjortspringskipet.
Også levninger av mennesker er funnet flere myrområder. De bør sannsynligvis forstås som en del av det samme fenomenet.