print logo

Samlingen av «Norge»

Ifølge myten samlet Harald Hårfagre landet. I virkeligheten var han i første rekke en vestlandskonge. Mange kjempet om makten i det som skulle bli Norge.

Snorre Sturlasons Heimskringla og kongesagaene danner grunnlaget for diskusjonen om rikssamlingen. Snorre hevder at Harald Hårfagres hjemlige maktområde i Vestfold var utgangspunktet for samlingen. Derfra la han under seg Opplandene.

Deretter slo Harald de trønderske høvdingene og sikret seg kontroll over Trøndelag gjennom en allianse med Håkon Grjotgardsson på Ørlandet, den senere ladejarlen. Til slutt dro Harald til Sørvestlandet, og i slaget ved Haf­rs­fjord på Jæren rundt 880 beseiret han høvdingene i denne regionen. Slik lyder myten om den norske rikssamlingen.

Historien bak myten

Myten overdriver Harald Hårfagres betydning. Han var i første rekke en vest­lands­kon­ge og styrte over Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og de­l­er av Agder. Mye tyder på at han hadde hovedsete på Avaldsnes på Karmøy.

Det arkeologiske kildematerialet i Rogaland støtter langt på vei en slik kon­klu­sjon. Det viser nemlig en nedgang i antall storhauger etter 900, noe som tyder på en svekkelse av høvdingmakten. Da er det nærliggende å tenke på Harald Hårfagre og hans erobringer.

Viken, det vil si området fra Göteborg til Lindesnes, var derimot under den danske kongens herredømme på Harald Hårfagres tid. Trøndelag og Nord-Nor­ge var i samme periode under ladejarlenes kontroll.

Etterfølgere sikret makten

En viktig forutsetning for at Harald Hårfagres rike skulle opprettholdes, var at det fantes etterfølgere som kunne kreve den samme opphøyde posisjonen som han. Ifølge tradisjonen fikk Harald mange sønner. To av disse et­ter­fulg­te ham på tronen, først Eirik Blodøks (om lag 932–935) og så Håkon Adal­steins­fos­tre (rundt 935–961).

Begge hadde maktsenteret sitt på Vestlandet. Det hadde også Haralds søn­ne­sønn Harald Gråfell Eiriksson (omtrent 961–976).

Utvidelse av kongeriket

Hårfagre-ætta konsoliderte makten på Vestlandet på 900-tallet og gikk der­et­ter til angrep på ladejarlene. I begynnelsen av 1000-tallet klarte de å fjerne ladejarlene fra makten, og den siste ladejarlen, Håkon den unge, døde i 1029.

Dermed fikk Hårfagre-ætta makt også over Trøndelag og Nord-Norge, men Østlandet var fortsatt utenfor maktområdet deres.

Østlandet blir inkludert i Norge

I 1028 sikret den danske – og engelske – kong Knut den mektige seg her­re­døm­met over hele Norge. Han styrte landet frem til sin død i 1035. Kort etter hans død ble hårfagreætlingen Magnus den gode, sønn av Olav Haralds­son, konge i Norge og deretter i Danmark.

Herredømmet over Danmark gjorde det mulig for de norske kongene å ta kontroll over Østlandet også.

Kvinne og mann overrekker et kors til kirken. Det er dronning Ælfgifu og kong Knut den mektige.
Danske kong Knut den mektige og hans kone, dronning Ælfgifu gir et kors til kirken. Tegningen på pergament inngår i minneboken til kirken New Minister i Winchester. Danske Knut var konge over England, Danmark og Norge. Foto: Ukjent/CC PDM

Arv og valg

Tronfølgeordningen er en viktig nøkkel til forståelsen av den politiske ut­vik­lin­g­en i Norge i vikingtiden og middelalderen. Hensikten med tron­føl­ge­ord­nin­g­en var å avgjøre hvem som skulle etterfølge en avdød konge.

I Norge var hovedregelen at alle sønner av tidligere konger kunne arve kon­ge­døm­met. Arveregelen medførte at flere konger kunne regjere sam­ti­d­ig. Dette var en viktig årsak til strid og konflikter mellom forskjellige kongs­em­ner og tilhengerne deres.

Valgt på tinget

Kongsemnet måtte dra mellom de store lagtingene og be tingforsamlingen om å bli tatt til konge. Dersom tingdeltakerne godkjente han, og det gjorde de nesten uten unntak, ble kongsemnet tatt til konge, og bøndene sverget troskap til kongen.

Kongen ga på sin side et løfte om å overholde landets lov og rett. Det var så den gjeveste av bøndene som ga kongen kongsnavn. Konungstekja, å ta til konge, var altså en blanding av arv og valg. Kongsemnene måtte ha arvekrav til riket og stille makt bak kravet på tronen, men de måtte godkjennes av bøndene.

Fra geografisk til politisk størrelse

I Ottars beretning, som ble nedtegnet på engelsk i 890-årene, opptrer Norvegr, veien mot nord, for aller første gang. Alt tyder på at dette var en geografisk betegnelse som beskrev norskekysten fra utløpet av Oslofjorden, rundt Lindesnes opp omkring dagens Tromsø.

Ottar kaller også landet for nordmennenes land, og i et samtidig skaldedikt kalles Harald Hårfagre nordmennenes konge. Ved vikingtidens slutt var Norge etablert som en politisk enhet.

Se en video fra NRK om samlingen av Norge til ett kongerike:

 

 

Emneord: grenser, mytologi, historieskriving, tinget, kongedømme, allianser, Norden Av Unn Pedersen, Jon Vidar Sigurdsson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14