Myndighetene sto overfor store utfordringer da de skulle etablere en allmueskole. Det største problemet for Norges vedkommende var at folk bodde så spredt: Det var umulig å få samlet alle barn til daglig undervisning.
Dessuten fantes det ikke mange kvalifiserte lærere, og det ville bli bruk for en mengde nye skolehus.
Herslebs hjelpende hånd
I 1735 kom det brev fra København til stiftamtmennene og biskopene i de fire norske stiftene, med etterlysning av opplysninger om hvordan det sto til med skolevesenet – og innspill om hvordan de umiddelbare problemene kunne løses, hvordan man skulle kunne finansiere et nytt skolevesen uten å legge altfor store skattebyrder på allmuen.
Det mest omfattende svaret kom fra biskop Peder Hersleb i Akershus, og da den første forordningen om et nytt skolevesen kom i 1739, viste det seg at sentralmyndighetene hadde fulgt den norske biskopens anbefalinger langt på vei.
Barna skulle gå på skole fra de var sju til de ble ti år gamle, og skoledagen skulle vare fra sju om morgenen til seks om ettermiddagen. Først skulle de lære å lese, siden skulle de bruke den nye leseferdigheten sin til å lære god kristendom.
Penger og personale
Herslebs forslag om å opprette en helt ny lærerstand fikk ikke gjennomslag. I forordningen ble ansvaret for undervisningen lagt på klokkerne. Heller ikke fulgte man opp forslaget om å finansiere skolene ved en blanding av skoleskatt, frivillige gaver, kollekt og skolepenger. Forordningen slo fast at skolene skulle finansieres uten at det ble utskrevet noen ny alminnelig skatt.
I stedet baserte man seg på en kombinasjon av mer avgrensede skatteinntekter, bøter og avgifter og gaver. Pengene som kom inn, skulle samles i egne, lokale skolekasser, som skulle bestyres av lensmenn og kirkeverger i hvert enkelt prestegjeld – selvsagt under oppsyn av regimets kontrollører, futen og amtmannen.
Læring for egen regning
Det viste seg fort at dette ikke var nok. Nordmennene skjønte raskt at bare noen få barn ville få mulighet til å gå på eventuelle nye skoler, og pengegavene uteble. Ikke gikk det å skaffe kvalifiserte lærere heller. Den nye biskopen i Akershus, Niels Dorph, rapporterte oppgitt til København. Der innså man da også at dette ikke gikk, men man nølte med å drive gjennom en tvungen finansiering. Det burde være en bedre løsning å overbevise bøndene om at de selv ville nyte godt av sine egne eventuelle tilskudd.
Løsningen ble nå å løse skoleverket helt fra embetsverket. I den neste forordningen, fra 1741, fikk det enkelte prestegjeldet full råderett over sin egen skolekasse, slik at innbyggerne kunne være sikre på at pengene de ga, ble brukt i deres eget distrikt.