Milorg

Den militære motstandsbevegelsen i Norge sprang ut av den militære kapitulasjonen sommeren 1940, men starten var famlende, og det tok tid før de spredte motstandsgruppene fant hverandre og ble samlet under en felles ledelse.

Etter det bitre nederlaget mot de overlegne tyske styrkene var det liten stemning i den norske befolkningen for å utfordre okkupanten militært.

Viljen og evnen til militær motstand ble heller ikke styrket av at de norske offiserene som overga seg etter felttoget, måtte avgi æresord til fienden om ikke å gripe til våpen igjen under den pågående krigen.

Milorg oppstår

Milorg oppsto fordi det fantes mennesker, oftest unge menn, som nektet å akseptere at det var nytteløst og uansvarlig å forberede militær motstand mot okkupanten. De mente tvert i mot at det fantes en militær oppgave for norsk ungdom på norsk jord selv om landet var okkupert og tyskernes militærmakt syntes overveldende.

Mann med vinteruniform sitter på huk over en radiosender i snøen
I krigens første år hadde Milorg få radiostasjoner, men et økende fokus på å bygge opp et kommunikasjonsnettverk førte til at Milorg ved krigens slutt disponerte ca. 70 sendere rettet utad mot London, og 60 stasjoner til eget bruk. Bildet er tatt i april 1944. Foto: NTB Scanpix

Gradvis trakk flere samme konklusjon. At Sovjetunionen og USA kom med i krigen på alliert side og krigslykken snudde i verden utenfor Norge, gjorde også sitt. Ved krigens slutt hadde 40 000 norske menn og kvinner sluttet seg til Hjemmestyrkene.

Lydighet eller motstand?

Våren 1940 kom det fra flere hold henstilling til innbyggerne i de besatte områdene om å vise «ro, orden og disiplin». Man viste til at befolkningen i et hærtatt land er folkerettslig forpliktet til å avstå fra sabotasje og væpnet strid.

På dette grunnlaget ba høyesterettsjustitiarius Paal Berg den 16. april kong Haakon bidra til at folk i de okkuperte delene av landet holdt seg i ro. Kongen svarte at ingen kunne vente at han eller kronprinsen skulle «oppfordre til lydighet mot tysk myndighet».

Ga legitimitet

Kongens holdning var en oppmuntring til dem som mente at det ville være moralsk forkastelig å innstille all militær motstand selv om de regulære norske styrkene overga seg.

Etter at den militære kapitulasjonen var et faktum i juni 1940, fikk motstandslinjen ytterligere legitimitet da forsvarssjef Otto Ruge nektet å avgi æresord til tyskerne om ikke å gjenoppta den væpnede kampen mot okkupanten.

Ruge ble sendt i konsentrasjonsleir, men for tyskerne var skaden skjedd: Mange norske offiserer følte seg ikke lenger bundet av sitt løfte til fienden om å avstå fra væpnet kamp.

Vanskelig start

Militære motstandsgrupper ble dannet mange steder i Sør-Norge høsten 1940, ofte anført av offiserer som ikke kunne forsone seg med tanken på at krigen var tapt.

Disse løst organiserte gruppene manglet det meste: uniformer, kommunikasjonsutstyr, direktiver, en felles kommandostruktur. Noe våpenmateriell var blitt gjemt unna etter felttoget, men dette monnet lite mot de velutrustede og tallmessig helt overlegne tyske styrkene.

Våren 1941 besto Milorg av fem «kamporganisasjoner» som geografisk sett fulgte divisjonsgrensene til mellomkrigstidens hærordning. De ble fra mai samme år ledet av Rådet, et lite operativt organ som utarbeidet generelle direktiver for det illegale arbeidet og etablerte direkte kontakt med den norske forsvarsledelsen i London.

Fra høsten 1941 og fram mot sommeren 1942 ble Milorg rammet av en serie tilbakeslag. Både i Trøndelag, på Sørlandet og det sentrale Østlandet kom Gestapo på sporet av sentrale personer i det militære motstandsnettverket, og en rekke dramatiske opprullinger fant sted.

