1700-tallets litterære offentlighet

Offentlig diskusjon og eneveldig kongemakt var ikke nødvendigvis motsetninger.

Det er fristende å dele fortiden opp i skarpt atskilte perioder med hver sine kjennetegn. Enevoldstiden er en av de periodebetegnelsene som slik sett innbyr til hardhendt klassifikasjon: Da var det kongen som bestemte, og han sto i spissen for et statsapparat som behersket borgere og allmue med makt og sensur.

Hva folk flest mente, spilte mindre rolle – hvis ikke meningene snarere ble definert som et problem, og dermed sensurert og forfulgt. Eller var det ikke slik?

Den mangfoldige offentligheten

Nyere forskning på 1700-tallets tidsskrifter viser et annet bilde. Riktignok drev staten forhåndssensur av alt som ble trykket gjennom det aller meste av århundret, men like fullt kom det ut en mengde tidsskrifter. Disse var av svært ulike slag, fra lokale organer som Den snaksomme Bergenser via det høykulturelle litteraturtidsskriftet Lærde Efterretninger til statsorganet Danmarks og Norges Øconomiske Magazin.

Tittelblad for Bergenske Skribentere, fortegnelse over menn i Bergen som har utgitt noe på trykk, datert 1766
Det første norske forfatterleksikonet, «Bergenske Skribentere», datert 1766. Foto: Spesialsamlingene/Universitetsbiblioteket i Bergen

Her kom mennesker med forskjellig bakgrunn til orde. Sensuren satte klare grenser for hva de kunne skrive, og staten var selvsagt på vakt mot opp­set­sig­het og fornærmelser av embetsmenn – ingen av disse tidsskriftene var politisk «kritiske» eller «opposisjonelle» i moderne forstand.

Forsiden til Den snaksomme Bergenser, nr 1. Motto på latin og dansk: «Gevinsten lugter behageligt, hvorfra den end udkommer»
Den snaksomme Bergenser nr 1. Foto: Spesialsamlingene/Universitetsbiblioteket i Bergen

Et særlig hinder var forbudet fra 1701 mot å blande meninger og informasjon: Det var ikke tillatt å knytte synspunkter til nyhetene – eller omvendt. Denne delingen preget alt det man kan kalle presse gjennom hele århundret. Ny­hets­organer formidlet ingen politiske oppfatninger; forfattere som dristet seg til å kommentere, måtte kommentere kultur og litteratur, ikke samtidens begivenheter.

Forside til Den snaksomme Bergenser, nr 2. Motto på latin og dansk: «Sandhed avler Had»
«Sandhed avler Had»: Den snaksomme Bergenser nr. 2. Foto: Spesialsamlingene/Universitetsbiblioteket i Bergen

Makten og meningene

Men spørsmålene, impulsene, skrivemåtene og synsmåtene var så mange at det ikke var mulig å undertrykke alt som kunne sies å være politikk. For enevoldsstaten ble det også stadig viktigere å vite hva innbyggerne mente, og å lytte til synspunktene.

Dette skyldtes dels at dialogen med undersåttene var viktig for konge­døm­mets legitimitet: Det å styre et folk handlet mer og mer om sam­for­stand og identifikasjon, selv om styresettet ikke på noen måte var valgt eller demokratisk.

Det var også rett og slett slik at staten var interessert i å utvide kunn­skaps­grunn­laget sitt: Danmarks og Norges Øconomiske Magazin ble opp­rettet som et organ for innspill og kunnskaper som kunne være til nytte for den økonomiske politikken. «Det opinionsstyrte eneveldet» er his­to­ri­ker­en Jens Arup Seips betegnelse på dette samvirket mellom stat og undersåtter før demokratiets tidsalder.

Trykkefrihetstiden

Et særegent mellomspill kom i den perioden da den dansk-norske kong Christian 7.s livlege Johann Friedrich Struensee grep makten og styrte Danmark-Norge etter rene og bastante opplysningsprinsipper. Han avskaffet all sensur høsten 1770 og slapp dermed løs en flom av trykksaker, mange med saftig språk og sterkt kritiske betraktninger.

Kritikken rammet ikke minst Struensee selv, som rakk å innføre visse be­grens­ninger før han ble styrtet i 1773 og sensuren gjeninnført, om enn aldri med like sikkert grep om opinionen som før.

Å leve i offentligheten

Tidsskriftene var selvsagt ikke den eneste måten opinionen kom til uttrykk på: borgerskapet fant også sammen i dramatiske selskaper, på konserter og i selskapslivet, der det nok var sterke begrensninger på hva som kunne sies om politikk, men der man likevel kunne diskutere og lære seg å danne meninger og å argumentere for dem.

Den retoriske kompetansen folk skaffet seg på denne måten, skulle bli viktig også etter at Norge opphørte å være en enevoldsstat.

Emneord: Kommunikasjon og kunnskap Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 20:42