Jektefart – En bondeseilas

Fraktfart med jekter var alminnelig langs kysten fra Vestlandet og nordover fra middelalderen og fram til slutten av 1800-tallet. Den nordlandske jektefarten er mest fremtredende ettersom den brakte tørrfisk, Norges fremste eksportvare, ut til markedet.

Nordlandsjekter seiler inn i Bergens Våg. Malt av Frederik Martin Sørvig i 1866.

I breieste forstand kan jektefart defineres som en skipsfart med jekter. Båten var godt egnet til å frakte bulkgods i beskyttet farvann og ble i sin tid brukt både av byborgere fra Trondheim når de seilte innaskjærs i Trondheimsfjorden eller langs Nordlandskysten, så vel som av bønder langs kysten fra Vestlandet til Nord-Norge.

Jekta hører til den eldre nordiske klinkbyggingstradisjonen, velkjent fra vikingtidas skip, der skroget bygges ved at bordene legges over hverandre og sys eller nagles sammen. Jekta førte råseil, noe som, blant annet, skiller båttypen fra den seinere jakt. I Nord-Norge ble de fleste jektene bygget av sjøsamer fram til 1700-tallet.

En bondeorganisert skipsfart

Begrepet jektefart innebærer imidlertid en organisasjonsform som er annerledes enn annen maritim fraktfart. Jektefarten var en bondeseilas der bønder organiserte seg i fellesskap, for å bygge jekter og besørge frakten av egenproduserte varer til markedet og frakten av kjøpmannsvarer tilbake til hjembygda.

Slike bondeseilaser er kjent fra flere samfunn i verden opp gjennom historien. Langs Norges lange kyst hadde jektene og jektefart ulike karakter i de forskjellige landsdelene. Fartøyene varierte i størrelse og form etter varene de førte og avstanden de måtte seile. Likeså varierte måten bøndene organiserte sitt samarbeid på.

En jekt fra sogn, malt av Hans Fredrik Gude.

Jektefart på Vestlandet

Bondeseilas med jekter fra vestlandsfjordene til Bergen og innen Trondheimsfjorden var et logisk fellestiltak der fjorden var beste ferdselsvei for å frakte landbruksvarer til forbruk i byene.

På Møre og i vestlandsfjordene var det vanlig at jektefarten var knyttet til de større gårdene der alle brukene på gården gikk sammen om å skaffe og drive jekta.

I Rogaland var det vanligere at jektefart var et enkeltmannsforetak, eller at mer tilfeldige sammenslutninger av et par-tre menn drev jekta eller bare kontraherte ei jekt for en enkelt tur. I dette området spilte handelsmenn en større rolle i å forsyne bøndene og det forekom en tidlig utvikling mot spesialiserte befraktere, blant annet med frakt til utlandet.

Vestlandsjektene seilte med landbruksvarer til kystbyene to eller tre ganger årlig. En vanlig reise på det lengste varte i et par uker, men med ulagelig vind kunne de lengste turene ta inntil seks uker. Mannskapet på 4 til 6 menn sov og spiste om bord.

Bygdefarsystemet i nord

Fra Fosen og nordover rådde det såkalte «bygdefarsystemet», der hele bygda samarbeidet om å bygge og drive jekta. En kontrakt regulerte ansvar, rettigheter og plikter mellom jekteeieren, det vil si skipperen, og befrakterne, som var bøndene som eide varene som skulle fraktes. I 1739 ble reglene om bygdefaret nedskrevet i forskriftsform i de såkalte «Jekteartiklene».

Skipperen stilte en tilstrekkelig stor og velholdt jekt til disposisjon og hyrte en styrmann hvis han ikke seilte selv. Bøndene forpliktet seg til å sende sitt gods med skipperen, forsyne jekta med tilstrekkelig mannskap og å stille opp ved landsetting og sjøsetting av jekta. Kontrakten regulerte også hva bøndene skulle betale i frakt og hva mannskapet, som ble kalt for håseter, skulle motta i lønn.

Håsetene hadde også ansvar for sambygdingenes varer. Dette gjaldt både for fiskevarene de sendt sørover og for varene de hadde bestilt fra byen. Hver håsete, det kunne være 8 til 12 på hver jekt, tok ansvar for gods tilhørende tre-fire befraktere.

En jekt med tørrfisk omkring 1880.

