90 kilometer nord for Berlin ligger landsbyen Fürstenberg. I denne landsbyen lå konsentrasjonsleiren Ravensbrück under andre verdenskrig. Ravensbrück var beregnet på kvinnelige fanger.
Leiren ble bygget på ordre fra Heinrich Himmler høsten 1938. De første fangene ble overført fra andre fengsler og leirer til Ravensbrück våren 1939. Disse fangene var tyske kvinner: politisk opposisjonelle, kriminelle, prostituerte, «asosiale», romer og dessuten «bibelforskere» ‒ Jehovas vitner som mente at Hitler var antikrist.
Etter hvert kom det kvinner fra andre okkuperte nasjoner. Disse kvinnene var stort sett politiske fanger, det vil si at de hadde gjort motstand mot tysk okkupasjon i hjemlandet sitt.
Kvinneleiren Ravensbrück
På det meste var det 45 000 kvinner i Ravensbrück. Man anslår at det i løpet av de seks årene leiren var i funksjon, var rundt 130 000 kvinner innom leiren. Rundt 28 000 av disse døde der – av sult, mishandling, tvangsarbeid og sykdom. Noen ble dessuten henrettet. Det fantes også et gasskammer i Ravensbrück, selv om det ikke var en utryddelsesleir.
Den største gruppen av fanger i Ravensbrück bestod av polakker, om lag 40 000 stykker. Dernest var det en gruppe på rundt 18 000 russere, en på 8000 franske kvinner og en på 1000 nederlendere. Resten kom fra andre okkuperte europeiske land. Det var 103 norske kvinner i leiren.
De norske kvinnene
De tre første norske kvinnene som satt i Ravensbrück, ankom leiren i november 1941. Utover krigsårene ble flere transportert til Tyskland via Grini og fengsel i Hamburg.
De norske kvinnene i Ravensbrück var politiske fanger som hadde blitt arrestert for å ha drevet motstandsarbeid i Norge. Fangeleiren Grini var det stedet der de fleste opplevde å ha sitt lengste fangeopphold i Norge før de ble transportert til Ravensbrück. Kvinnene kom til en fangeleir i Tyskland som var preget av hardt arbeid, sult, mishandling og sykdommer, men de norske kvinnene var blant de privilegerte i leiren.
Mange av fangene fra Norge fikk motta pakker gjennom Røde Kors. I pakkene var det mat og klær fra familien hjemme i Norge. En Røde Kors-pakke kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død. I tillegg til å få motta pakker ble ikke de norske kvinnene barbert på hodet, slik kvinner av andre nasjonaliteter ble. Nazistene så på de norske fangene som høyerestående fordi de var ariske og «rasemessig verdifulle».
Umenneskelige forhold
Flere av de norske kvinnene arbeidet i leirens systue. Noen ble tatt ut til å arbeide for den tyske fabrikken Siemens, som hadde en egen arbeidsleir et stykke utenfor hovedleiren. Arbeiderne ble truet med vold om de ikke arbeidet fort nok og godt nok. På sykestuen var det umenneskelige forhold – syke ble ikke behandlet, men lagt til å dø. De heldige overlevde.
Blant de norske kvinnene var det noen som hadde en egen fangestatus: NN. De skulle anonymt og uten spor forsvinne i «natt og tåke». Rundt hver tredje norske kvinne i Ravensbrück hadde NN-status. Det betydde blant annet at de ikke kunne motta Røde Kors-pakker, og at de ikke fikk skrive og motta brev fra Norge. Disse tingene ble imidlertid ordnet solidarisk blant kvinnene; de delte matpakker og fikk informasjon ut og inn av leiren gjennom dem som kunne skrive og motta brev.
Etter krigen
SS begynte å evakuere leiren i mars 1945. Ravensbrück ble befridd av sovjetiske styrker 29.–30. april 1945. Da hadde de norske kvinnene blitt fraktet ut ved hjelp av de hvite bussene gjennom Tyskland og Danmark og over til Sverige. Der ble de til frigjøringen av Norge 8. mai 1945, da de første begynte å reise hjem igjen.
Like etter krigen skrev Lise Børsum, Kirsten Brunvoll, Sylvia Salvesen, Sigrid Heide og Annalise Urbye bøker om sine erfaringer i Ravensbrück. Bøkene ble publisert i årene 1946‒1947. Henriette Bie Lorentzen ble en av de mest profilerte Ravensbrück-kvinnene som holdt foredrag om sine konsentrasjonsleirerfaringer allerede i 1945. Flere av kvinnene var aktive i fangeforeninger til langt utpå 1990-tallet.