print logo

Bondesamfunnet etableres

Veien fra framveksten av jordbruk i Midtøsten til gården ble etablert i Norge, er en lang historie. Folk i Norge var sent ute med å dyrke jord og holde dyr, men da de først begynte, spredte bondens levemåte seg raskt.

Jordbruket oppstod i Midtøsten for 11 000 år siden og spredte seg nordover til Tyrkia og vestover gjennom middelhavsregionen. Fra Balkan ble jord­bruket spredt tvers over Europa til Nederland med en europeisk kultur som man har oppkalt etter keramikkens dekor, den båndkeramiske kulturen (ca. 5500–4500 f.Kr.).
Kart som viser utbredelse av jordbruk i Europa i forskjellige årtusen
Kart som viser jordbrukets gradvise utbredelse i Europa i steinalderen. Den stipla linja fra Oslofjorden til Nord-Hordaland markerer usikkerhet for det norske landområdet.

Bøndene koloniserte det kontinentale Europa raskt, i løpet av 300 år fra 5600 til 5300 f.Kr. Derfra kom jord­bruket til Nord-Europa og Skandinavia i rykk og napp. Det skulle gå mer enn 1000 år – til om lag 3950 f.Kr. – før traktbegerkulturen (3950–2800 f.Kr.), som er betegnelsen på den eldste bondekulturen i nord, ble etablert i Sør-Skandinavia.

De første fullt utviklete gårdssamfunnene i Norge kan dateres til omkring 2400 f.Kr. Fra denne tiden finnes tydelige spor etter gårdshus, åkrer, tamdyr og korndyrking i Sør- og Midt-Norge.

Jordbruksprodukter til fest

I Norge gjorde traktbegerkulturen seg gjeldende i Oslofjord-området og langs Skagerrak-kysten. Her har arkeologene funnet enkelte grav­monu­menter og en del gjenstander som er karakteristiske for denne kulturen, som keramikk og flintøkser.

Det er funnet pollen i lag i myrer og tjern som kan dateres til denne peri­oden, men det er usikkert om disse pollenavsetningene skyldes dyrking av jord og husdyr på beite. Bein etter tamdyr eller spor etter korn, åkrer eller jordbruksboplasser er derimot ikke funnet.

Det er ikke mulig å si sikkert hvilken rolle jordbruket spilte på denne tiden. Funnene tyder på at folk ikke hovedsakelig livnærte seg av korn eller husdyr, og at den gamle fangstøkonomien levde videre også i områder med jordbruk.

Fotografi av storsteinsgrav: haug dekket av torv, i landskap
Megalittgraver eller storsteinsgraver var karakteristiske for traktbegerkulturen. Det finnes få slike graver bevart i Norge, men på gården Skjeltorp i Skjeberg i Østfold fantes det ruiner etter en storsteinsgrav. Graven ble rekonstruert i 1940-årene. Foto: Sarpsborg kommune

I den utstrekning folk hadde tilgang på korn, øl og husdyrprodukter – enten de produserte dem selv eller byttet dem til seg – var det antakelig mest til festbruk.

Gården etableres

Landbruket er kun en av mange omfattende endringer som berørte hele Nord-Europa.

Endringene hang sammen: Gårdshusene ble bygd for å stå i flere tiår, folk krysset regelmessig åpne havstrekninger som Skagerrak, og elitenes døde ble begravd på nye måter. Nye typer gjenstander, som dolker og draktnåler, var inspirert av det gryende metallhåndverket på kontinentet.

Etter all sannsynlighet ble også ulikhetene i samfunnet tydeligere, og antakelig gikk folk over til å snakke et indoeuropeisk språk. Det er ukjent hvilket språk de snakket før dette.

Alle disse endringene kom sannsynligvis med innvandrere fra klok­ke­beger­kul­turen (2700–2400 f.Kr.) – Nord- og Vest-Europas første metallbrukende samfunn. Mye tyder på at innvandrerne kom via Nord-Jyl­land og først skapte nye samfunn på Lista og i Rogaland.

Den nye samfunnsformen spredte seg meget raskt langs kysten og inn i landet. Klokkebegerfasen var kort, om lag 300 år, men den skapte mange av de trekkene folk i dag assosierer med Norge: bonden, metallhåndverket, sjø­mannen og krigeren.

Historien forandrer seg

Før andre verdenskrig var det vanlig å forklare alle omfattende sam­fun­ns­end­ringer med innvandring. Senere, fra 1960-tallet, har his­tori­kerne lagt mer vekt på miljøkriser, befolkningsvekst, konkurranse og ideologi – altså lokal utvikling uavhengig av påvirkning utenfra.

Etter hvert har nye funn og biokjemiske analysemetoder i ar­keo­logien vist at migrasjon og reiser var langt mer vanlige gjennom hele forhistorien enn ar­keo­log­ene inntil nylig har tenkt seg. Dermed er forholdet mellom de tra­dis­jon­elle fangstfolkene og de nye bøndene på ny gjenstand for diskusjon.

Årsakene til at folk begynte å produsere mat gjennom å dyrke jord og holde dyr, har nok variert fra sted til sted. Mye tyder likevel på at vandringer var avgjørende for at den modellen for jordbruk som oppsto i Midtøstens frukt­bare halvmåne, kunne spres nord til polarsirkelen i løpet av 6000 år.

Av Christopher Prescott
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 30. aug. 2017 10:41