Den pålitelige torsken – torskefisket på 1800-tallet

Hvert år har den norsk-arktiske torsken – skreien– kommet til norskekysten for å gyte. Eksporten av torsk til det europeiske kontinentet går mange hundre år tilbake i norsk historie.

Fiskeværet Reine i Lofoten. Foto: Anders Beer Wilse/DEXTRA Photo.  

Frem til begynnelsen av 1800-tallet ble torsken for det meste solgt som tørrfisk, som er usalta fisk som ble hengt på hesjer eller hjeller til tørk.

Fra 1700- og særlig 1800-tallet fikk tørrfisken konkurranse fra klippfisken, som er torsk som er salta og tørka. Tilgangen på billig salt fra Sør-Europa førte til at produksjonen skjøt fart fra 1700-tallet, og eksporten ble mangedobla gjennom 1800-tallet, mens tørrfiskutførselen stagnerte.

Også tran og torskerogn ble eksportert til utlandet. I åra 1866–80 var eksportverdien av tran like stor som for tørrfisk. Rogna ble brukt som åte i sardinfisket, og gikk mest til Frankrike.

Dyr torsk

Ved siden av kveita – og sett bort fra hummeren og laksen – var det som oftest torsken som «tok prisen» på verdensmarkedet. Islendingene spiste hyse heller enn torsk. «Vi spiser ikke penger,» kunne det hete der. Også blant fiskerne i Norge kunne torsken bli oppfatta som for dyr til å bli spist.

Men når lofotfiskerne avslutta arbeidsøkta, holdt de gjerne unna et par-tre skrei slik at de kunne spise fersk torsk, lever og rogn. På Sunnmøre derimot spiste fiskerne helst torskehoder under fisket, «mindst to hoveder til hvert mål, så bliver det for hele fisketiden mindst 150 hoveder – en ikke ringe mængde mad,» forteller Eilert Sundt.

Torskefiskeria

Torsken kommer som regel årvist til gyteplassene sine, og lofotfisket var det største torskefisket. Torskefangstene svinger fra år til år, men gjennom 1800-tallet dominerte Nordland med Lofoten med fra knapt 40 til godt over 50 prosent av den totale fangsten.

Finnmark var det nest viktigste distriktet fra 1840-åra med grovt sett rundt 30 prosent av torskemengda. Møre og Romsdal var det tredje viktigste med 10–12 prosent av oppfiska kvantum.

Fangstene i Troms og Trøndelag stod for mellom 2 og 3 prosent av den totale fangsten, mens områda sør for Stad stod for mindre enn 1 prosent. I 1860- og 1870-åra ble om lag 95 prosent av fangsten tatt i Finnmark, Lofoten og langs Mørekysten.

Den norsk-arktiske torsken vokser opp i Barentshavet og vandrer som kjønnsmoden til Norskekysten. Gyteområda varierer i utstrekning fra Finnmark i nord til Mørekysten i sør. Hovedgyteområdet er Lofoten – og særlig Vestfjorden. Bildet er fra lofotfiske i 1915. Foto: Anders B. Wilse

Lofotfisket

Lofotfisket foregikk fra januar til mars og var i hovedsak et garn- og linefiske, men med litt innslag av snørefiske. Lofotfiskerne konsentrerte seg mest til Øst-Lofoten, men stadig flere fiskere der førte til mer press på fiskeværa. Flere søkte derfor til Vest-Lofoten når fiskeinnsiga var gode nok der.

På begynnelsen av 1800-tallet kunne grovt sett 10 000 mann ta del i fisket. Etter midten av århundret økte dette til 20 000–30 000 fiskere. Økninga må langt på veg sees i sammenheng med befolkningsveksten i disse åra.

Mange av deltakerne i lofotfisket var tilreisende, og de kom helst fra Troms og Nordland. Et par tusen kom også fra Trøndelag i siste halvpart av hundreåret, men langt færre kom lenger sørfra. Fra Finnmark kom det sjelden over hundre.

De tilreisende var avhengige av husvære og hjeller for tørrfiskproduksjon. Fiskeren stod for foredling av fisken ved å henge torsken på hjellene og hesjene til tørrfisk. De som kom langvegs fra bodde gjerne i rorbuer, og ved inngangen til 1800-talet var rorbuene – buer på om lag 16 m2 og som romma 8–12 mann – langt på veg i privat eie.

