Nordmenn i SS’ raseideologi

I den nazistiske ideologien var nordmenn et rasemessig høytstående folkeslag. Under okkupasjonen organiserte derfor SS fødehjem og rekrutterte nordmenn som «germanske» kolonister i det okkuperte øst.

Mange tyske aktører vurderte okkupasjonspolitikken i Norge ut fra pragmatiske sikkerhetspolitiske, militærstrategiske og ressursmessige forhold. Av alle tyske instanser i det okkuperte Norge var det imidlertid SS (fra tysk Schutz-Staffel) og dets riksfører Heinrich Himmler som hadde de mest ambisiøse og langsiktige målene.

Himmlers raseideologiske forestillinger og utopiske storgermanske visjoner førte til at SS tok sikte på å vinne nordmenn for SS’ ideer og omdanne Norge til en SS-stat som skulle inkorporeres i fremtidens storgermanske rike.

Nordmenn som urrase

Ifølge SS’ raseideologi var nordmenn nærmest for «urgermanere» å regne. Dette bildet av nordmenn var i stor grad formet av raseideologene i «den nordiske bevegelsen» i Tyskland, Hans F.K. Günther og Richard Walther Darré.

Den nordiske bevegelsens ideologi innebar at det fantes en ren, nordisk urrase med enestående kulturskapende kraft. De trodde at denne rasen var utryddingstruet, og at Vesten ville gå under dersom den nordiske rasen forsvant. Sentralt i ideologien sto troen på at den nordiske rasen kunne forsvares ved en kombinasjon av rasehygieniske og kulturpolitiske tiltak.

Både Günther og Darré utpekte Sør-Skandinavia som den nordiske rasens «urhjem» og regnet nordmenn som et av de reneste nordiske folkeslagene. I Norge hadde folket angivelig bevart mange av sine «urgermanske» kvaliteter, både rasemessig og kulturelt. Da Darré i 1931 ble leder i SS’ Rassenamt (senere Rasse- und Siedlungshauptamt, RuSHA), ble den nordiske bevegelsens ideer, inkludert den rasemessige idealiseringen av nordmenn, en grunnkomponent i SS’ verdensanskuelse.

Blodressurs og fødehjem

Under okkupasjonen av Norge forventet Himmler at nordmennene ville «lytte til blodets stemme» og slutte seg til SS. Deretter kunne landet gradvis innlemmes i det storgermanske riket, den politiske samlingen av alle folk av nordisk blod som skulle etableres etter den endelige seieren over germanernes dødsfiende: jødene og deres allierte.

Den nordiske raseideologiens idealisering av nordmenn hadde avgjørende betydning for de tiltakene SS satte i gang i Norge: Den norske befolkningen utgjorde en viktig «blodressurs» som kunne bidra til å «rense» den germanske rasen som helhet. SS etablerte derfor Lebensborn-hjem i Norge for å sikre seg det raserene avkommet av norske kvinner og tyske soldater. Til sammen ble det opprettet ti hjem – det største antallet utenfor Tysklands grenser.

Spedbarn i sprinkelsenger
Fra et Lebensborn-hjem. Foto: NTB scanpix

Vikingånd og kolonisering

Blant nordmennenes iboende rasemessige kvaliteter var ifølge SS-ideologene deres «vikingånd», som ga dem både erobringstrang og koloniseringsferdigheter. Dette gjorde dem etter Himmlers mening særlig velegnede som spydspiss i SS’ koloniserings- og germaniseringsplaner i Øst-Europa.

I første halvdel av okkupasjonen satte SS i gang en rekke tiltak for å sluse norske Waffen-SS-frivillige inn i rollen som såkalte Wehrbauern – vernebønder – i det okkuperte Øst-Europa. Fra 1942 ble det også gjort forsøk på å verve norsk ungdom helt ned til 15-årsalderen som øst-kolonister gjennom institusjonen Germansk Landtjeneste.

Mennesker på veg inn til et arrangement i friluft. Går gjennom en slags inngangsport der tverrstolpen har form som et vikingskip sett fra siden med påskriften Germanske SS Norge
Borrestevnet i 1943, markering for Germanske SS Norge. Foto: Riksarkivet, RA/PA-0750/Gk/0001(album)1115

I dette paneuropeiske tiltaket, styrt av SS og administrert av den norske ungdomsføreren Axel Stang, fikk omkring 450 unge nordmenn, i tillegg til flere hundre fra andre germanske land, ett års opplæring som kolonister og herrefolk i det okkuperte Polen.

Emneord: Kultur og religion Av Terje Emberland
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. jan. 2024 15:53