Fiskerbonden og eksportfiskeria

Årene fra Napoleonskrigene og frem til 1870-tallet var stort sett gode år for norske fiskere. Aldri tidligere hadde så mange mennesker vært sysselsatte med fiskeri- og  fisketilvirking i Norge. De fleste drev fiske kombinert med jordbruk.

En fisker på Smøla, som var født i 1777 og som ble intervjua av fogden på Nordmøre i 1866 – 89 år gammel – «prisede Fiskernes nu i det Hele taget saa ulige bedre Kaar i Sammenligning med den ældre Tids». Han hadde opplevd mange sammenhengende gode fiskeår på Nordmørskysten.

Men gode fiskeår kunne bli etterfulgt av dårlige. «Mangel paa Mad alle Steds og mangel paa Penger,» noterte en dagbokskrivende fiskerbonde på Sunnmøre i 1868 etter svikt i sildefisket det året på grunn av uvær. Året før hadde det derimot vært eventyrlig.

Helt ille var det likevel ikke for vedkommende fiskerbonde. Han hadde et relativt stort gardsbruk ved siden av fisket, og som gav mer stabilt utkomme. Jordbruket gav sikrere utkomme enn fisket, der utbyttet kunne variere mer. Slik var det for fiskerbønder flest.

Foto: Severin Worm-Petersen/ Norsk teknisk museum.

Fisker-Norge

Fisk og tømmer var de viktigste eksportvarene i Norge på 1800-tallet. Området fra Lindesnes i sør til Varanger i nord har blitt kalt for Fisker-Norge, og det var i dette området storparten av fiskerbefolkninga var bosatt. Sysselsettinga i fiskeryrket var i stor grad basert på deltaking i de kommersielle eksportfiskeria.

Grensa helt i sør gikk mellom Fisker-Norge og Skogbruks-Norge. Der var tre-fire ganger flere sysselsatt som fiskere i Vest-Agder, som tilhørte Fisker-Norge, enn i Aust-Agder, som hørte til Skogbruks-Norge. Distrikt som ikke hørte til Fisker-Norge i det vesta- og nordafjelske, var Hardanger, Voss, Indre Sogn og områder i Inn-Trøndelag. Her drev nesten ingen med fiske.

Kombinasjonsbruket

De fleste fiskerne på 1800-tallet var – som i mange hundreår før – fiskerbønder, som vil si at fiske ble kombinert med jordbruk. I 1875 var det kun en av fire som stort sett bare levde av fiske, og disse var langt flere nordpå enn vestpå. 80 prosent av alle de som hadde fiske som hovednæring eller sidenæring i Norge i 1875 var enten gardbrukere eller husmenn med jord.

I fiskerbondehusholdet var mannen fiskeren, kona hadde gjerne hovedansvaret for jordbruket. Til mann (og sønner) som skulle delta i sesongfisket laga husmora (og døtre) blant anna sjøklær og mat som var holdbar i lengre tid. Bak for eksempel ei lofotkiste med klær lå det om lag 400 arbeidstimer, men sist i hundreåret ble klær mer og mer kjøpt.

Bøndene i Fisker-Norge hadde gjennomgående mindre gardsbruk enn ellers i landet, og gardsbruka var også klart mindre i de tre nordligste fylka sammenligna med trøndelags- og vestlandsfylka. Gjennomsnittsstørrelsen var klart minst i Troms og Finnmark. Over alt var det langt på veg de med størst gardsbruk som hadde mest kapital å rutte med, og dermed også de som hadde størst muligheter til å investere i større båter og mer og bedre fiskeredskaper.

Sild var hverdagsmat for folk flest. Det som til vanlig ble spist i Norge var vindtørka sild og saltsild. Foto: Norsk Folkemuseum.

Sesongfiskeria foregikk stort sett da det var minst å gjøre i jordbruket, og da man trengte lite mannlig arbeidskraft i åkerbruket. På gardsbruka var det størst behov for mennenes arbeidskraft under vår- og høstonnene. For de vestnorske og trøndske kystsamfunna, der fisket i hovedsak foregikk i vintermånedene var der derfor liten konflikt mellom onnearbeidet og sesongfiskeria.

Et stykke på veg var dette også tilfelle i Nord-Norge. Var husbonden bare borte under lofotfisket, deltok han også i våronna. Det gjorde han ikke hvis han også deltok i loddetorskefisket på Finnmarkskysten. Da kom han ikke tilbake før midt på sommeren.

Fleksibelt

Kombinasjonen jordbruk og fiske var vanlig i mange kystsamfunn i Nord-Atlanteren, og den var også vanlig i danske og vestsvenske lokalsamfunn langs Skagerrak–Kattegat-kysten. Næringskombinasjonen la grunnlag for en fleksibel måte å forsørge seg på i kystsamfunna.

