Spor etter bygninger fra førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) viser at folk fortsatte å bygge og bo i langhus av samme type som i yngre bronsealder (1100–500 f.Kr). Det typiske huset var 10–20 m langt og ca. 5–7 m bredt. Slike langhus hadde to parallelle rekker av takbærende stolper inne i rommet. Veggene bestod gjerne av mindre tettsittende stolper med flettverk av greiner mellom. Utenpå flettverket klinte man leire, slik at veggene ble tette mot vær og vind.
Under samme tak
Huset kunne være delt i to av et inngangsparti på midten. Her var det motstående inngangsdører, én på hver langside av huset. På den ene siden av inngangene bodde folk. På den andre siden var fjøset, hvor det kunne stå både sau, geit og kveg. På denne måten delte dyr og mennesker bolig.
I tilknytning til langhuset var det gjerne en eller flere mindre bygninger. Disse kunne inneholde ildsteder og være ulike typer verksteder, treskehus eller lagerbygninger.
Vi kunne kalle dette for en gård. Samtidig var det ikke en gård slik vi kjenner den fra historisk tid med eiendomsrett, inngjerda hus og åkre og produksjon for salg og bytte. Derimot flytta man bebyggelsen relativt ofte, rydda nye områder og bygget nye hus.
Inni huset
Inni huset var det som regel ett eller flere ildsteder. Disse ga både lys og varme og sannsynligvis laget man også mat her. Selv om det var åpning i taket for å slippe ut røyken, var nok boligen ganske røykfull. Særlig mye lys gir heller ikke et slikt ildsted, og vi kan regne med at mange aktiviteter foregikk utendørs i friskere luft og dagslys, i hvert fall i sommerhalvåret.
Antakelig fantes det benker langs veggene til å sove og sitte på, og ulike former for hyller, kroker og kurver hvor alt hadde sin plass. Et 20 meter langt hus kan høres stort ut, men bare halve huset ble benyttet som bolig. Boligdelen i de største husene fra før-romersk jernalder var derfor antakelig ikke mer enn i underkant av 50 m2, hvorav mye gikk bort i stolper, vegger og ildsteder.
De fleste husene var mindre. Antakelig hadde hvert hus sitt eget lille hushold som bestod av en liten familie med både voksne, gamle og barn i ulike aldre.
Jordbruk og ekspansjon
I løpet av førromersk jernalder økte befolkningen. De tok i bruk stadig nye områder hvor folk ryddet mark og bygde hus. Jorda ble, som i bronsealderen, pløyd med ard. Hva man dyrket varierte noe rundt omkring i landet, blant annet avhengig av lengden på vekstsesongen. De vanligste artene var havre, bygg og hvete.
Antakelig drev de fleste en form for vekselbruk hvor de i perioder brukte marka som beite eller dyrket urter og andre nyttevekster enn korn. Vi finner spor av jordbruk helt nord til Malangen i Troms.
Mange steder var likevel dyrehold økonomisk viktigere enn korndyrking. I tillegg utgjorde sjømat, ferskvannsfisk, bær og ulike typer vilt betydelige innslag i kosten.
Hvordan finner vi hus?
Et hus med nedgravde stolper av tre vil etter hvert råtne og til slutt falle sammen hvis det ikke blir revet. I førromersk jernalder bygde man som regel nye hus istedenfor å reparere de gamle. De fleste langhus hadde antakelig en levetid på 30–50 år.
Hvordan kan vi finne slike hus i dag? Når arkeologene tror at de kan finne hus fra bronsealder eller jernalder, benytter de en utgravningsmetode som kalles flateavdekking. Det vil si at de fjerner matjord eller torv med gravemaskin, slik at undergrunnen avdekkes. Dypere nedgravninger fra forhistorisk tid kan fremdeles være synlig som mørkere eller lysere flekker.
De takbærende stolpene i langhuset ble gravd ned i dype groper i bakken. Noen ganger brukte man også store flate steiner til å støtte stolpene. I dag kan arkeologene finne spor etter disse nedgravningene. De vises gjerne som to noenlunde parallelle rekker av stolpehull. Av og til er spor etter de små veggstolpene bevart. Andre ganger kan vi se rester av en bred grøft der ytterveggene stod.