print logo

Høvdingdømmer vokser fram

Prestisjevarer, våpen og gravminner viser at samfunnet ble mer lagdelt mot slutten av yngre steinalder, og at makten ble forsøkt videreført gjennom arv. Samfunnet ble mer hierarkisk, og de første høvdingdømmene trådte frem.

Jordbruket kan først påvises med stor sikkerhet i Norge ca. 2400 f.Kr., ved overgangen til yngre steinalders siste epoke. Det er vanlig å fokusere på innføringen av jordbruksproduksjonen for å forklare samfunnsendringene i yngre steinalder.

Mye tyder på at forandringene også gjaldt teknologier, kom­munikas­jons­møn­stre, samfunnsformer, stiluttrykk og kanskje til og med språk. Pro­duk­sjonen gikk fra fangst og fiske til jordbruk, teknologien gikk fra stein til metall, mens kommunikasjonen gikk fra korte til lange sjøreiser.

Nye kommunikasjonsmønstre

Gjenstander, byggemåter og gravskikk viser at teknologi og andre impulser spredte seg raskt over store områder i Europa. Sjøfart var antakelig av­gjør­ende i denne kommunikasjonen.

Sjøen har alltid vært en viktig ferdselsåre i Norge. I fangstalderen frem til 2400 f.Kr. reiste folk stort sett langs kysten. Ved overgangen til dolktiden (etter 2400 f.Kr.) begynte folk å krysse åpne havstrekninger – som Skagerrak mellom Sør-Vestlandet og Jylland – på regelmessig basis.

Båtene de brukte, er ikke funnet, men båtteknologien må ha gjort et stort sprang omkring 2400 f.Kr.

Fartøyene som er avbildet i noe yngre helleristninger fra om lag år 2000–1600 f.Kr., kan gi en idé om hvordan båtene var bygget. Disse båtene var utviklet fra stokkebåten, hvor skroget er en uthult trestamme, til en plan­­ke­bygd carvel-konstruksjon, dvs. at skroget er bygd ved å legge de tilhog­de plankenes kanter mot hverandre og dermed skape et høyere fribord. De nye båtene kunne ta større last (gods, dyr og folk), tåle mer sjø og ha flere titalls mann til å padle. Eksperimenter med kopier av den senere Hjort­spring­båten viser at disse båtene var svært sjødyktige, og at de kunne ta last.

Helleristningen Bjørnstadskipet: stort skip med mange streker, som muligens representerer mannskap
En av de største skipsristninger som er oppdaget i Norge, er det såkalte Bjørn­stad­skipet fra Skjeberg i Østfold. Helleristningen måler ca. 4 x 1,5 m. Bron­se­al­deren var preget av utveksling av varer, folk og ideer over store av­stan­der. De store båtene ble padlet over åpne hav strekninger, langs kystene og opp elvene, og var en forutsetning for bronsealderen i Nord-Europa. Foto: Kim Hjardar

Byggingen, bemanningen og seilingen av slike fartøy krevde både kunnskap om båtbygging og navigasjon og evne til å organisere mange mennesker. Båten er et godt symbol på økende spesialisering og ulik adgang til makt.

Båten endret samfunnet

En forutsetning for at båten kunne anvendes, var at folk hadde kontakter andre steder, så de kunne reise trygt og finne havner. Slektskap var det viktigste prinsippet som lå til grunn for slike nettverk og allianser.

Ulike ideer om slektskap bygde antakelig på ideen om et felles opphav. Gjen­nom forestillingene om slektskap forsto man sin egen og andres plass i verden. Slektskap og allianser innebar gjensidige forpliktelser.

Et mønster av utveksling med kontinentet blir tydelig fra dolktiden (2350–1750 f.Kr.) og gjennom bron­s­ealderen. Når et nettverk først var etab­lert, ble det bekreftet og utviklet gjennom utveksling av ektefeller, foster­barn og prestisjegjenstander. Slike nettverk skapte behov for nye reiser, og med folks reiser fulgte utveksling av kunnskap, våpen, metall og status­gjen­stan­der. Det var nå Nord-Europas første eliter og deres nettverk tok form.

I århundrene som fulgte, vokste disse nettverkene, og de skulle bli viktige for samfunnsutviklingen i to tusen år fremover, gjennom dolktiden, bron­se­alderen og inn i jernalderen.

Ny teknologi og nye gjenstander

Kobberstøping, det eldste metallhåndverket i Skandinavia, ble etablert på samme tid, inspirert av den vesteuropeiske klokkebegerkulturen (2700–1900 f.Kr.). Også gjenstander i stein, som flintdolken, og bein, som draktnåler, ble formgitt etter europeiske forbilder i metall.

Flintkopier av bronsevåpen
Forbildet for elitens våpen og smykker var metallgjenstandene, og disse ble etterlignet i flint, stein og bein – noe disse funnene fra Hordaland illustrerer. Foto: Svein Skare/Uni­versi­tets­museet i Bergen/CC BY-NC-ND 3.0

Noen mennesker lærte seg metallteknologien og ble håndverksspesialister. Metall ble utvekslet over store geografiske områder, både ferdige gjen­stan­der og råstoff.

Denne handelen med prestisjevarer forteller også om en mer hierarkisk sam­fun­ns­orden. I dolktiden vokste bronsealderens høvdingdømmer frem i Sørvest-Norge, på Møre, i Trøndelag og Øst-Norge.

Del av Europa

Grav- og offerfunn viser at dolken og bueskytterutstyret var viktige eien­deler for menn på denne tiden. Dette inntrykket fra Norge passer med den sentrale betydningen maskuline krigersymboler hadde i resten av Vest-Europa til samme tid.

Utviklingen i Norge var altså en del av det som skjedde ellers i Nord- og Vest-Europa, der mange ulike typer samfunn ble omformet etter samme mal. Den vesteuropeiske klokkebegerkulturen spredte seg raskt fra Polen til Skottland og fra Troms til Nord-Afrika. Hvordan dette kunne skje, er om­dis­kutert, men reiser og migrasjon er en del av forklaringen.

Arkeologene utleder sine fortolkninger fra de materielle tingene de finner. Men denne materielle kulturen henger sammen med tanker og handlinger. En hypotese er at endringene i samfunn, kultur og teknologi fant sted sam­tidig med et språkskifte. Kanskje var det på denne tiden de in­do­euro­peis­ke språkene – forløperne til de fleste språkene i Asia og Europa – ble bredt etablert i Norden?

Av Christopher Prescott
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. aug. 2017 12:36