Fangst, jern og serieproduksjon

Kun 3 prosent av Norges areal er egnet for jordbruk, og menneskene har alltid tatt i bruk ressursene i fjell, skog og hei. I vikingtid økte utnyttelsen av utmarka.

Jakt

I fjellene finnes det fortsatt spor av villreinfangst i form av fangstanlegg og dyregraver. Fangstanleggene besto av enkle gjerder som ledet dyrene mot et område hvor jegerne ventet. Dyregravene ble dekket til, slik at reinsdyret ikke skulle oppdage dem før det var for sent og dyret lå hjelpeløst i gropen.

Ved fangstanleggene ble dyrene partert, og i dag kan vi bruke avfallet for å finne ut hva jegerne var på jakt etter. I vikingtiden og høymiddelalderen ble gevir svært ettertraktet.

Bildet viser en delvis oppmurt, delvis nedgravd dyregrav i fjellandskap
Fangstgroper finnes det mange av i det norske landskapet, både på høyfjellet og i utmarka. De er enten steinmurt, slik som denne ved Anonstjønn i Vinje, eller gravd ned i bakken. Uansett har de vært tildekket, og gjerder kan ha ledet dyrene til å passere akkurat over gropene. Foto: Telemark fylkeskommune

Kostbare skinn

Den nordnorske høvdingen Ottars beretning viser at råvarer fra jakt og fangst var viktige for elitens økonomi. Ottar fortalte den engelske kong Alfred om sin største rikdom: skatten som samene betalte. Den besto av skinn fra mår, rein og bjørn samt fjær og tau laget av hvalrosshud eller sel­hud - etterspurte varer i Vest-Europa.

Fangstanlegg, boplasser og graver tyder på at både norrøne folk og samer drev med jakt og fangst. Skogsområdene var også et viktig jaktterreng, og her er det også funnet mange dyregraver, særlig for elg.

Serieproduksjon i byene

Gevir var råmateriale for kammakerne. Vikingtidsgravene viser at kammene var viktige for både kvinner og menn.

Fra slutten av 700-tallet begynte håndverkerne i Skandinavia å serie­pro­du­sere kammer og smykker. De laget hundrevis av nærmest like kam­mer, spenner og glassperler, og produktene ble tilgjengelige for en bred kunde­krets. Serieproduksjonen er særlig knyttet til de fire skandinaviske byene som oppstod ved overgangen til vikingtiden.

Seil krevde ull

Utmarka var et viktig ressursområde for gårdene over hele landet. Hus­dyr­ene ble sendt på beite i skogen og på fjellet, og mange gårder hadde seter. Lyngheilandskapet fra Vestlandet og nordover langs kysten var viktig som beitemark. Bøndene vedlikeholdt lyngheia ved jevnlig avsviing.

Med vikingskipene oppsto det et enormt behov for ull. Ull var nemlig det eneste egnede materialet for seil som vikingtidens mennesker kjente til. Til fremstilling av ett eneste seil til et vikingskip gikk det med 1,5 tonn med ull. Økt sauehold bidro trolig til å endre gårdsdriften i enkelte områder. Tek­stil­red­skap­ene i kvinnegravene tyder på at det først og fremst var kvinner som var seilmakere.

Jernutvinning i stor skala

Jernutvinningen ble mer intensiv mot slutten av vikingtiden. Tonnevis av jern ble fremstilt fra myrmalm. Plasseringen av anlegg langs gamle veifar over Filefjell tyder på at jern fra Østlandet ble fraktet over fjellet til Vest­lan­d­et. Norsk jern er også funnet i Danmark, og det er sannsynlig at jer­n­et var en viktig eksportvare. Virksomheten ble enda mer omfattende og fikk nær­mest et industrielt preg i høymiddelalderen.

Funnene fra plassene hvor jern ble fremstilt, tyder på at det var folk fra bon­de­sam­fun­net som sto for produksjonen. De fremstilte råjern, som ble frak­tet videre før det ble omarbeidet til jern.

Jern til skip

Vikingtidsbyen Kaupang er ett av stedene som har klare spor etter rensing av råjern. Smier er kjent fra gårder, markedsplasser og byer, og jernsmedene hadde stort behov for jern.

Jern var et nødvendig råmateriale for å kunne lage våpen, ulike redskaper og båtnagler. God tilgang på jern var en viktig forutsetning for å kunne bygge og utvikle vikingskip.

Stein fra utmarka

Folk hentet også kvernsteiner, skifer til bryner og kleberstein til gryter fra utmarka. Mange av vikingtidsgravene i Sør-Norge inneholder to bryner, ett lyst grått og ett mer finkornet, mørkt grått. Den mørke skiferen er fra vest­kysten av Norge, mens den lyse er fra Eidsborg i Telemark.

To brynesteiner, rektangulære.
Brynesteiner fra Eidsborg i Telemark (lys) og fra vestkysten av Norge (mørk). Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-NC 3.0

Gravene viser at råmaterialer fra utmarka ble fraktet over lange avstander. Begge typer bryner er også funnet i Hedeby, i dagens Nord-Tyskland. Gode bryner var ettertraktet varer for de ble brukt til å holde kniven, sak­s­en, sigden og sverdet skarpt.

Emneord: Økonomi og teknologi Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. nov. 2023 14:59