Seilasen

Fra Nordlandene seilte jektene i fellesskap en, to eller tre ganger om året alt etter avstand til tradisjonsrike «stevner» i Bergen. Å seile store skip innenskjærs i de mørke, så vel som de lyse årstider, i stille og storm, bød på mange utfordringer. Foruten værutsatte havstykker var det utallige grunner og skjær og smale sund å passere i motvind og strømmer.

De kunne bare seile i dagslys og navigerte med sikte mot fjell som gjenkjentes gjennom sagn og lyden av sjøen mot skjærene. Lasten, «fiskefarmen», strakk seg flere meter oppover masten. Styrmannen måtte stå fremst i båten og rope beskjeder til rormannen. Hjelpemidlene var enkle – meder (merker i landskapet), timeglass og loddliner. Kompass kom i bruk omkring 1700, og innen slutten av 1700-tallet kunne styrmenn nyte godt av en kursbok.  

Reisen fra Lofoten til Bergen tok oftest to uker i hver retning med 1800-tallets jekter, men de dyktigste styrmenn fikk ry på seg for å kunne gjennomføre turen til Bergen på noen få dager med god bør. Var det motvind kunne skip og mannskap være borte i månedsvis. Ved lengre opphold kunne mannskapet og passasjerer finne fornøyelser på land. Reisen til byen kunne være et eventyr for en ungdom, men hjemme i bygdene kunne de aldri være trygge på at mannfolkene og de dyrbare varene de førte kom hjem igjen. Forlis var det mange av. Dikterpresten Petter Dass beklaget i 1692 at hans egen jekt med flere andre forliste i stormvær på Stadthavet.

Hestmannen i Nordland er blant fjellene jektefarerne fra nord har navigert etter. Fjellet er også kjent fra sagnet om De syv søstre. Foto: Jørgen Hans Maltesen.

Den nordnorske jektefartens opprinnelse

Bondeseilasen fra Nord-Norge dreide seg om frakten av kjøpmannsvarer for eksport. Uten byer med rett til direkte eksport til utlandet før slutten av 1700-tallet måtte fiskevarene først fraktes til Trondheim eller, og særlig, Bergen.

I middelalderen seilte Bergens kjøpmenn nordover til det store markedet for tørrfisk ved Vågan i Lofoten. Dette systemet gikk i oppløsning i senmiddelalderen, blant annet som følge av hyppig pågang fra pirater som forstyrret handelen over Bergen og pestepidemier som svekket kjøpmannsstanden i byen. Hansakjøpmenn, som hadde tatt kontroll over tørrfiskhandelen i Bergen allerede før 1300 hadde ikke lov til å seile nordover for å drive handel for ikke å bidra til svekkelsen av bergensk handelsstand.

Det nordnorske samfunnet måtte da sørge for frakten selv. Å bygge og holde en jekt for et bygdelag krevde økonomiske ressurser. Kongens og kanskje særlig kirkens menn, erkebispens setesveiner og kannikene som hadde prestegjeld i nord, hadde de nødvendige økonomiske evnene.

Vi vet at bygdefaret fra Nord-Norge var i gang i 1432. Venetianeren Pietro Querini og hans mannskap som hadde overlevd forlis og en vinter på Røst, berettet om hvordan de seilte sørover dette året med fiskerbøndene fra Røst som skulle til Bergen med sin tørrfisk.   

Etter reformasjonen og tapet av Norges selvstendighet, tapte også stormennene i nord sin stilling og familiene som ble igjen opptrådte som velstående bønder. Det ble disse mennene som opprettholdt jektefarten. Tidlig på 1600-tallet, kom de fleste «skippere» fra den sosiale og økonomiske eliten av bondestanden. Bygdefarretten gikk ofte i arv. I Salten stammet enkelte av skipperne på 1600-tallet fra storbøndene som hadde møtt erkebiskop Aslak Bolt på hans visitasjon i Nord-Norge i 1432.

Bøndenes jektefart svekkes på 1600-tallet

På 1600-tallet mistet bøndene mye av styringen med jektefarten til «borgere», folk bosatt i en by som hadde lov til å drive handel. Dette skjedde i alle landsdelene unntatt Hordaland der bøndene fortsatte å forsyne Bergen med ved og landbruksvarer inntil distriktforankrede dampskipsselskap overtok på slutten av 1800-tallet.