Tørrfisk til tørk i fiskeværet Henningsvær i Lofoten, 1905. Foto: Severin Worm-Petersen/ Norsk Teknisk Museum.

Væreiersystemet

Fra 1700-tallet hadde det vokst fram ei mellommannklasse som eide mange rorbuer rundt omkring i fiskeværa. Mellommannskiktet styrka posisjonen sin da de kjøpte store områder av staten i 1821, og vi kan fra da av snakke om ei gruppe væreiere. Retten til fiske på et bestemt havstykke var knytta til rorbuleie, og retten til hjell-leie var knytta til rorbuene.

Væreieren hadde forkjøpsrett til fisken, og de kontrollerte tilgangen til fiskefeltet, og hadde – etter Lofotloven av 1816 – i realiteten «Eiendomsrett til visse Dele av Havet». Ellers i landet var havet fritt for alle, og ved Lofotloven av 1857 ble dette også knesatt i Lofoten: fritt hav og fritt fiske kombinert med offentlig oppsyn.

Det førte til at væreierne mista funksjonen sin som overoppsynsmenn og retten til å bestemme over hvem som skulle få rett til å fiske på Lofothavet.

Mer og mer oppkjøp av råtorsk av klippfiskprodusenter sørfra førte også til større frihet for mange lofotfiskere, som fikk et alternativ til det å selge ferdigtilvirka tørrfisk til en væreier.

På grunn av råfiskoppkjøpet hadde ikke væreierne lenger full kontroll med all omsetning av fisken, men gjennom å knytte hjell-leie til rorbuleie prøvde mange å presse fiskerne til å henge fisken til tørrfisk i stedet for å selge den som råfisk.

Oppkjøp sørfra førte til at det fra 1870-åra ble slutt med nordlendingenes mange hundreår gamle tradisjon med jektefart med tørrfisk og andre fiskeprodukt til Bergen.

Lossing av fisk. Foto: Severin Worm-Petersen/ Norsk Teknisk Museum.

Væreiersystemet var vanlig sørover til Nordmørs- og Romsdalskysten, men var uvanlig på Sunnmøre og på kysten fra Stad og sørover. Rundt hundreårsskiftet ble det også oppløst nordpå.

Skreifisket i Møre og Romsdal

Skreifisket i Møre og Romsdal – et garnfiske med snøre som supplement – foregikk på om lag samme tid som lofotfisket, men med mer hovedvekt på månedene februar og mars, særlig sør i fylket.

Fisket ved Mørekysten var mer ustabilt enn i Lofoten, og etter det første oppsvinget rundt 1820 kom den mest markerte framgangen i 1840-åra. Deretter stabiliserte fisket seg, og på 1870-tallet ekspanderte det på nytt. Her gikk mesteparten til klippfisk, og tørkinga foregikk helst på «klippfiskberg» ved sjøkanten.

Klippfisken stables i hauger i Kristiansund august 1922. Foto: Anders Beer Wilse.

I 1870 ble det talt vel 14 000 båtfiskere i fylket. Av disse var 1000 fra Trøndelag, og de fiska helst på Nordmøre. Noen båter fra Selje sør for Stad var også med, men da båtene sørfra måtte passere det farlige havstykket ved Stad satte naturen et slags skille ved sørgrensa av fylket.

Innslaget av «fremmende» fiskere var altså lite, slik at skreifiskeriet langt på veg var et «heimefiske» for folk i Møre og Romsdal. Nesten halvparten av alle sysselsatte menn over 15 år på bygdene deltok i torskefisket i 1870. Fra hele fylket tok de del, men særlig var deltakinga på Sunnmøre stor der folk fra de inste fjordarmene reiste ut til kysten på torskefiske.

Fjordfolket kom tilbake til de samme fiskeværa og de samme innkvarteringsplassene år etter år. De kunne ta inn i husa til folk på øyene, og på Sunnmøre fikk også mange bygd seg fjordmannstover.

Loddetorskefisket

Lodda – en laksefisk på 11–22 cm – holder til i Barentshavet, men søker inn til Finnmarkskysten for å gyte fra mars–april til begynnelsen av juni. En stor mengde med torsk følger etter lodda – særlig den ennå ikke kjønnsmodne ungtorsken – og beiter i de svære loddestimene.