Sommeren 1942 var store deler av Milorgs organisasjon i Sør-Norge blitt revet opp av fienden. Sikkerhetsbevisstheten hadde ikke vært god nok, måtte Milorg-ledelsen erkjenne. I den gjenoppbyggingen som fulgte, ble sikkerhetsrutinene skjerpet. 

Anerkjent av London

I november 1941 var Milorg blitt anerkjent av London-regjeringen som en egen avdeling av det norske forsvaret, direkte underlagt Hærens (senere Forsvarets) Overkommando.

I 1942‒43 ble organisasjonen ordnet i mindre geografiske enheter – i alt 22 distrikter inndelt i avsnitt, områder, grupper og lag. De rapporterte til Sentralledelsen (SL) i Oslo, som anført av den unge juristen Jens Chr. Hauge hadde overtatt den daglige ledelsen av Milorg.

Ikke geriljakrigføring

Milorg var aldri ment å skulle være en partisanhær for aktiv geriljakrigføring mot okkupanten. Målsettingen var i stedet å gjennomføre en stille styrkeoppbygging som ville muliggjøre en kraftfull innsats bak fiendens linjer i krigens sluttfase.

Milorg-ledelsen så lenge for seg at det ville komme en alliert invasjon i Norge, og at Hjemmestyrkene da kunne bidra militært til frigjøringen av landet.

I ventetiden skulle de holde en lav profil for ikke å provosere fienden unødig. Det gjaldt å unngå opprullinger og tilbakeslag.

Økende kampvilje

Da de allierte stormaktene i november 1943 bestemte seg for å nedkjempe tyskerne på Kontinentet, blant annet gjennom en storstilt invasjon på Kanalkysten våren eller sommeren 1944, droppet de samtidig alle planer om en invasjon i Norge.

Milorg-ledelsen så dette som en mulighet til å føre en mer aktivistisk linje. Den trappet opp bruken av sabotasje og væpnede aksjoner inklusive likvidasjoner av særlig farlige angivere og torturister.

Noe av motivet var å opprettholde moralen i egne rekker. Mange Milorg-jegere var frustrert over at de kommunistiske motstandsgruppene ofte fremsto som mer kampvillige enn de selv.

En undergrunnshær tar form

Den økte sabotasjevirksomheten var mulig fordi Milorgs militære kapasitet og kompetanse var blitt vesentlig styrket det siste krigsåret.

Flere hundre tonn våpen, ammunisjon og annet militært materiell ble fraktet inn med allierte fly og undervannsbåter eller smuglet inn i landet over svenskegrensen.

Samtidig sluttet stadig flere unge menn og kvinner seg til hjemmestyrkene, ikke minst etter den vellykkede kampen mot Arbeidstjenesten våren og sommeren 1944. Det var nå «gutta på skauen» ble et begrep.

Beskyttelsesoperasjoner og frigjøring

Da det ble klart at de allierte invasjonsplanene var blitt lagt på is, begynte Milorg å forberede seg på andre sluttscenarier for krigen i Norge.

Det verst tenkelige scenariet var at tyskerne forskanset seg i «Festung Norwegen» og tok i bruk den brente jords taktikk, slik de tidligere hadde gjort i Finnmark og Nord-Troms.

Milorg forberedte seg derfor på å skulle beskytte norsk industri og infrastruktur mot tysk ødeleggelse i krigens sluttfase. På nærmere ordre skulle de sikre seg kontrollen over kraftanlegg, demninger, havner, fabrikker og kommunikasjonsknutepunkter. Mer enn 17 000 av Milorgs til sammen 40 000 væpnede kvinner og menn var til slutt øremerket for slike oppdrag.

Da tyskerne i mai 1945 valgte å overgi seg uten kamp, fikk Milorg i oppdrag av London-regjeringen å bidra til at overgangen fra krig til fred fant sted i rolige og ordnede former. Natt til 8. mai rykket de første hjemmestyrkene fram for å innta sine forhåndsutpekte vaktposter og bidra til arrestasjonen av norske nazister, angivere, torturister og forræderimistenkte.

Emneord: Politikk og makt Av Olav Njølstad
Publisert 11. aug. 2016 14:59 - Sist endret 22. jan. 2024 15:51