Kulturnasjonalismen 1830–1870

Årene fra 1830 til 1870 var perioden da nasjonal­roman­tikken slo gjennom og man for alvor tok til å definere den norske nasjonen og norsk kultur.

Nasjonalromantikken innebar et forsøk fra eliten i det norske samfunnet på å iscenesette seg som et kulturelt lederskap for den norske nasjonen, men samtidig bidro den til å gi bondebefolkningen økt selvbevissthet. Når den økte selvbevisstheten ble omsatt i krav om at folkets kultur skulle tas på alvor, utfordret det grunnlaget for embetsmannselitens kulturelle hegemoni. Man kan derfor hevde at nasjonalromantikken bar kimen til den norske embetsmannselitens fall.

Patrioter og intelligens

1830-tallet var preget av striden mellom de såkalte «patriotene» og «intelligensen» i Christiania. Den første grupperingen samlet seg omkring Henrik Wergeland og bondevennlige og nasjonale synspunkt, mens den andre besto av unge menn med tilknytning til tidsskriftet Vidar. De siste hadde styresmaktenes støtte og var mer europeisk og kosmopolitisk orientert.

Begge grupperingene hadde bakgrunn i den norske embetsmannseliten, og de kunne langt på vei samle seg om nasjonalromantikken, som slo igjennom omkring 1840 og var den dominerende kulturelle bevegelsen i Norge frem til ca. 1860.

Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken, som i Norge også er kjent under Moltke Moes begrep «det nasjonale gjennombrudd», forsøkte å definere det kulturelle innholdet i den norske nasjonsbyggingsprosessen. Inspirasjonen kom fra den tyske romantikken og særlig tankegodset fra Johann Gottfried von Herder (1744–1803). Herder mente at hver nasjon hadde en særskilt, nasjonal egenart, uttrykt ved en «folkeånd», som man fant i folkedypet og i særlig grad hos bøndene.

Både i Norge og i andre land inspirerte nasjonalromantikken til studier av historie, folkeeventyr og språk, samt kunst, musikk og litteratur med folkelige temaer.

Samtidig med nasjonalromantikkens interesse for folkekulturen eksisterte det i eliten også en oppfatning av at allmuen var ukultivert og «rå». Uttrykkene for allmuens kultur som ble brakt inn i offentligheten, måtte derfor «foredles» for å kunne fremstå som høyverdige uttrykk for den nasjonale kulturen. Eksempler på denne tendensen finner vi blant annet i Asbjørnsen og Moes arbeid med norske folkeeventyr og i maleriene til Adolph Tidemand.

Maleri som viser en mann, staselig kledd, med ølkrus i hånda, pratende til interesserte menn og kvinner, sittende rundt bord
«Stortingsmannens hjemkomst», 1857. Adolph Tidemand tegnet og malte motiver fra folkekulturen. I noen av bildene hans kan en skimte en oppfatning om den «rå» allmuen. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/CC BY-NC

Kulturell kontrast til nabolandene

Nasjonalromantikken i Norge innebar en kulturell kontrastering mot de nordiske nabolandene. Denne tendensen finner vi blant annet i arbeidet til historikerne Rudolf Keyser og Peter Andreas Munch. For begge var det en hovedsak å markere og skille ut det norske som en særegen del av det nordiske.

Det var særlig på to felt Keyser og Munch tok opp denne kampen. For det første hevdet de en norsk nasjonal eiendomsrett til den norrøne historien og kildene til denne kulturarven. For det andre argumenterte de for det som har blitt kjent som innvandringsteorien. Den gikk i korthet ut på at Norge hadde blitt befolket gjennom innvandring fra nordøst, mens befolkningen i Sverige og Danmark kom fra sørøst.

Som en følge av dette mente Keyser og Munch at den norske folkestammen måtte betraktes som renere enn den danske og svenske. Teorien fikk stort gjennomslag i Norge, men ble avvist på 1860-tallet.

«Internt» skille mellom folk og elite

Den kulturelle kontrasteringen hadde også en intern dimensjon. Flere ønsket et oppgjør med arvegodset fra den dansk-norske unionen, og dette kom fra midten av århundret til uttrykk i den såkalte tokulturlæra og i kampen for et norsk skriftspråk.

Tokulturlæra gikk ut på at det norske samfunnet var et delt samfunn mellom en elite med danske røtter og bondebefolkningen med norske. Tilhengerne av læra mente at tiden nå var inne for at bondebefolkningen måtte få den fremste plassen i nasjonen, på bekostning av den tradisjonelle eliten. Også kampen for landsmålet, med Ivar Aasen som førerskikkelse, må ses som et prosjekt for å bryte med den språklige arven fra den dansk-norske unionen ved å etablere et nytt skriftspråk på nasjonal grunn.

Emneord: Kultur og religion Av Jens Johan Hyvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. des. 2023 14:52