print logo

Jordbruk – en ny levemåte

Da steinalderfolk mot slutten av siste istid begynte å dyrke og avle ville planter og temme dyr, tok de et valg som har preget menneskenes levesett fram til våre dager.

Steinalderens sluttepoke, yngre steinalder eller neolitikum, defineres van­lig­vis som tiden da folk begynte med jordbruk og tamdyrhold. Re­sul­tat­ene har vært grunnleggende for menneskets levesett siden: korn­pro­dukter som brød, grøt, pasta og øl; kjøtt av okse, svin og småfe; meieri­pro­dukter, ull og skinn.

 
Last ned mediefil

Etter den siste istiden begynte folk i Midtøsten (9000 f.Kr.), Asia (7000 f.Kr.), Afrika (3000 f.Kr.), Amerika (3000 f.Kr.) og Ny-Guinea (7000 f.Kr.) å holde dyr og dyrke planter, det vil si å produsere mat. For Europas del spredte dyrk­ning og dyrehold seg ut fra Midtøsten over hele kontinentet.

Menneskenes handlinger ledet også til genetiske endringer av plante- og dyreartene, enten som resultat av avl eller som ubevisste resultater av måten man håndterte dyr og planter på.

Kart som viser utbredelse av jordbruk i Europa i forskjellige årtusen i steindalderen
Kart som viser jordbrukets gradvise utbredelse i Europa i steinalderen. Den stipla linja fra Oslofjorden til Nord-Hordaland markerer usikkerhet for det norske landområdet.

Hvorfor begynne med matproduksjon?

Hvorfor, hvordan og når matproduksjon, temming av villdyr til husdyr og spredningen av andre kulturtrekk begynte, har vært diskutert lenge.

De fleste antar at matproduksjon er en åpenbar fordel for jegere uten en forutsigbar tilgang på mat. Men dette er nok ikke helt riktig tenkt. I dag er det nemlig mye som tyder på at jegere/sankere ofte hadde et godt, pro­tein­rikt, variert og forutsigbart kosthold. Fangstfolk kunne bevege seg over store områder, og arbeidet var variert og begrenset i omfang.

Steinalderens jordbruk og dyrehold krevde derimot en omfattende og tung arbeidsinnsats. Steinalderbondens kosthold var oftest ensformig. Skadedyr, plyndring og værforhold skapte betydelig risiko. Bonden var bofast, folk bodde tettere, og det oppstod problemer på grunn av konflikter, hygiene og sykdom. Det er altså ikke åpenbart hvorfor steinalderens fangstfolk gikk over til en bondetilværelse.

Ressurssvikt eller overflod?

Tidligere gjaldt det for historikerne å finne frem til når og hvor jordbruket oppstod eller ble tatt i bruk. Siden har spørsmål om hvorfor og hvordan man begynte med mat­pro­duk­sjon, vært viktige. En tilbakevendende faktor er demo­grafi. Når befolkningen øker eller ressursene svikter, må folk finne nye måter å skaffe mat på. Slik startes en prosess som leder frem til mat­pro­duk­sjon.

Problemet med denne modellen er at man får lite støtte for den i de ar­keo­log­iske funnene. Matproduksjon kan skape større tilgang til kalorier, men krever mer arbeidskraft. Bondens livsstil tillater hyppigere svangerskap enn tilfellet er blant jegere og sankere. Befolkningsøkning og ressurspress kan altså ofte være et resultat av matproduksjon – ikke en årsak til den.

En annen gruppe teorier har overflod som utgangspunkt. Én modell legger til grunn at eliter vokser frem hos velstående jegere/sankere. Elitens med­lem­mer konkurrerer om å vinne oppslutning gjennom fester der luksusmat og alkoholholdige drikker serveres. For å sikre de nødvendige råvarene begynner man med tamdyrhold og dyrking til festbruk.

Det siste ordet er altså ikke sagt i denne spennende historien. Nye gene­ra­sjoner arkeologer vil nok utforske temaet videre og filosofere over hva som skjedde. Men sikkert er det at steinalderfolkenes valg for mellom 5000 og 10 000 år siden for alltid endret menneskeartens livsbetingelser.

Av Christopher Prescott
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 30. aug. 2017 10:28