Jakt
I fjellene finnes det fortsatt spor av villreinfangst i form av fangstanlegg og dyregraver. Fangstanleggene besto av enkle gjerder som ledet dyrene mot et område hvor jegerne ventet. Dyregravene ble dekket til, slik at reinsdyret ikke skulle oppdage dem før det var for sent og dyret lå hjelpeløst i gropen.
Ved fangstanleggene ble dyrene partert, og i dag kan vi bruke avfallet for å finne ut hva jegerne var på jakt etter. I vikingtiden og høymiddelalderen ble gevir svært ettertraktet.
Kostbare skinn
Den nordnorske høvdingen Ottars beretning viser at råvarer fra jakt og fangst var viktige for elitens økonomi. Ottar fortalte den engelske kong Alfred om sin største rikdom: skatten som samene betalte. Den besto av skinn fra mår, rein og bjørn samt fjær og tau laget av hvalrosshud eller selhud - etterspurte varer i Vest-Europa.
Fangstanlegg, boplasser og graver tyder på at både norrøne folk og samer drev med jakt og fangst. Skogsområdene var også et viktig jaktterreng, og her er det også funnet mange dyregraver, særlig for elg.
Serieproduksjon i byene
Gevir var råmateriale for kammakerne. Vikingtidsgravene viser at kammene var viktige for både kvinner og menn.
Fra slutten av 700-tallet begynte håndverkerne i Skandinavia å serieprodusere kammer og smykker. De laget hundrevis av nærmest like kammer, spenner og glassperler, og produktene ble tilgjengelige for en bred kundekrets. Serieproduksjonen er særlig knyttet til de fire skandinaviske byene som oppstod ved overgangen til vikingtiden.
Seil krevde ull
Utmarka var et viktig ressursområde for gårdene over hele landet. Husdyrene ble sendt på beite i skogen og på fjellet, og mange gårder hadde seter. Lyngheilandskapet fra Vestlandet og nordover langs kysten var viktig som beitemark. Bøndene vedlikeholdt lyngheia ved jevnlig avsviing.
Med vikingskipene oppsto det et enormt behov for ull. Ull var nemlig det eneste egnede materialet for seil som vikingtidens mennesker kjente til. Til fremstilling av ett eneste seil til et vikingskip gikk det med 1,5 tonn med ull. Økt sauehold bidro trolig til å endre gårdsdriften i enkelte områder. Tekstilredskapene i kvinnegravene tyder på at det først og fremst var kvinner som var seilmakere.
Jernutvinning i stor skala
Jernutvinningen ble mer intensiv mot slutten av vikingtiden. Tonnevis av jern ble fremstilt fra myrmalm. Plasseringen av anlegg langs gamle veifar over Filefjell tyder på at jern fra Østlandet ble fraktet over fjellet til Vestlandet. Norsk jern er også funnet i Danmark, og det er sannsynlig at jernet var en viktig eksportvare. Virksomheten ble enda mer omfattende og fikk nærmest et industrielt preg i høymiddelalderen.
Funnene fra plassene hvor jern ble fremstilt, tyder på at det var folk fra bondesamfunnet som sto for produksjonen. De fremstilte råjern, som ble fraktet videre før det ble omarbeidet til jern.
Jern til skip
Vikingtidsbyen Kaupang er ett av stedene som har klare spor etter rensing av råjern. Smier er kjent fra gårder, markedsplasser og byer, og jernsmedene hadde stort behov for jern.
Jern var et nødvendig råmateriale for å kunne lage våpen, ulike redskaper og båtnagler. God tilgang på jern var en viktig forutsetning for å kunne bygge og utvikle vikingskip.
Stein fra utmarka
Folk hentet også kvernsteiner, skifer til bryner og kleberstein til gryter fra utmarka. Mange av vikingtidsgravene i Sør-Norge inneholder to bryner, ett lyst grått og ett mer finkornet, mørkt grått. Den mørke skiferen er fra vestkysten av Norge, mens den lyse er fra Eidsborg i Telemark.
Gravene viser at råmaterialer fra utmarka ble fraktet over lange avstander. Begge typer bryner er også funnet i Hedeby, i dagens Nord-Tyskland. Gode bryner var ettertraktet varer for de ble brukt til å holde kniven, saksen, sigden og sverdet skarpt.