I 1660 gjorde den danske kongen seg eneveldig i Danmark-Norge; han hadde hatt en sterk stilling før 1660, og nå ble han enda sterkere.
Makten over kirken hevet kongen høyt over vanlige dødelige, reformasjonen i 1536/1537 sørget for det. Lutherdommen kastet helgenene ut av kirken. Kongen rykket inn i tomrommet. Det ble bedt for ham i alle kirkebønner, og i forkynnelsen ble det til stadighet framholdt hvilken Guds mann kongen var. I begynnelsen ble dette gjort nokså nøkternt, men så ble det mer og mer av det på 1600-tallet, særlig etter 1660.
Bededager og jubileer
Mye av kongedyrkelsen knyttet seg til spesielle bededager, da det gjaldt å blidgjøre Gud, som kunne bli sint på folket for alle dets synder. Kirkeledelsen utarbeidet lange bønner, der det ble gjort et nummer av hvilken god konge dansker og nordmenn hadde. Hans kristelige egenskaper ble holdt opp som et skjold for å avverge Herrens vrede – og som en hustavle for å prente inn i menigheten en takknemlig underdanighet overfor kongemakten.
Kongedyrkelsen ble spesielt intens under 200-årsjubileene for viktige stadier i reformasjonen: 1717 (Luthers teser mot avlat), 1730 (den augsburgske konfesjonen) og 1736 (den lutherske kongekirken ble enerådende i Danmark-Norge). Kongen ble hyllet for at han hadde latt evangeliets klare lys skinne helt siden 1536, han var makeløst trofast mot Guds ord. Dette ble markert i kirkeinventar og -dekorasjoner, med dominerende symboler for kongemakten.
Den gode kongen i historien
Samme budskap ble hamret inn i historieskrivingen, som var underlagt streng sensur. Der ble kongene alltid rosende omtalt. Ludvig Holberg slo fast at alle oldenborgske konger var i besittelse av de samme fremragende egenskapene, slik at det virket som om Danmark og Norge hadde vært styrt av én og samme konge i 300 år.
Dette var også hovedbudskapet ved 300-årsjubileet for oldenborgerne i 1749 og ved hundreårsjubileet for eneveldet i 1760, med kaskader av kongehyllester i hver kirke og by. Dette ble repetert hvert år på kongens fødselsdag, som ble feiret overalt.
Det stod skrevet
Samme budskap ble også spredt i skrift. Alle supplikker til kongen ble innledet med en hyllest av hans vise og rettferdige godhet. Bøker ble dedisert til kongen, med obligatoriske lovtaler. Også ellers i bøker og artikler var det, nesten uansett emne, vanlig å forsikre om hvor godt kongen hadde innrettet det for undersåttene sine.
Avisene var under streng sensur, de brakte få politiske nyheter, men mye konge- og hoffstoff. Dels dreide det seg om reportasjer som beundrende fortalte om hva monarken hadde gjort i det siste, ofte i seremonier, fester og jaktutflukter, dels dreide det seg om støttende og rosende notiser og artikler om avgjørelsene han tok – men aller mest var det generelle forsikringer om hvor godt han sørget for sine undersåtters velferd og sikkerhet.
Den hellige
Trolig bidrog indoktrineringen til at folk flest hadde nærmest religiøse tanker om kongen, og kanskje virket den mest inn på følelsene, som overfor noe hellig. Dessuten hadde kongen (i likhet med Gud) så stor makt at dette også må ha prentet ærefrykt inn i folket. Følgen var at kongen var hevet over enhver kritikk ‒ helt til utenlandske makter tok fra ham Norge i 1814.