print logo

Seid – vikingenes mektige trolldomskunst

Seid var vikingenes ord på det vi i dag kaller trolldom. De som kunne seidens kunst, kunne se og spå om fremtiden, men de kunne også bruke sine krefter til ondt, til å legge forbannelser på folk og påkalle uåar og vanskeligheter.

At seid var en viktig del av vikingenes trosforestillinger vet vi gjennom skriftlige kilder, og gjennom arkeologiske funn og utgravninger.

Fargefoto av jernstang med et slags håndtak i den ene enden og ein spiss i den andre.
Jernstav fra vikingtidsgrav fra Luster i Sogn og Fjordane. Jernstaver som denne er tidligere først og fremst blitt tolket som et slags grillspyd, men i nytolkninger, som blant annet baserer seg på at denne typen stav er blitt funnet i kvinnegraver som også er har inneholdt hallusinogene stoffer, blir staven sett på som et symbol for volvekraft. Foto: Svein Skare/Universitetsmuseet i Bergen/CC BY-ND-NC

Hva var seid?

Kunne du seidens kunst i vikingtiden trodde man at du hadde tilgang til krefter og verdener utenfor det jordiske. Gjennom seid kunne for eksempel utøverne kalle til seg hjelpsomme ånder, eller skifte ham – da sendte utøveren sjelen sin ut fra kroppen for å ferdes i dyreskikkelse.

Slik sett hadde seid mange likhetstrekk med det vi kaller for sjamanisme, og mange forskere mener at seid best kan forstås nettopp slik: som en form for sjamanisme.

Kontakt med utenomjordiske krefter

Den som utøvde seid, brukte ritualer som sanger og spesielle ord som skulle sies. Seiden innebar ofte en transe for utøveren, som de måtte gå inn i for å kunne gjøre sin kunst. I denne tilstanden kunne utøveren kommunisere med utenomjordiske krefter, som hjalp dem å finne den kunnskap de lette etter.

Seidens mørke side

Seid kunne brukes både på godt og på vondt. På den positive siden, handlet seid om å spå i fremtiden, om å kunne forutse det som skulle komme og møte det forberedt. Det å kjenne skjebnen, vite når det ville komme uår og når det ville bli gode avlinger, var en viktig kilde til makt. Det ga evnen til å legge planer for å komme seg gjennom harde tider, og det ga håp om velstand i vanskelige tider.

Men det fantes også den mørke seiden, evnen til å kaste sykdom på folk, drive dem til vanvidd eller død, forårsake ulykker, hvor utøverne brukte sine krefter til negative formål. Slik var seiden både god og farlig på samme tid.

Odin var seidmann

Seid var noe selv gudene beskjeftiget seg med. I Snorres Ynglingesaga kan vi lese at «Odin kunne den kunst som det følger den største makt med, og han utøvde den selv, det er seid.»  Men det var gudinnen Frøya som først lærte ham kunsten, og det var hun som brakte kunnskapen om seid til gudene.

Volvene – mektige og fryktede kvinner

Kvinner som utøvde seid var kjent som volver. Arkeologen Neil Price har utforsket volvenes rolle i vikingtidens samfunn, gjennom blant annet gravmateriale og skriftlige kilder. Han har kommet frem til at dette var en rolle som ga stor makt til kvinner, og som til og med kunne la kvinner ta del i krigshandlinger gjennom å bruke som trolldom for å påvirke slag og kamper. Da er det kanskje ikke rart at volvene nøt stor respekt, men at de samtidig kunne være fryktet: De rådde over store krefter.

Vi kjenner volver fra skriftlige kilder slik som sagaene, og fra arkeologien gjennom graver. Volve betyr «stavbærer», og det finnes en rekke kvinnegraver fra Skandinavia som inneholdt nettopp en stav. Disse gravene er ofte velutstyrte og rike, og viser at volvene kunne regne med respekt også i døden.

Svart-kvitt-foto av eit avlang trestykke som ser ut til å ha fleire ledd.
Denne hule trestaven ble funnet i det spektakulære gravfunnet på Oseberg gård i Tønsberg i 1904 og er blitt tolket som ein volvestav. Foto: ukjent/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA

Seid som kvinnekunst?

Skriftlige kilder viser at også menn kunne være utøvere av seid, men at dette var mer problematisk. Det vi har av skriftlige og arkeologiske kilder viser til at seidmenn hadde en mer marginal og mindre respektert rolle enn volvene. Seid var ansett som en kvinnekunst, og det var umandig å drive med det. De mennene som drev med det, måtte være forberedt på å stå på sidelinjen av samfunnet. De betalte på denne måten en høyere pris for sin kunst enn volvene.

pennetegning på papi. Vi ser fire mannshovud som strekk seg så høgt dei kan i vasskorpa. Ingen av kroppane til dei fire mennene er synlege.
Seidmennene på Skratteskjer fra 1897, én av Halvdan Egedius' illustrasjoner til Snorre Sturlassons kongesagaer. I Olav Tryggvason saga fortelles det om en hendelse der kong Olav lot seidmannen Øyvind Kelda og hans mannskap, ".. seidmenn og trollpakk alt i hop", bindes fast til et skjær som sto under vann ved flo. "Slik mistet Øyvind og alle disse folkene livet. Siden heter skjæret Skratteskjær", skriver Snorre. Skratteskjær betyr trolleskjær og en skratte var omtrent det samme som en seidmann. Foto: Nasjonalmuseet/CC BY-NC

 

Av Marianne Moen
Publisert 5. des. 2016 09:00 - Sist endret 6. okt. 2017 11:46