De første menneskene i Norge

Hvor kom de første menneskene i Norge fra? Skjeletter og stein kan gi noen svar.

Jakten på skjeletter

DNA har åpnet nye metodiske dører for arkeologer som gjør det mulig å finne ut hvor de første innbyggerne i Norge kom fra. Men først må arkeologene finne skjelettene. Mange omstendigheter skal klaffe for at et skjelett skal bli bevart i mange tusentals år. Derfor har vi ytterst få funn av bein fra de første menneskene som kom til Norden etter istiden.

De eldste skjelettene i Norge stammer fra mennesker som levde for 9000 år siden. På den lille øya Hummervikholmen i Søgne på Sørlandet har arkeologer funnet deler av skjeletter fra minst tre mennesker.

9000 år gamle skjelettrester funnet på Hummervikholmen i Søgne.

Nordmenn var Europeere

DNA-undersøkelser som er utført på disse skjelettrestene viser at omtrent halvparten av arvemassen stammer fra henholdsvis vestre og østre Europa. Deres forfedre kan ha levd i det som i dag er Frankrike, Spania og Italia, og i det nåværende Russland.

Funn av steinredskaper viser at den første bebyggelsen etablerte seg i Norge for 11.500 år siden. Men så lenge vi ikke har skjelettdeler fra de som kom til landet på denne tiden, kan vi ikke være helt sikre på at disse menneskene kom fra Europa. Likevel, andre arkeologiske kilder, som stein og flint, passer fint inn i det bildet vi får med DNA-analysene fra skjelettene. DNA-analyser bekrefter med andre ord hva arkeologer har kommet frem til ved hjelp av andre kilder, men gir også ny kunnskap.

Isolerte mennesker under istiden

DNA-tester kan vise om mennesker har hatt kontakt med grupper utenfor sine egne. Arvemassen, som består av DNA-molekyler, blir med tiden spesiell og typisk for en gruppe, dersom gruppen ikke har hatt kontakt med andre grupper. Delvis henger det sammen med at det skjer forandringer i DNA-molekylene, såkalte mutasjoner. Dersom mutasjonene ikke er skadelige, overføres de til kommende generasjoner. Men arvemassen blir også spesiell fordi grupper med liten eller ingen kontakt med andre, får ofte barn med nære slektninger. Slektninger har tilnærmet lik arvemasse og variasjonen blir dermed mindre etterhvert. Mennesker i små og isolerte grupper blir på denne måten særpregede. Dette skjedde for 20.000 år siden under istiden.

Under istiden var det dårlige livsvilkår for mennesker i Europa. Store deler av Nord-Europa var dekket av is og isen var over 1000 meter tjukk. Det fantes ingenting å livnære seg på i denne delen av verden. Selv rundt Middelhavet var det mye kaldere enn det er i dag. Under varmere mellomistider fantes mennesker over hele Europa. Men da innenlandsisen ekspanderte, ble folk tvunget inn i mindre områder i Sør-Europa. Slike områder kalles refuger. Spania og Frankrike utgjorde til sammen en slik refug. Det er vanskelig å si hvor mange mennesker som bodde der under istiden. Man antar det var noen tusen.

Refuger under istiden.

Når istiden gikk mot slutten ble det større plass for mennesker i Europa. Befolkningen ble større og spredde seg over et mye større område. Folk fra ulike grupper møtte hverandre, og fikk barn med hverandre.

Ingen direkte arveforbindelse

Dette var et folk som var like oss i utseende og væremåte. Til tross for dette har deres DNA ingen direkte arveforbindelse med folk som lever i dag. Nye innvandringer har gjennom de påfølgende tusener av år gjort at de blitt utblandet. Senere, i steinalderen, skjer ytterligere minst to nye innvandringer til Norden. Men deler av urinnbyggernes arvemasse lever likevel fortsatt som deler av våre DNA-molekyler.

Steinredskaper forteller

Fra de første 2000 årene etter istidens slutt har vi altså ikke skjeletter vi kan utføre DNA-analyser på og av alle redskaper folk brukte for 11.500 år siden er det bare de av stein som har overlevd frem til vår tid. Fremfor alt har arkeologer funnet ting av flint.

Flinten hadde folk med seg fra det som nå er Danmark, eller de hadde funnet den langs strendene. Flinten har egenskaper som ligner på glass. Slår man den på riktig måte kan man få biter med hvasse kanter. Disse kan anvendes som kniver, pilspisser og lignende. I og med at det nesten bare er steinfunn av redskaper og produksjonsavfall som utgjør kilder fra denne tiden har arkeologene studert disse inngående.

Flint funnet på Risøy i Hordaland. Foto: Universitetsmuseet i Bergen.

Det er ikke lett å få disse restene av redskaper og avfall til å fortelle om fortiden. En metode som brukes er å fremstille kopier av steinredskapene. Gjennom å prøve ulike måter å gjenskape gjenstanden på, og sammenligne med de fragmentene man finner på boplassene, finner man ut hvordan fortidens mennesker har produsert dem.

Fra Tyskland via Sverige

Gjenstandene som de første menneskene som kom til Norge brukte har stor likhet med ting man har funnet på boplasser i nåværende Tyskland.  Der hadde isbreene forsvunnet flere tusen år tidligere.

Etter mer enn 100 år med arkeologisk forskning er vi i dag rimelig sikre på at de som først kom til Norge etter den siste istiden, kom via Sverige. Antakelig kom de i båt og fulgte kysten nordover. Havet sto mye høyere enn i dag. Svinesund lå på havets bunn og Oslo lå fortsatt under en isbre.

Ny teknikk fra Russland

Steinredskaper som er produsert i den tradisjonen som kom med de første innvandrerne, ble brukt i Norge i over 1000 år. Det var verre å få tak i flint her enn lenger sør i Europa. De brukte derfor også vanligere steinarter som erstatning, men med den tradisjonelle produksjonsmåten.

Etter drøyt 1000 år forandret produksjonsteknikken seg. Den tradisjonelle metoden ble erstattet relativt raskt. Forskere har gjennom eksperimenter funnet ut at den nye teknikken fungerte bedre på jakt enn den som ble brukt tidligere. Stein ble anvendt til å lage lange, smale og spisse biter ytterst på dolker, spyd og pilspisser som var produsert av bein. For å feste disse steinspissene anvendte man klister som var laget av bjørkebark.

Den nye teknikken fantes alt i Russland under istiden. Den var komplisert og krevde mye trening. Det var umulig at folk kunne produsere kopier selv etter bare ha sett et redskap. For å beherske teknikken måtte man ha øvd med en person som allerede kunne teknikken.

Dette er bakgrunnen for at arkeologene har trukket konklusjonen om et det kom et nytt folk til dagens Sverige og Norge, for omtrent 10.000 år siden. Immigrasjonen henger sammen med at istiden da var definitivt slutt og isbreen i nord smeltet. Det er først nå det åpnes en landforbindelse mot Finland og Russland.

Av Per Åke Persson
Publisert 3. apr. 2019 15:39 - Sist endret 5. apr. 2019 11:15