Loddetorsken var ikke så pålitelig som torsken i Lofoten og på Mørekysten, men fra 1840 kom det en lengre periode med sikre innsig av loddetorsk i Finnmark, og fisket var i sterk utvikling i hele perioden 1840–80. Det var også i disse åra at klippfiskproduksjonen fikk gjennombruddet sitt i Finnmark.

Gjesvær i Finnmark omkring 1900. Fotograf: Robert Collett. Foto: Reinsfelt, Anne Lise/ Norsk Folkemuseum.

Loddetorskefiskeriet fikk utvikle seg fritt på 1800-tallet da fangstene ble tatt over et vidstrakt område i Vest- og Øst-Finnmark. Det ble ikke den samme kampen om faste fiskeplasser som var så vanlig i Lofoten.

Det var vanskelig med losji under loddetorskefisket. Noen kvelva en båt på snøen, og grov et rom under den, eller de grov fram nedsnødde hytter eller sov i utette saltboder. Noen heldige kunne få losji om bord i kjøpefartøy, andre reiste opp improviserte telt.

I åra 1870–80 deltok om lag 15 000 fiskere i gjennomsnitt per år. Hovedtyngda av fiskerne kom fra andre distrikt enn Finnmark. Finnmarkingene utgjorde ikke mer enn vel en tredel av loddetorskefiskerne i 1870-åra. Fra 1840-åra ble det vanlig for «søringene» å dra «på Finnmarka» etter lofotfisket. Foruten nordmenn og samer, trakk loddetorskefisket til seg kvener (folk av finsk avstamning) og også russere.

Et liv som fisker

Vi har sett at det var vanlig for tromsværinger å delta i loddetorskefisket. Norsk sosiologis grunnlegger, Eilert Sundt (1817–75), var på reise i Nord-Norge i 1863 og han gir dette bildet av en 68 år gammal tromsøværing som både var lofot- og loddetorskefisker, men ganske sikkert mer ivrig enn de fleste på å kombinere disse to fiskeria:

Hartvig Mikkelsen, raske gubbe! Jeg mindes dig så tidt. (…)

Da jeg talte med Hartvig, havde han nylig fyldt sit 68de år, og da var han nylig kommen tilbage til sit hjem i Tromsø fra en fisketour til Finmarken alt til Vardø, en tour på 21 uger og 3 dage. Men sin første Finmarks-tour gjorde han i året 1810, og siden den begyndelsen havde han fortsat indtil nu og gjort samme fart år efter år, som oftest alt til Vardø længst mod øst og stundom endog til Russe-Finmarken. Det blev ialt 54 gange!

Til Finmarken reises i april, da det såkaldte lodde-fiske forestår. Før den tid er Lofot-fisket, i februar og marts. Egnens fiskere søge først Lofoten og gå derfra til Finmarken, og så havde da også Hartvig gjort i hin lange år-række.

Redskaper og konflikter

Bruken av forskjellige redskaper kunne føre til krangel mellom fiskerne, kanskje mest i Lofoten der båtene gjerne lå tettest, og forskjellige garn- og linebruk kunne kveile seg inn i hverandre.

Trollfjordslaget malt av Gunnar Berg

Mest kjent er likevel «trollfjordslaget» i Lofoten i 1890 – udødeliggjort gjennom Johan Bojers roman Siste Viking (1921). Her retta småbåtfiskerne sin vrede mot «Svolvær», som var en dampbåt, og som forsøkte å stenge fiskere ute fra Trollfjorden med et notsteng. Notredskap ble forbudt i lofotfisket i 1893.

Det som skulle provosere de norske kystfiskerne mest litt ut på 1900-tallet var trålfisket – eller «trålerplagen» – som det ofte ble kalt. Trålen er nevninga på et fiskeredskap som har form av en nettpose, og som blir slept langs bunnen eller lenger oppe av en farkost i fart. Det var en dampbåt, og den kunne fiske det mangedobbelte av det en småbåt kunne. Men denne striden hører 1900-tallet til her til lands.

Emneord: Økonomi og teknologi Av Arnljot Løseth
Publisert 28. mars 2019 11:04 - Sist endret 19. des. 2023 14:32