Var fisket dårlig konsentrerte man seg mer om jordbruket, eller mer om handverk eller anna arbeid for de som ikke hadde – eller hadde lite – jord. Var fisket godt, konsentrerte man seg mer om det.

Sesongfiskeria

Stort sett var tiåra etter Napoleons-krigene (1802–15) gode fiskeår, og torsken og silda var viktigst. I tillegg til torskefiskeria langs Mørekysten, det viktige torskefisket i Lofoten og det mer ustabile loddetorskefisket langs Finnmarkskysten, kom silda, «Havets Sølv», på nytt tilbake til de gamle gyteplassene sine på Vestlandet. Senere fikk også Nordland og Troms store sildeinnsig, men de ble fraværende langs Norskekysten fra midt på 1870-tallet. Nye innsig kom på nytt helt sist i hundreåret.

Fra 1860-åra ble også makrellfisket ei viktig eksportnæring helt i sør – særlig for fiskerne i Vest-Agder.

Salting av sild, 1869. Foto: Haugalandmuseet.

Antall fiskere

Tallet på fiskere lå på minimum 90 000 i 1860-åra, men etter tiår med rike fangster tok sildefisket langs hele norskekysten slutt på midten av 1870-tallet. Det samla tallet på fiskere ble derfor redusert til i overkant av 70 000 i 1875.

I alle fylka i Fisker-Norge – fra Vest-Agder i sør til Finnmark i nord – var i snitt ikke langt fra tre av ti menn i arbeidsdyktig alder engasjert i fiskeria i 1875. Av alle voksne menn deltok en av tre i fiskeria i Møre og Romsdal, to av tre i Nordland og tre av fire i Finnmark. Forholdstallet var minst i Vest-Agder der vel en av ti var fiskere det året, og det var heller ikke stort mer i Hordaland og Sogn og Fjordane etter at vårsilda forsvant.

Mannskapet på en fembøring fra Mefjord i Troms i 1895. Foto: Midt-Troms Museum.

Sammenligning med andre land

De langt mer folkerike landa England, Spania og Italia hadde grovt sett det same tallet på fiskere som Norge rundt 1870, og Frankrike kanskje halvparten. Men mens fiskerne utgjorde godt og vel 5 prosent av den samla befolkninga (dvs. av alle fra spedbarn til oldinger) i Norge i 1860-åra og 4 prosent i 1870-åra, utgjorde de bare et par promiller i Frankrike, 2–3 promiller i Spania og Italia og 1/2 prosent i England og det samme i Portugal. På Island derimot var prosentsatsen litt over 10.

Nye alternativ

Før 1870 kan man regne med at strekninga fra Lindesnes til Stad bidrog med om lag en tredel av de norske fiskeria sitt samla utbytte. I det neste tiåret sank den same kyststrekninga sin del til en tiendedel av utbyttet. Da silda forsvant skrumpa altså Fisker-Norge kraftig inn.

Det ble armod for mange av de som fortsatt drev fiske, men det ble også vanlig å satse mer på jordbruket (nydyrking, jordforbedring og avlsarbeid). At vårsilda forsvant førte også til at det på Sør-Vestlandet ble satsa mer på sildas mindre slektning – brisling. Stavanger var i ferd med å bli Norges hermetikkby fra 1870-åra og helt i sør ble altså makrellen viktig.

Den viktigste følgen av at vårsilda forsvant var likevel at kystbygdene sør for Stad for alvor ble trukket med i emigrasjonen til Amerika. Byene stod også klart fram som flyttealternativ til amerikafarten.

Da silda forsvant økte utvandringen til Amerika fra kystbyene på Vestlandet. Bildet viser Breigata i Stavanger omkring 1910. Til høyre ses hovedkontret til et av selskapene som fraktet migranter til Amerika.

Også nord for Stad korrelerte svartår på sjøen med utvandring de par-tre siste tiåra av hundreåret, gode år derimot med ingen eller liten utvandring: «Her reiser ingen til Amerika, vårtorsken er vårt Amerika,» heter det fra Herøy på Sunnmøre i 1867.

Gode sildeinnsig skulle komme til Vestlandet på slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet, og – med unntak – var også torskefiskeria gode nord for Stad. Næringskombinasjonen fiske og jordbruk skulle holde seg godt til litt etter midten av 1900-tallet. Først da gikk denne næringskombinasjonen for alvor i oppløsning.

Emneord: Økonomi og teknologi, Sosiale forhold Av Arnljot Løseth
Publisert 28. mars 2019 14:59 - Sist endret 19. des. 2023 14:28