print logo

Der jordbrukerne møtte jegerne

Jordbruket kom til Norge rundt 3950 f.Kr., da Skan­di­navias første jordbrukskultur ble etablert i området rundt Oslofjorden.

Et av de sentrale spørsmålene i steinalderforskningen er hvordan møtet mellom fangstfolkene og de første bøndene artet seg

Østfold og kysten langs Oslofjorden ligger i tilknytning til de svenske re­gion­ene der traktbegerkulturen (3950–2750 f.Kr) var utbredt. Det er grunn til å anta at ferdselen fulgte kysten, og da var Norges sørøstlige områder det naturlige stedet for de første møtene mellom de etablerte fangstfolkene og Nordens første bønder.

Kart som viser utbredelse av jordbruk i Europa i forskjellige årtusen i steindalderen
Kart som viser jordbrukets gradvise utbredelse i Europa i steinalderen. Den stipla linja fra Oslofjorden til Nord-Hordaland markerer usikkerhet for det norske landområdet.

Egnet for jordbruk

Klimaet hadde vært i stadig endring etter den siste istiden. Forholdene i den yngre steinalderen var litt varmere (ca. 1 grad) og tørrere enn i dag, og Øst­fold og Oslofjord-regionen var et område som egnet seg for jordbruk.

Forholdene i de gamle israndavsetningene, det såkalte raet, lå særlig til rette for jordbruk. Raet inneholder mye sandholdig, selvdrenerende og lettdrevet jord. Her har arkeologene gjort mange funn fra den tidligste jordbrukskulturen.

Vegetasjonshistorien viser endringer i plantedekket, og det er funnet ti fangstboplasser fra denne tiden. Boplassenes inventar inneholder fan­gst­utstyr som pilspisser og fragmenter av økser og keramikk. Av trakt­beger­gjen­stan­der er det funnet noen økser av den tidligste typen, nærmere bestemt åtte spissnakkede økser i flint og basalt, og én man­ge­kant­øks.

Det er foreløpig ikke funnet spor etter åkrer, gårdshus, fossile bein, korn eller andre direkte kilder som kan fortelle mer om de første bøndene.

Forholdet mellom fangstfolk og bønder

Fordelingen av funnene i landskapet viser at øksene ligger på de gamle is­rand­av­set­ning­ene, litt inn i landet fra datidens strandlinje.

Boplassene knyttet til fangst ligger i et annet miljø, i den indre skjærgården, gjerne der elvene har utløp til havet. Slike steder bød på rike fiskeressurser.

Dette mønsteret kan tolkes på ulikt vis. Ett alternativ er at de samme grup­p­ene utnyttet både raets marker og havets ressurser og tilpasset red­skap­ene til oppgavene.

Et annet alternativ er at de som bodde på raet, drev litt jordbruk, mens de som bodde i skjærgården, drev kun fangst – altså at to ulike folkegrupper levde side om side. Denne tolkningen blir styrket av naturvitenskapelige ana­lyser av skjelettmaterialet andre steder i Skandinavia, som viser at bøndene og fangstfolkene levde på svært ulike måter – og i liten grad blandet seg.

Inuiter med spyd, oppstilt
Mennesker som jakter med spyd kan ofte sees i helleristninger fra oldtiden, men også i moderne fotografier, her av inuiter i Nord-Amerika. Gjennom størstedelen av menneskets historie har jakt vært en sikker levevei for mennesker verden over, også i vår tid. Foto: NTB scanpix

Selv om det finnes få håndfaste data, går det an å spekulere litt omkring forholdene for 6000 år siden. Hvis bønder og fangstfolk levde side om side, ser det ut som de utnyttet ulike ressurser. De konkurrerte altså ikke om de samme ressursene.

Jordbruksbosetningene var små, og det er vanskelig å se for seg «full­tids­bøn­der» på denne tiden. Antakelig fremsto fangst som en overlegen leve­måte. Jordbruket utgjorde neppe en trussel for fangstkulturen i denne første fasen. De to gruppene kunne endog dra nytte av hverandre, idet de utvekslet råstoffer, prestisjegjenstander, mat og kunnskap.

Hvordan gikk det?

Alt tyder på at de første jordbruksbosetningene opphørte etter en tid. Det er ikke mulig å si om disse første jordbrukerne gikk over til fangst igjen, eller om de ble fordrevet av fangstfolkene. Det skulle ennå ta mange hundre år før jordbruket ble en dominerende levemåte i dette området.

Av Christopher Prescott
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. mars 2017 10:02