Fra kyst til høyfjell
For europeiske bønder var villmarksprodukter som pels, huder og horn fra den skandinaviske halvøya attraktive byttevarer. Tilgangen til ressursene i høyfjellet og skogene i innlandet kan ha vært et konkurransefortrinn for nordboerne.
Arkeologen Anton W. Brøgger hevdet på 1920-tallet at den norske bronsealderen i bunn og grunn var en fortsatt steinalder. Årsaken til dette, mente han, lå i naturbetingelsene.
Det er i dag bred enighet om at folk i kystbygdene tok del i en nordisk og «europeisk» bronsealderkultur. Spor etter jakt, fangst og fiske, og ferdsel i høyfjellet viser samtidig en sterk kontinuitet fra steinalderen. Det samme gjelder bruken av flint og lokale bergarter.
I dag vet vi at bronsen ikke bare var et luksusfenomen, slik Brøgger forutsatte, men at metallet ble brukt til å lage vanlige redskaper. Samtidig skjedde det store endringer i bebyggelse og levevis. Til tross for en viss kontinuitet er det med andre ord ingen grunn til å se på bronsealderen som en uforandret «urtilstand».
Høyfjellsarkeologi
Kraftutbygging i vassdrag i Norge i etterkrigstiden skapte et eldorado for arkeologer. De store høyfjellsundersøkelsene på Hardangervidda og i Sogn ga verdifullt kildemateriale og satte agendaen for forskningen på samspillet mellom kyst og høyfjell.
Fordi innlandsisen smelter, har vi nylig fått fordypet innsikt i bruken av høyfjellsområdene i bronsealderen. I Jotunheimen er det gjort oppsiktsvekkende funn av gjenstander fra bronsealderen, av materialer som hittil har vært ukjente fordi de vanligvis forsvinner.
Både løvtrebuen som ble funnet ved Lomseggen og skinnskoen fra Kvitingskjølen antas å være etterlatt av reinsdyrjegere på 1300-tallet f.Kr. Et annet spennende tilskudd er den korte skien eller trugen fra Lendbreen, som er datert til yngre bronsealder.
Støpeformer av kleber til å lage bronse i har ofte vært nevnt som en mulig eksportartikkel fra Norge. Produksjonen av boller og kar i det store klebersteinsbruddet i Sandbekkdalen i Kvikne går tilbake til yngre bronsealder. Undersøkelser i bruddet på 2000-tallet avdekte mulige spor etter uttak av støpeformer.
Til seters i bronsealderen?
Huler og hellere har vært brukt til mange ulike aktiviteter fra eldre steinalder og fram til i dag: bosetning, tilflukt, produksjon, lagring og ofring – for å nevne noen. Bronsealderen var en av periodene da huler og hellere ble særlig mye brukt.
Bodde folk hele året i huler og hellere? Var det egne grupper av jegere og fiskere som brukte dem? Spørsmålet om hvorvidt to kulturer levde side om side i Norge, den såkalte kulturdualismedebatten, har opptatt norske arkeologer i over 100 år. På 1970-tallet hevdet Egil Bakka, i strid med den rådende teorien, at det var jordbruksbefolkningen som sesongmessig benyttet seg av huler og hellere.
På bakgrunn av funnene fra Skrivarhelleren og andre lokaliteter i Sogn lanserte Christopher Prescott på 1990-tallet teorien om at seterbruket gikk tilbake til bronsealderen. At folk har flyttet med husdyra fra gårder ved kysten til sommerbeiter i fjellet, kunne forklare hvorfor samme type funn dukker opp i høyfjellet som ved kysten.
Spor etter beitebruk i fjellområdene er kjent blant annet gjennom pollenundersøkelser fra myrer og tjern både i Sogn og i Telemark.
Trafikk mellom øst og vest
Selv om det finnes enkelte unntak, viser utbredelsen av metallfunn en klar kysttilknytning. Funn av bronse, rav og pimpstein i Skrivarhelleren viser at folk i fjelldalene hadde tilknytning til kystbygdene og lavlandet og derigjennom til nettverk som forbandt dem med Kontinentet.
Når man studerer kart over eksempelvis flintdolker og sammenholder dem med historiske ferdselsruter, ser man at det var stor trafikk over fjellet mellom Øst-Norge og Vest-Norge i den yngre steinalderen og bronsealderen, blant annet gjennom Valdres og over til Sogn.
Kanskje skal 20–30 helt nye spydspisser av bronse, som var lagt ned inntil en stor stein på gården Svennes i Valdres, ses i lys av denne ferdselen. Slike spydspisser kalles Ullerslevs-typen etter et funnsted på Fyn i Danmark og dateres til 1500–1300 f.Kr.
Langs en annen av de kjente rutene mellom øst og vest, på Kvamme i Lærdal, er det funnet spor etter bronsealderbosetning og metallproduksjon. Husene er langhus av samme type som er kjent ellers i Skandinavia.
En særegen bronsealder
Det er vanskelig å vite sikkert om ressursene i fjellheimen ble utnyttet strategisk av jordbruksbefolkningen i kystbygdene og lavlandet, eller om det var egne grupper av jegere som befolket fjellområdene.
Uavhengig av dette, kan det virke som det nettopp var utnyttelsen av et bredt spekter av ressurser, og samspillet mellom folk som bodde i forskjellige naturmiljøer, som skapte den særegne norske bronsealderen.