I førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) hadde de fleste bosetninger bare ett enkelt langhus. Noen ganger kunne de i tillegg ha en eller flere mindre bygninger. Når huset ble modent for utskiftning bygde man gjerne et nytt hus i nærheten, før det gamle eventuelt ble revet og tomta brukt til åker eller beitemark.
De første landsbyene
I førromersk jernalder oppstod de første landsbyene. Disse bestod av flere langhus med tilhørende småbygninger. Noen ganger lå husene i små klynger, andre ganger på rekker.
Fra Danmark kjenner vi til at hver enkelt gårdsenhet kunne være inngjerdet, og at hele landsbyen kunne ha en felles innhegning eller gjerde rundt. Hver husstand hadde sin egen utgang gjennom innhegningen til jordene utenfor landsbyen. Hodde, Grøntoft og Vendehøj er eksempler på slike landsbyer.
Vandrende landsbyer
Landsbyen lå ikke fast på ett sted over lengre tid. Med jevne mellomrom ble bebyggelsen flyttet. Tidligere trodde arkeologene at denne flyttinga skyldtes at jorda ble utpint, og at folk derfor stadig måtte rydde og dyrke nye områder. Når avstanden til åkeren ble for stor, flyttet de bolighusene etter.
I dag vet vi at jorda tåler dyrking over lang tid før den blir utpint. Dessuten vet vi at de gjødslet jordene og antakelig drev vekselbruk. Dessuten flyttet ikke landsbyen særlig langt, gjerne bare 100–200 m, noe som ikke monner stort om lang avstand til åkeren skulle være årsaken til flyttinga.
Omfordeling av jord
Det fantes sannsynligvis ikke privat eiendomsrett til jord i førromersk jernalder. Hvert samfunn eller hver gruppe hadde bruksrett til et større område. Ved å flytte bosetninga innenfor dette området viste man for omverdenen hvem det tilhørte.
Med jevne mellomrom ble jord og borett omfordelt mellom ulike familier. Kanskje ble jorda fordelt etter størrelsen på ulike hushold?
Kanskje var det også forventet at unge par flyttet ut og etablerte nye hushold ved behov. Over noen tiår oppstod en ny liten landsby, mens den gamle av naturlige årsaker døde ut.
Landsbyen på Forsandmoen
På Forsandmoen i Rogaland har arkeologene undersøkt et stort antall hus fra en lang periode med sammenhengende bosetning, fra 1500 f.Kr. til 600 e.Kr.
I førromersk jernalder lå det en liten klynge på tre–fire langhus samlet der, mens flere andre små langhus lå spredt i nærområdet. Hvert hus hadde sitt eget dyrehold og utgjorde en selvstendig økonomisk enhet. Likevel hadde de antakelig en form for samarbeid i driften av jorda omkring bebyggelsen. Kanskje kan vi kalle dette en landsby, i hvert fall ei lita grend.
Jernproduksjon
Samtidig som denne lille landsbyen ble etablert, finner vi de første sporene etter jernproduksjon og gjenstander av jern på Forsandmoen. Økt jernproduksjon kan ha vært både en årsak til og en følge av slike fellesskap.
Også i Etne i Hordaland og på Kongsgård i Kristiansand har arkeologer gravd ut landsbyliknende bosetninger fra førromersk jernalder. Store landsbyer, som man har funnet i Danmark, kjenner vi foreløpig ikke til i Norge.
Økte forskjeller og spesialisering
I landsbyene kunne ulike hushold ha ulike spesialiteter. Noen laget keramikk, mens andre smidde gjenstander av jern. Dermed ble de avhengige av hverandres bidrag for å få det de trengte til daglig. Et sterkere fellesskap med nye sosiale regler oppstod.
I løpet av førromersk jernalder økte forskjellene mellom ulike husstander. I landsbyen utmerket gjerne ett hus seg som tydelig større enn andre. Det hadde plass til flere dyr og flere mennesker og hadde også gjerne flere småbygninger i tilknytning til langhuset.
Antakelig ble samfunnet mer lagdelt, og det ble større forskjeller på folk. Noen fikk høyere status og mer rikdom og innflytelse enn andre. Romertida stod for døra.