Det er fristende å dele fortiden opp i skarpt atskilte perioder med hver sine kjennetegn. Enevoldstiden er en av de periodebetegnelsene som slik sett innbyr til hardhendt klassifikasjon: Da var det kongen som bestemte, og han sto i spissen for et statsapparat som behersket borgere og allmue med makt og sensur.
Hva folk flest mente, spilte mindre rolle – hvis ikke meningene snarere ble definert som et problem, og dermed sensurert og forfulgt. Eller var det ikke slik?
Den mangfoldige offentligheten
Nyere forskning på 1700-tallets tidsskrifter viser et annet bilde. Riktignok drev staten forhåndssensur av alt som ble trykket gjennom det aller meste av århundret, men like fullt kom det ut en mengde tidsskrifter. Disse var av svært ulike slag, fra lokale organer som Den snaksomme Bergenser via det høykulturelle litteraturtidsskriftet Lærde Efterretninger til statsorganet Danmarks og Norges Øconomiske Magazin.
Her kom mennesker med forskjellig bakgrunn til orde. Sensuren satte klare grenser for hva de kunne skrive, og staten var selvsagt på vakt mot oppsetsighet og fornærmelser av embetsmenn – ingen av disse tidsskriftene var politisk «kritiske» eller «opposisjonelle» i moderne forstand.
Et særlig hinder var forbudet fra 1701 mot å blande meninger og informasjon: Det var ikke tillatt å knytte synspunkter til nyhetene – eller omvendt. Denne delingen preget alt det man kan kalle presse gjennom hele århundret. Nyhetsorganer formidlet ingen politiske oppfatninger; forfattere som dristet seg til å kommentere, måtte kommentere kultur og litteratur, ikke samtidens begivenheter.
Makten og meningene
Men spørsmålene, impulsene, skrivemåtene og synsmåtene var så mange at det ikke var mulig å undertrykke alt som kunne sies å være politikk. For enevoldsstaten ble det også stadig viktigere å vite hva innbyggerne mente, og å lytte til synspunktene.
Dette skyldtes dels at dialogen med undersåttene var viktig for kongedømmets legitimitet: Det å styre et folk handlet mer og mer om samforstand og identifikasjon, selv om styresettet ikke på noen måte var valgt eller demokratisk.
Det var også rett og slett slik at staten var interessert i å utvide kunnskapsgrunnlaget sitt: Danmarks og Norges Øconomiske Magazin ble opprettet som et organ for innspill og kunnskaper som kunne være til nytte for den økonomiske politikken. «Det opinionsstyrte eneveldet» er historikeren Jens Arup Seips betegnelse på dette samvirket mellom stat og undersåtter før demokratiets tidsalder.
Trykkefrihetstiden
Et særegent mellomspill kom i den perioden da den dansk-norske kong Christian 7.s livlege Johann Friedrich Struensee grep makten og styrte Danmark-Norge etter rene og bastante opplysningsprinsipper. Han avskaffet all sensur høsten 1770 og slapp dermed løs en flom av trykksaker, mange med saftig språk og sterkt kritiske betraktninger.
Kritikken rammet ikke minst Struensee selv, som rakk å innføre visse begrensninger før han ble styrtet i 1773 og sensuren gjeninnført, om enn aldri med like sikkert grep om opinionen som før.
Å leve i offentligheten
Tidsskriftene var selvsagt ikke den eneste måten opinionen kom til uttrykk på: borgerskapet fant også sammen i dramatiske selskaper, på konserter og i selskapslivet, der det nok var sterke begrensninger på hva som kunne sies om politikk, men der man likevel kunne diskutere og lære seg å danne meninger og å argumentere for dem.
Den retoriske kompetansen folk skaffet seg på denne måten, skulle bli viktig også etter at Norge opphørte å være en enevoldsstat.