Den lunefulle silda – sildefisket på 1800-tallet

Silda har hatt en helt spesiell posisjon innenfor fiskerinæringa, noe som benevnelsen «sild og fisk» vitner om. Svingningene har vært store, og bølgedalene i anna fiske har vært små sammenligna med svingningene i sildefiskeria.

I hvert av de siste hundreåra har man hatt godt sildefiske i 60-70 år. Deretter har silda mer eller mindre forsvunnet helt, for så å komme tilbake igjen etter noen tiår.

Et berg av sild, 1910. Foto: Anders Beer Wilse/ DEXTRA Photo.

Sildefisket på 1800-tallet

Vårsilda innleda en ny periode på Vestlandet da den i 1808 vendte tilbake til de gamle gyteplassene etter mange års fravær. Fisket foregikk helst i januar, februar og mars, og var fiske etter den kjønnsmodne silda som kom inn til kysten for å gyte. 

Fisket foregikk fra området ved Lista i sør til og med Sunnmøre i nord i perioden 1808–70/73. Innsiga kulminerte i sør på 1840-tallet, og på bred front langs hele Vestlandet fra begynnelsen av 1860-åra.

I Nordland og Troms kom innsig av storsild – kjønnsmoden sild like før gytinga – i 1860-åra og fram til 1874, og kan bli sett på som ei forlenging og geografisk forskyvning av den sørlige sildeperioden.

Vårsilddistrikta

Vårsildområdet på 1800-tallet ble delt i tre distrikt. Søndre distrikt ble brukt om fisket ved kysten av Lista, Rogaland og Hordaland. Fisket rekrutterte deltakere fra et vidt oppland, fra Mandal til Nordhordland, og fra de ytterste kystbygdene til Indre Hardanger.

Silda la grunnlaget for en kraftig befolkningsvekst. I Stavanger ble folketallet nesten tidobla mellom 1815 og 1875. Silda skapte også en ny by i Rogaland – Haugesund. Den ble «bygd på sildebein og sildarist», ble det sagt. Byen var en av de mange tettstedene som vokste fram vestpå på grunn av sildefisket.

Hasseløysund i Haugesund 1897. Foto: Haugalandmuseet.

Sørafisket dominerte temmelig sterkt fram til 1850-åra, men i løpet av 1850- og 1860-åra fikk etter hvert norafisket mer å si enn sørafisket. Nordre distrikt (Sogn og Fjordane) hadde Kinn i Sunnfjord som hovedsenteret. 

Fisket i nordre distrikt var på sitt høyeste rundt 1860, og «den fiskende Almue ligefra Lindesnæs til nordenfor Stat søger did og Handelsmænd fra hele Vestlandet […] have anlagt Salterier», skrev den fiskeriøkonomisk interesserte presten og stortingsmannen O.N. Løberg i 1864.

Vårsildfisket omfatta også Mørekysten, og foregikk i hovedsak på Søre-Sunnmøre. Førsteinnsiga kom som oftest i Herøy. Vi kan skille ut to korte, men forholdsvis stabile perioder med regelmessige innsig: Den første i åra 1828–38, og den andre i åra 1862–72.

Tilvirking

I Norge var sild mat for folk flest – og daglig hverdagsmat for allmuen. I for eksempel Fana var det sild, poteter, velling (tynn suppe) og flatbrød både til middag og kvelds. Det som til vanlig ble spist i Norge var vindtørka sild og saltsild.

Fram til rundt 1880 var salting den eneste måten å foredle eksportsilda på. Først fra midten av 1880-tallet ble fersk sild pakka i iskasser og eksportert, men det var likevel saltinga som dominerte.

Saltning av sild i tønner. Foto: Anders Beer Wilse/ DEXTRA Photo.

Raske pengeinntekter

Sildfisket kunne gi raske pengeinntekter. Fiskerbonden Ingebrikt Frøystad fra Herøy på Sunnmøre lovpriste silda, Gud, arbeidet og pengene i dagboka si i 1860, da det i

Herø og Ulvsten[ble] fisket saa megen Sild som ikke har været før i Mandsminde.   […] Det blev Mangel paa Tønder, og alle Kopper blev fulde med Sild saa at det blev en Guds Gave. O! Gud ske dig Tak for alle Silden. Ja tak tusenfold til Evighed. Amen. […] Sild, Arbeid og Penger hører til Dagens Orden.

Torsken var den stabile og gav de sikreste inntektene. Likevel, når «Vaarsildfisket slaar til offrer man sædvanligen Tiden for dette og giver Slip paa Torsken til Sildefangsten er over, da man igjen tager fat paa Torskefisket», skrev lensmannen i Herøy i meldinga si for femåret 1866–70. 

I bygdelag på Helgelandskysten kunne deltakinga i lofotfisket bli nesten halvert fra først på 1860-tallet og fram til begynnelsen av 1870-åra. Det hadde sammenheng med det rike storsildfisket nordpå i disse åra. Etter at storsilda forsvant, økte deltakinga i Lofoten igjen.

Deltaking

Foto: Marcus Selmer / Norsk Folkemuseum.

Den totale deltakinga i vårsildfiskeriet i 1854 lå kanskje på oppimot 30 000 mann, og regner vi med ganerne og salterne var om lag 38 000 mennesker involverte i vårsildfisket det året. Et par kvinner var som regel i lag om ganinga og saltinga. Ganerne tok bort deler av sildas gjeller og innvoller og salterne la silda lagvis i tønner med salt over hvert lag. I 1868 var nesten 52 000 engasjert med vårsilda, og av dem var ikke langt fra 41 000 fiskere.