På Vestlandet og langs kysten av Trøndelag etablerte borgerne handelsstasjoner i fiskeværene utenfor byene og fikk hånd om frakten av fiskevarer i løpet av 1600-tallet. De felles fraktsystemene gikk i oppløsning fra Møre til Namdalen.

I Nord-Norge ble bondeskippernes stilling svekket av krisene på 1600-tallet: krig, prisfall for fisk og klimaendringer førte til forsyningsvansker og etter hvert sviktet fiskeriene. Bygdefarsystemet kollapset i Finnmark og staten prøvde å bøte på problemene ved å gi handelsrettigheter til kompanier i Bergen og København.

I «Nordlandene» (Nordland og Troms) overtok embetsmenn og lokale handelsmenn i betydelig grad rollen som jekteskippere. Etterkommere av fogden Petter Falch og hans slektning presten Petter Dass drev jektebruk fra Tjøtta på Helgeland i nærmere 200 år fra midt på 1600-tallet. Men på grunn av bygdefarets særegne organisering fortsatte bøndene i Nordlandene å være medansvarlig for driften fram til andre halvdelen av 1800-tallet.

Hvorfor varte den nordlandske jektefarten så lenge?

Fiskerbøndene i «Nordlandene» hadde lenge hatt andre muligheter enn å dra til Bergen for å få varene sine til markedet og å kjøpe varene de trengte eller ønsket. Fra 1500-tallet seilte borgere fra Bergen og etter hvert i stor monn fra Trondheim, nordover for å handle. Omsider etablerte borgerne helårs handelsstasjoner i nord og fra midten av 1700-tallet vokste en lokal handelsstand av «gjestgivere» fram. Nordlendingene handlet gjerne med disse handelsmennene, men samtidig opprettholdt de det direkte samkvemmet med kjøpmennene i Bergen som deres egenstyrte fraktsystem tillot.

Byen hadde klart en egen attraksjon, men å holde jektene i gang var et evig strev, båtene var gammeldagse, besværlige og trege å seile og reisen var farlig. Var varene billigere eller mer variert i Bergen, fikk de bedre pris for fisken, var byens kjøpmenn mer pålitelig enn de nordlandske handelsmenn, eller var familiene så i gjeld til kjøpmennene i byen at de var ufrie og forpliktet til å levere sine varer der?

Hammerfest fikk som første by i Nord-Norge kjøpstadsprivilegier i 1787. I 1789 fulgte Vardø etter og i 1794 Tromsø.

Statens embetsmenn kritiserte jektefarten for de menneskelige ressursene og tiden som ble brukt og som kunne ha vært bedre anvendt til næringsutvikling hjemme. De foreslo en løsning med etablering av byer i nord med rettigheter til direkte handel med utlandet. Bergenserne protesterte, men jektefarten fortsatte også etter at fire byer ble grunnlagt i Nord-Norge mellom 1789 og 1816, om enn i begrenset omfang.

Oppløsning

Oppløsningstendenser innen den gamle bygdefarordningen kan man se allerede på slutten av 1700-tallet. Bakgrunnen for dette var endringer i markedsforhold og framveksten av en liberal økonomisk tenkemåte.

Fiskeriene vokste kraftig i de siste tiårene av 1700-tallet. Moderne, raske «bomseilere» (skip rigget med sneiseil på bom) seilte nordover for å kjøpe opp råfisk til salting for klippfisk. Jekteartiklene, som befestet den gamle ordningen, tapte rettskraft. Med nye muligheter for økonomisk vinning, stred de mot partenes egeninteresser. Fiskerbondefamiliene ble mer knyttet til de lokale handelsmennene.

I denne «oppløsningsperioden» ble jekter tatt i bruk til nye oppgaver; til frakt av klippfisk og annet bulkgods som sild, guano, tømmer og trelast. Båtene ble også brukt som hjelpefartøy under Lofotfisket og sildefisket og til foredling av fiskevarer om bord; til salting av klippfisk, trandamping og salting av rogn.

Jektene ble bygget om, fra klinkbygd til kravellbygd skrog, med innsetting av fast dekk og etter hvert med motor og avrigging. Disse endringene preger de to gjenværende storjektene: trønderjekten Pauline, fremdeles seilende fra havna i Kjerknesvågen, og nordlandsjekta Anna Karoline, som er på museum i Bodø.

Emneord: Økonomi og teknologi, Kommunikasjon og kunnskap Av Alan Hutchinson
Publisert 16. aug. 2019 14:31 - Sist endret 28. nov. 2019 11:47