Da Norge ble okkupert av Nazi-Tyskland i april 1940, besto KVs øverste ledelse av norske offiserer. Bedriften produserte våpen på bestilling fra det norske forsvaret.
Okkupasjonen innebar at våpenfabrikken sto overfor en helt ny situasjon. Hovedkunden forsvant, og fienden krevde å tre inn i dens sted. Dette ville innebære at den statseide, norske våpenfabrikken skulle forsyne okkupasjonsmakten med våpen.
KV-direktørens nei
Oberstløytnant Haakon Finne var våpenfabrikkens direktør. Fordi han og de andre offiserene hadde sverget troskap til konge og fedreland, var det etter Finnes mening uaktuelt å produsere våpen til en okkupasjonsmakt.
Haakon Finnes plan var å legge hele fabrikken om til sivil produksjon, det vil si framstille andre produkter enn våpen. Blant annet hadde fabrikken lenge produsert verktøy og fangstutstyr til et sivilt marked. Dette ville i første omgang føre til nedbemanninger, noe de ansatte var svært misfornøyde med. De ønsket å bevare sine arbeidsplasser i krisetiden landet var kommet opp i.
Knefall for tysk press
Det var til slutt Jens Bache-Wiig som bestemte at KV skulle ta opp produksjonen av våpen til fienden. Han var ingeniør, industrileder og medlem av Administrasjonsrådet, det midlertidige styringsorganet som var opprettet for å ta hånd om landets siviladministrasjon. Bache-Wiig var hardt presset av tyskerne, som krevde at KV skulle arbeide for dem.
Som en midlertidig ordning trakk KV-ledelsen seg da fabrikken ble beordret til å gjenoppta våpenproduksjonen sommeren 1940. Fabrikken fikk en sivil, nazifisert ledelse. Dette var menn som rykket opp internt i bedriftshierarkiet.
Luftvernskanoner og «Stomperud-Krag»
Den tyske okkupanten, som konfiskerte norske våpenlagre, var særlig interessert i at KV skulle produsere Bofors 40 mm luftvernkanoner til marinen og til landbaserte styrker. KV var allerede i god gang med å framstille slike, som en del av førsøket på opprustning etter verdenskrigsutbruddet i 1939. Det er ikke kjent nøyaktig hvor mange luftvernkanoner som ble solgt til tyskerne under okkupasjonen, men det kan ha vært om lag 200.
KV framstilte også en del håndvåpen under krigen. Det ble anslagsvis solgt 8200 Colt-pistoler og 3350 Krag-Jørgensen-geværer til tyskerne. Riflene som ble produsert til de norske SS-soldatene, ble av motstandsfolk gitt betegnelsen «Stomperud-Krag». SS-soldatene var nemlig blitt tildelt økenavnet «Stomperud», etter den klønete og naive tegneseriefiguren ved samme navn. Hirden, soldatorganisasjonen til det nazistiske partiet Nasjonal Samling, ble også utstyrt med Krag-Jørgensen-geværer.
Service og sivil produksjon
KV ble videre «servicestasjon» for tyske kanoner som trengte overhaling og reparasjon. Sånn sett bidro fabrikken til å holde okkupantens militærmakt vedlike.
KV hadde også en betydelig sivil produksjon under krigen, som framstilling av verktøy, bil- og sykkeldeler, smigods, generatordeler og jernbaneutstyr.
Arbeidskollektivets motstand
KVs opptreden var selvsagt svært kontroversiell. Dette gjaldt også Raufoss Ammunisjonsfabrikker, som produserte ammunisjon til tyskerne.
I september 1944 ble deler av KVs kanonfabrikk sprengt gjennom en sabotasjeaksjon utført av Gunnar Sønsteby fra «Oslo-gjengen», i samarbeid med våpenarbeider Arne Gundeid og Oscar Beck, den lokale Milorg-lederen.
Internt i fabrikken var det betydelig motstand mot den nye hovedkunden. Arbeidere og funksjonærer ønsket å bevare arbeidsplassene sine, men å produsere våpen til fienden var åpenbart etisk betenkelig for mange. Disse forsøkte så godt de kunne å senke produktiviteten i krigsårene, noe de langt på vei lyktes med. Tyskerne klaget stadig over det lave arbeidstempoet ved KV.
Et konsulentbyrå, som avga rapport i januar 1945, pekte på at våpenproduksjonen ved KV var urasjonelt anlagt og ledet. «Til tross for at maskinparken er meget stor og arbeiderantallet meget høyt er produksjonen meget lav», het det. En sentral årsak til dette var den «mentale tilstand» ved fabrikken som la en demper på produktiviteten.
Kongsberg våpenfabrikk produserte altså våpen for tyskerne, men for halv maskin.