Mangel på losji

De skiftende innsiga førte til at fiskeren måtte følge etter silda. Og som ved loddetorskefisket i Finnmark var det lenge vanskelig å finne husly. Kom silda uventa til en fjord eller ei øy fantes der ikke husvære som kunne romme alt folket som strømte til. 

Eilert Sundt forteller fra Lista at når «der ikke blev rum for dem til at ligge ned på gulvet – så stod de, støttende sig den ene til den anden, natten over». Der det ble bygd saltbuer kunne de bo der. Ofte var det så trangt at de måtte ligge på flatseng tett i tett over hele golvet. 

Noen dro opp båten og kvelvde den over seg. Ofte gjennomvåte søkte de ly under båtene sine, eller de måtte gå hele natta på en holme. På Kinn i Sunnfjord hadde noen privatfolk bygd losjihus som de leide bort til fiskerne, men de var små og overfylte. 

Oppsynslegen, J. Nicolaysen, skrev dette fra fisket i 1857: «Men ved at besøge Boligerne faaer man et Begreb om det Utrolige ved at see, hvorledes den almindelige antagne rumbesparende Maade at nedlægge Sild paa, ogsaa lader sig praktisere paa levende aandende Mennesker.»

Losjibåtene

Problemet ble ikke løst før det ble vanlig å ta losjifartøy med seg, som til vanlig kunne være fraktefartøy. Garnbåter kunne slå seg sammen om et fartøy, og også ha en til å koke for seg. Ofte var det tre fiskebåter om et losjifartøy, det vil si femten mann i alt. 

I 1854 var der, etter oppsynssjefens beregninger, om lag 6300 garnfiskere fra Hordaland og vel 6000 fra Rogaland på sildefisket i søre vårsilddistrikt. Men knapt halvparten hadde losji om bord i et losjifartøy.

Det var «austmændene», det vil si fiskerne øst for Jæren, som førte an i bruken av losjibåter. Både ved sildefisket på søndre og nordre felt i 1850-åra hadde de «sågodtsom mandjevnt» losjifartøy, men en stor del av vestlendingene «savnede denne fordel», skrev Eilert Sundt. Tallet på losjifartøy økte kraftig ut gjennom 1850- og 1860-åra i hele vårsildområdet, fra 319 i 1854 til 1039 i 1868.

En gruppe mennesker ved naust i losjsbåter. Tallet på losjifartøy økte kraftig ut gjennom 1850- og 1860-åra. Foto: Worm-Petersen, Severin/ Norsk Teknisk museum

Båter og redskap

På 1800-tallet hadde ikke den tekniske utviklinga mye å si for produksjonsveksten i de norske fiskeria. Ting var likevel i emning. Listerbåten, som ble skapt på Lista rundt 1830, var blant de viktigste. Den kombinerte de beste egenskapene fra den tradisjonelle østlandsbåten (god seiler) og hardangerbåten (lettrodd). Lasteevna var også betydelig.

Etter hvert som «sørafiskerne» fulgte etter silda nordover på Vestlandet med «listringen», ble den ofte tatt i bruk der og gav også inspirasjon til nye båttyper – og til endring av de tradisjonelle – både på Nord-Vestlandet og lenger nordpå.

Likevel dreidde fisket seg om arbeidsintensive fangstmåter med åpne ro- og seilbåter, garn og landnøter, lite om kapitalintensive fartøy og redskaper som dampbåter og snurpenøter.

Dampbåter og snurpenøter begynte først å komme i bruk på slutten av hundreåret og motoriseringa av fiskeflåten satte inn like etter 1900. Da hadde klærne også blitt bedre da skinnhyret ble skifta ut med oljehyre. 

Robåter og en fiskeskøyte ligger omkranset en snurpenot. Foto: Anders Beer Wilse/ DEXTRA Photo.

Silda forsvant

Midt på 1870-tallet var vår- og storsilda borte vest- og nordpå. I nord ble storsildfisket imidlertid etterfulgt av rike feitsildfiskeri (tre til fem år gammel ikke kjønnsmoden sild). Feitsilda hadde før helst blitt brukt som agn og til bruk i husholdet nordpå, men ble fra 1870-åra ei ettertrakta salgsvare.

At vårsilda forsvant førte også til at det på Sør-Vestlandet ble satsa mer på sildas mindre slektning – brisling.

Hvalerfisket

I 1877 kom silda til Hvaler og Bohuslänkysten etter å ha vært borte der siden 1809, men fiskerne var lite forberedt. Flere fiskere kom vestfra, og det ble oppført salteri, men det var først i 1881 at Hvaler-fiskerne skaffa seg skikkelig utrusting til å nytte silda. Det ble meldt at sildefisket hadde blitt «den sag, hvori man for øyeblikket koncentrerer al interesse og al den kapital, som kan rådes over». Utenom Hvaler og Østfold slo også fisket bra til i Vestfold først på 1890-tallet.

Sildefiske ved Hvaler ca. 1890.

Fjernfiske

På Vestlandet vendte silda tilbake sist på 1800-tallet, men da hadde også et norsk sildefiske ved Island kommet i gang. Dette var det første oversjøiske fjernfisket fiskerne vest- og nordpå for alvor gikk i gang med, og det skjøt altså fart fra helt sist på 1800-tallet.

Emneord: Økonomi og teknologi Av Arnljot Løseth
Publisert 28. mars 2019 13:04 - Sist endret 29. nov. 2019 13:03