På 1800-tallet var det en selvfølge at nordmenn var lutherske kristne. At statsborgerskap og kirkemedlemskap var to sider av samme sak, ble sett som ønskelig og naturlig.
Siden Napoleonskrigene fantes det riktignok noen få titalls kvekere som nektet å sverge ed, gjøre militærtjeneste, inngå ekteskap i kirken osv. De ble straffeforfulgt for dette, noe som ble oppfattet som et stadig større problem etter hvert som det norske samfunnet ble mer åpent og liberalt.
Krav om religionsfrihet
Særlig fra 1830-årene var det mange i samfunnseliten som mente at religionsfrihet formelt burde innføres, så man slapp å straffe annerledes troende.
Det var også stadig flere som ville få bort gamle bestemmelser som sikret prestene full kontroll over religiøs forkynnelse i statskirken. Blant de ivrigste av disse var Haugianerne, for deres grunnlegger Hans Nielsen Hauge var i sin tid blitt fengslet for å ha brutt en slik bestemmelse, konventikkelplakaten fra 1741.
Haugianerne lyktes med å få plakaten opphevet i 1842. Det skjedde riktignok først etter at kongen hadde nedlagt veto to ganger.
Lekmannsforeningene kommer
Fra 1842 var det altså tillatt også for lekfolk å drive forkynnelse uten at presten var til stede. Dette førte til at det ble dannet en mengde kristne foreninger, først i byer og tettsteder, men etter hvert ut i de minste grender. Arbeidet for indre- og ytremisjon ble landets største frivillige bevegelse.
Arbeidet virket myndiggjørende og orienterende på atskillige allmuefolk som aldri hadde hatt med organisasjonsliv å gjøre før, eller hatt interesse for hva som skjedde utenfor hjemstedet. Ikke minst viktig var det at dette også gjaldt kvinner, som var stengt ute fra politikken, men som engasjerte seg sterkt i de mange tusen kristne foreningene.
Dissenterloven
I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven. Den åpnet for at andre kristne trossamfunn enn lutherdommen kunne få etablere seg i Norge. I første rekke var den ment å hjelpe kvekerne, men dernest også de fåtallige innvandrede katolikkene.
Fra 1850-tallet begynte imidlertid nye trossamfunn å gjøre seg gjeldende, som baptister, metodister og mormoner. De fleste hadde utspring i USA eller Storbritannia, og de slo først rot i kystområder med hyppig kontakt med utlandet, aller først i strøk på begge sider av Oslofjorden. De som søkte til dem, var gjerne ferske innflyttere i byene og tettstedene der, småkårsfolk som var revet ut av det gamle sosiale fellesskapet sitt.
Og statskirken selv?
Dissenterloven gjorde bare et ørlite innhogg i statskirkens posisjon. Det var ikke mer enn drøye 5 100 ikke-lutheranere i riket i 1866, under 0,3 prosent av befolkningen. De var tålt, men ikke så mye mer. Lenge kunne de hverken bli embetsmenn eller folkeskolelærere, og de ble ofte sett på med mistenksomhet og uvilje, stemplet som «sekterere» eller «svermere».
Den forkynnelsen det overveldende flertallet fikk høre, var i tiårene rundt 1850 strengt luthersk og bibeltro. Opplysningstidens tørre rasjonalisme, som bl.a. Hauge hadde protestert mot, var nesten forsvunnet i 1830. Men avstanden mellom prestene og folk flest var lenge stor.
En ny prestegenerasjon
Fra ca. 1850 inntok imidlertid en ny prestegenerasjon prekestolene, opptatt av å ha nær kontakt med de troende som samlet seg i de nye lekmannsforeningene, og med en forkynnelse preget av inderlighet og vekt på personlig trosliv.
Disse prestene tilhørte vekkelsen som fikk navn etter Gisle Johnson. Han var prestelærer ved universitetet i en mannsalder, og under hans ledelse ble den pietistiske lutherdommen, organisert i indremisjonsbevegelsen, en mektig kraft i samfunnslivet.