print logo

Bofast uten jordbruk

Langs kysten av Troms og Finnmark er det funnet en rekke hustufter som viser at jegere og fiskere i yngre steinalder var fastboende i landsbyer.

Jordbrukskulturene i Danmark, Sverige og Sør-Norge, som i perioder hadde betydelig innflytelse så langt nord som til Troms, er av liten betydning i Troms og Finnmark, selv om enkelte flintdolker og stridsøkser fra de siste fasene av yngre steinalder er funnet i Finnmark.

Perioden mellom 5000 og 1800 f.Kr. betegnes som yngre steinalder i Nord-Nor­ge. Lengst i nord er yngre steinalder definert ut fra forekomsten av keramikk og enkelte typer gjenstander, som slipte skiferkniver og -spisser. Forbindelseslinjene peker i stor grad østover, noe Nordens tidligste keramikk (kalt Säräisniemi etter funnstedet i Finland) og en senere kob­ber­dolk fra Gressbakken i Nesseby vitner om.

Bofaste fangstfolk

I områder med rike naturressurser kan det utvikle seg ulike former for bo­fast­het og landsbyer blant fangstfolk. Arkeologene som skal fortolke hvor­dan yngre steinalders fangstfolk flyttet mellom faste boplasser i de ulike års­tid­ene, trekker ofte på studier av kystgrupper som kwakiutlene på Canadas stillehavskyst.

Flyttemønstrene var så faste at fangstfolkene i Troms og Finnmark i yngre steinalder kan kalles bofaste.

Ett kulturminne fra yngre steinalder er spesielt viktig langs kysten i Troms og Finnmark: hustuftene. Her er det funnet mange ovale eller rektangulære rester etter hus i Varanger og på Sørøya. Anleggene på Gropbakkengen og Gressbakken er de mest kjente.

Nesseby i Finnmark
Fra Nesseby i Finnmark har vi rikholdige funn fra de tidlige fangstkulturene i Nord-Norge. Foto: Line Iversen, Elizabeth Skjelsvik/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0


Husene fra slutten av yngre steinalder var solid bygget, og ofte var flere hus i et område bygget til samme tid. Dette tyder på at folk bodde på det samme stedet året rundt – altså at de var bofaste i ordets egentlige forstand.

Funn av beinrester fra torsk både i og utenfor husene vitner om fiske og fangst året rundt.

Samfunnet var lagdelt, eliten konkurrerte gjennom fester med gavegiving og storforbruk, og de deltok i handelsnettverk over store avstander.

Solide bygninger

Fotografi av menneskefigur i bein, ca 7 cm
Menneskefigur av bein fra Nesseby. Begge sider av figuren forestiller en person sett forfra, hankjønn på den ene side, hunkjønn på den andre. Foto: Adnan Icagic/Trom­sø Museum – Uni­vers­itets­museet/CC BY-NC-ND 3.0

Husene hadde et gulvnivå som var gravd ned i sanden, og de var solide konstruksjoner. Det krevde en betydelig arbeidsinnsats å bygge disse husene, og de kunne stå i hvert fall i én gene­ra­sjon. Gulvarealet varierte fra 12 m2 til over 30 m2. De eldste husene hadde ett ildsted, de yngste hadde flere ildsteder.

Foran husene på Gressbakken er det funnet betydelige lag av avfall. Dette har gitt et godt miljø for bevaring av beinmateriale, noe som er uvanlig. Avfallet gir et innblikk i stein­alder­men­nes­kenes meny, men her er det også funnet gjenstander i bein, til dels med dekor: harpuner, fiskekroker, kammer og draktutstyr. Dekoren består av ulike strek­mønstre, men også figurer av mennesker og kammer med fuglehoder. Noen mennesker ble også begravd i avfallshaugene ved husene.

Boform og samfunn

Hvordan husene ble brukt, har vært gjenstand for mye diskusjon. De eldre, mindre husene kan ha vært del av et fast mønster av reiser mellom kysten, dalene og fjellet. Dette ga fangstfolkene mulighet til å utnytte natur­res­surs­ene i den sesongen de ga best utbytte.

Hustuftene ligger på rekke og rad på ulike strandnivåer i Gropbakkengen, og det er rimelig å tenke at flere hus var i bruk samtidig. Det ser ut som opptil 20 husholdninger kunne samles på Gropbakkengen for å drive fiske og fangst vinterstid. Et slikt system krevde samarbeid.

Mot slutten av yngre steinalder bygde fangstfolkene på Gressbakken større hus – opptil 30 m2 – og det ble også flere hus. Disse husene kunne ha to ildsteder og tre innganger.

Hus av Gressbakken-type forkommer i grupper på mellom 2 og 30. Husene ligger på rekker, og avstanden mellom dem er jevn. Dette tyder på at de var konstruert samtidig og var i bruk til samme tid – altså at flere hushold bodde nær hverandre.

Steinalderlandsbyer?

Antakelig kunne det lett oppstå spenninger mellom de bofaste fangstfolkene i disse landsbyene. De arkeologiske funnene forteller om sosial ulikhet innad i gruppene. Det var behov for å håndtere potensielle konflikter så vel som å koordinere livets mer praktiske og hverdagslige sider. Antakelig har dette ledet til den rike symbolbruken og de mange rituelle uttrykkene som preger funnmaterialet. Symbolene og ritualene kunne brukes for å formidle sam­funns­ordenen, rangordningen og gi eliten prestisje.

Gressbakken-fasen var forholdsvis kort, og markerer slutten på yngre stein­alder i Finnmark. Den ble avløst av den perioden som kalles tidlig metalltid. I denne perioden synes det som innlandsressursene ble viktigere for men­nes­kene langs kysten. En hypotese er at klimaet ble kaldere, og at skogen trakk sørover. Dette kan ha påvirket reinens sesong­vandringer – og gjort at menneskene endret sine bosetningsmønstre.

Av Christopher Prescott
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. aug. 2017 12:27